Fascist-gutta i vaffeljakke er tidvis for morsomme til å tas alvorlig

Det siste året har det vært mye snakk om de unge mennene, eller gutta om du vil. Youtube-kollektivet «Gutta» bestående av Oskar Westerlin, Henrik Viken, Sebastian Brevik og Snorre Klanderud satte dagsordenen rundt fjorårets stortingsvalg, boken «Gutta» av Synnøve Vereide Trampe slo fast at en ny likestillingskamp er i gang, og nå har altså tiden […]

Det siste året har det vært mye snakk om de unge mennene, eller gutta om du vil.

Youtube-kollektivet «Gutta» bestående av Oskar Westerlin, Henrik Viken, Sebastian Brevik og Snorre Klanderud satte dagsordenen rundt fjorårets stortingsvalg, boken «Gutta» av Synnøve Vereide Trampe slo fast at en ny likestillingskamp er i gang, og nå har altså tiden kommet for at også teateret skal gi sin tolkning av guttastemningen i tiden.

I stykket «Gutta» møter vi gutte-gutt og samfunnsdebattant William (Tord Kinge), som er på bokturné for å promotere sin nye bok «Gutta». I en live podkast-setting får han ikke sagt mange ordene før han blir utfordret av det mange ville kalt «en surmaga feminist». Og selv om argumentasjonen om manglende faktagrunnlag for Williams påstander om ting som innvandring og skatt er legitim, så spør man seg også hva denne kvinnen har her å gjøre.

Vi er alle publikummere til denne podkast-episoden, i denne forestillingen, og det hele føles relativt meta når jeg ser at både Oskar Westerlin og Snorre Rein er i salen. Lurer på om de snakket sammen etterpå?

Annonse

Les også: Kort vei fra guttastemning til fascisme: – Kjenner igjen miljøet

Som en episode av «Gutta»

Etter en rapp replikkveksling på forferdelig famlende nynorsk, får den gryende Tiktok-stjernen August (Aksel Almaas) ordet.

Han forteller tårevått om broren, som ble banket opp av innvandrere, et anekdotisk bevis i den allerede avsporede samtalen. August vekker Williams interesse, og William vekker Augusts lyst, og sammen begir de seg ut på et politisk eventyr når de starter partiet «Gutta». De oppfører seg som om de har skjønt noe ingen andre har skjønt, snakker om norske verdier, samtidig som de er ofre for et samfunn har misforstått dem.

Tidvis opererer de retorisk så nærme noe fra de ekte Youtube-«Gutta» at jeg lurer på om Baris-Brevik vil sende varsel om brudd på åndsverksloven.

Her flyttes publikum til det faktiske scenerommet, der veggene er dekket av et draperi med blå himmel dekket av skyer, en ørn, en hest. Det ser generelt ut som det idealistiske luftslottet disse gutta skal skape.

Hvilken side av rommet du velger, vil diktere din politiske overbevisning, men slapp av, det er mulig å skifte om du skulle la deg overbevise av August og William sin sjarm. Selv om de på sitt første politiske møte erklærer: «La oss være ærlige, folk er imot oss».

Om du lurte, blir det veldig raskt tydelig at August egentlig ikke har en bror.

Les også: Slaktet for en bok hun aldri har skrevet

Rasist i vaffeljakke

I promoteringen av «Gutta» settes det et premiss om at det før var lett å gjenkjenne en rasist når man så dem, men at dagens gutter gjør det vanskelig å skille klinten fra hveten.

Her er jeg spent på hva før betyr, for rasistene på 30-tallet så også ganske vanlig vestkant ut da de tok seg til makten. Selv om dette estetiske argumentet ikke helt holder mål, så er det ingen tvil om at det under Barbour-jakker og dresser fra Cavour også kan lure skitne holdninger. Det er bare ikke så overraskende som dramatikerne Even Torgan, Tine Skjold, Even Vesterhus og Oda Radoor kanskje tror. Kostymene i forestillingen kunne vært hakket skarpere.

Partiet Gutta får dog god oppslutning, William og Augusts bromance blomstrer og alt er som det skal i dette sykofantiske, rasistiske luftslottet. Så går alt til helvete, som det jo må.

Les også: Hvor er unge menns forbilder på venstresiden?

Trigger warning og ugreie gloser

Stykket kommer interessant nok med en advarsel til publikum om både rasistiske, kvinnefiendtlige og homofobe ytringer. Jeg ble overrasket over hvor sjokkerende det opplevdes å høre enkelte skjellsord bli ytret skamløst. Det i seg selv er ganske fascinerende.

På en måte tar «Gutta» alle fordommer man kan ha mot nettopp gutter, og drar det enda lenger. Samtidig dras det ikke langt nok. Visst sprenges det retoriske luftslottet, og vi sitter igjen i et totalitært regime. Men det føles ikke så akutt eller mørkt som det burde. Kanskje har vi i dag blitt for blasert? Det er skremmende å tenke på.

Men det er ingen som noen gang stiller spørsmål om hvorfor guttastemning blir synonymt med rasisme? Er det Trump? Mannosfæren? De fascistiske holdningene som blomstrer frem, har ingen synlige røtter. Kanskje det er meningen, men det oppleves også som en uutforsket mulighet.

Les også: De var i ferd med å gå konkurs. Da ga han opp og ble møbeltapetserer

Skremmende, men camp

Stykket har også et b-plott der feministen og to gutter av utenlandsk opprinnelse famlende prøver å navigere virkelighetens skifte mot den brune høyresiden. Men dette er relativt uinteressant utspilt, og flere scener kunne vært kuttet til fordel for å gå dypere inn i rollenes person.

Kinges portrett av William får det til å gå kaldt nedover ryggen min. I spenningspunktet mellom frenetisk og kalkulert spiller han ut rollen med en ufordragelig arroganse. Også Almaas (ja, sønn av Jon) spiller godt som karismatisk vestkantgutt som sakte men sikkert mister grep om virkeligheten til fordel for sine politiske nikkedukker og spinndoktorer.

Det er i det hele tatt mye bra med stykket, og det er viktig. Samtidig er det mang en scene som blir så opphøyet at det nesten er camp.

Dette avstumper nok advarselen, samtidig som jeg er redd for farene ved å le av guttas latterlighet. Kanskje er nettopp ambivalensen i advarselen det som gjør stykket så interessant. I så fall, hatten av til Torgan. Til tross for enkelte mangler og feil, er det ingen tvil om at dette er noe unge burde se. Så får man bare håpe de lærer den riktige leksen.