• Utstilling: «The Moth»
• Antall verk: 16
• Sted: Tjuvholmen Allé 23
Det er to år siden kunstner Nikolai Torgersen sist hadde en utstilling i Oslo. Siden da har han gitt ut den bestselgende selvbiografiske romanen «Gater jeg har levd» (2025), og byttet galleri fra Fineart til Høyersten contemporary. Det er knyttet en viss forventning til dette skiftet, er det synlig i kunsten? Hvordan påvirkes kunstnerskapet av […]
Det er to år siden kunstner Nikolai Torgersen sist hadde en utstilling i Oslo. Siden da har han gitt ut den bestselgende selvbiografiske romanen «Gater jeg har levd» (2025), og byttet galleri fra Fineart til Høyersten contemporary.
Det er knyttet en viss forventning til dette skiftet, er det synlig i kunsten? Hvordan påvirkes kunstnerskapet av overgangen fra et kommersielt galleri til et galleri med en mer internasjonal vinkling? Har det en påvirkning i det hele tatt?
Én ting er sikkert, utstillingen «The Moth» har langt færre verk enn vi er vant til å se fra Torgersen. Mens Fineart frontet hundrevis av verk, er det her åtte akrylmalerier og åtte cyanotypibilder.
Les også: Nikolai Torgersen går til Høyersten contemporary
Brat-grønn furu
Sparsommeligheten kler dog Torgersen godt.
Det første som møter oss, i det gamle gallerirommet til Haaken på Tjuvholmen, er rustne furutrær mot en Brat-grønn bakgrunn med tittelen «What I want is far away». Det etableres raskt en drømmende kvalitet, som strekker seg som en rød tråd gjennom alle verkene.
De virkelighetsfjerne fargene fremstår av og til optimistiske, andre ganger dystopiske. Den tittelgivende møllen flyr gjennom «Mama moth» og «Man dressed as moth», og kanskje søker Torgersen, lik møllen, mer mot lyset i denne omgang?
Vi er langt unna den selvutleverende tristessen mange kjenner Torgersen best for. Kanskje alt er sagt i «Gater jeg har levd», eller kanskje Torgersen har fått tid til å utforske andre kunstneriske retninger?
Borte er også de mer melgaardske dyrene og naivistiske strekene, som frem til nå har vært relativt allestedsnærværende i en Torgersen-utstilling. Alt tatt i betraktning er det en svært tydelig utvikling å spore hos Oslo-kunstneren.
Les også: Gjorde Insta-stories til utstilling: – Det var et rop om hjelp
Visceral ekspresjonisme
Det er forfriskende å se utvikling fra en kunstner med et såpass etablert visuelt univers. Selv om maleriene er umiskjennelig Torgersen i stilen, føles tematikken, og til en viss grad fargebruken, ny.
Serien med cyanotypi er ikke spesielt interessant, men de blåtonede, diffuse motivene drar hjernen til Munchs utfoldelser med kameraet i sin tid. En tankerekke som nok forsterkes av andre motiver i utstillingen.
For høydepunktet her er monumentalverket «Mother», som man må kunne si er Torgersens versjon av «Solen» (1910-11). Over fire lerreter har Torgersen på finurlig vis fremkalt steiner uten å male stein, vann uten å male vann, og sol uten å egentlig male sol. Verkets opplevelse er mer enn summen av sine visuelle komponenter.
Selv om fargene er lystige, og teknikken noe man gjerne kunne fordypet seg i timer i strekk, så er det noe ved opplevelsen av verkets helhet som tar meg tilbake til det jeg først falt for med Torgersen. Det er viscerale følelser. Om mulig har han blitt enda mer ekspresjonistisk, og det kler ham.
Les også: – Hvis det er dritdårlig litteratur, kan jeg bare si at det er kunst
Kitsch?
I fraværet av de mer hyperrealistiske motivene har det vokst frem en ettertenksomhet. Verkene i «The Moth» er mindre konfronterende, men har også mer rom for tolkning. Vi får silhuetter av barn som kan være minner så vel som nåtid. Strender og solnedganger i slående sterke farger skinner fra de hvite veggene.
Å male solnedganger er tross alt ansett som ganske kitsch. Fargebruken drar også hjernen dit. Kanskje er dette Torgersen som tøyer grensene for båsen han inntil nå har vært satt i. Men i motsetning til hva kritiker Clement Greenberg skrev i 1939, så er ikke avantgardekunst og kitsch alltid motstykker. Man må vite reglene for å bryte dem, og selv om Torgersen tar klisjeen på alvor, er ikke bildene blottet for visuell dybde.
Det er noe med det tekniske som jeg stadig henger meg fast ved. Selv om Torgersen lykkes i å male på en måte som gjør at jeg stadig vekk klør meg i hodet over hans oppfinnsomhet, så er det umiskjennelig menneskelig. Noen strøk er så fintfølende at du ikke aner at de er der, mens andre eksisterer med en nærmest insisterende fysikalitet. Der kunstig intelligens gjør alt glatt, er det like deilig å bli presentert for kunst i prosess. En skapelse har skjedd her, det er ingen tvil.
Les også: Nikolai Torgersen rett inn på førsteplass
Rom for vekst
Det er godt mulig denne retningen ikke er for alle. Noen vil savne jungelen av dyr, andre de mørkere motivene og den gripende historien som ofte stod svart på hvitt i veggtekster. Men jeg mener likevel at man må gi kunstnere rom for å vokse.
Kanskje har det også hjulpet å få rom til å skape noe nytt når man ikke skal lage hundrevis av verker og trykk til en utstilling.
Det er mye som taler både for og mot hyperkommersialisering innen kunsten. Jeg vil ikke legge alt dette på Torgersen. Det er likevel oppløftende å se ham utforske. Kanskje er han på vei til en annen periode av kunstnerskapet: en periode med mulighet for lang levetid. Salgstoppene blir nok ikke i millionklassen med så mange færre verk, men holder man da en kreativ glød i live lenger?
Utviklingen i «The Moth» tyder i hvert fall på at det finnes flere sider ved Nikolai Torgersen som vi ennå ikke har sett.
Les også: Kulturetaten ble advart om korrupsjon i 2021. Har fortsatt ingen tiltak å vise til
