Jeg tror jeg begynner å forstå hvorfor norske myndigheter helst retter søkelyset mot negativ sosial kontroll i kristne miljøer. Det er ganske ufarlig. Man risikerer ikke å bli beskyldt for islamofobi eller rasisme. Kristendommen har vært utsatt for kritikk i et par hundre år. Kirken har blitt utfordret for sitt kvinnesyn, seksualmoral og maktmisbruk. Mye […]
Jeg tror jeg begynner å forstå hvorfor norske myndigheter helst retter søkelyset mot negativ sosial kontroll i kristne miljøer. Det er ganske ufarlig. Man risikerer ikke å bli beskyldt for islamofobi eller rasisme.
Kristendommen har vært utsatt for kritikk i et par hundre år. Kirken har blitt utfordret for sitt kvinnesyn, seksualmoral og maktmisbruk. Mye av kritikken har vært nødvendig. Kristne miljøer er herdet og vant til å bli utfordret.
Men når det gjelder islam, blir språket langt mer forsiktig. Da skal vi passe på å ikke stigmatisere, generalisere og nærmest alt du sier, blir kontroversielt. Helst skal vi snakke om at negativ sosial kontroll skjer overalt. Til og med i samiske miljøer.
Det kan sikkert stemme. Men det betyr ikke at vi skal slutte å være konkrete og forholde oss til statistikk og sannhet.
Les også: Lite tyder på at muslimer i Norge blir mer konservative
Tallene bør få konsekvenser
Aftenposten skrev nylig om min kritikk av Bufdirs fagdager.
Over 60 prosent av personene i sakene hos mangfoldsrådgiverne hadde bakgrunn fra Syria, Somalia, Pakistan, Irak og Afghanistan. Bare tre prosent hadde norsk bakgrunn. Det var også bare tre prosent med ukrainsk landbakgrunn. Vi har tatt i mot 100.000 ukrainere som har kristen bakgrunn.
Dette er ikke tall over religiøs tilhørighet. Men de bør være relevante når myndighetene skal bestemme hva hjelpeapparatet trenger kunnskap om på deres fagdag.
Subjekt har nå undersøkt saken videre. Bufdir gjennomførte nærmere 200 kompetansehevende tiltak fra 2023 til 2025. Syv fagdager handlet spesielt om negativ sosial kontroll i kristne trossamfunn. Direktoratet har ikke kunnet vise til én tilsvarende fagdag om muslimske miljøer.
Bufdir sier at de øvrige tiltakene har hatt en generell tilnærming. Hvorfor kan man være konkret om kristne miljøer men ikke om muslimske?
Les også: Danmark publiserer ærlige tall om innvandring, arbeid og trygd. Hvorfor gjør ikke Norge?
Når hjelpeapparatet går i forsvar
Etter kritikken min har flere ansatte i hjelpeapparatet forsvart fagdagene. Det synes jeg er bra. Offentlig ansatte skal kunne engasjere seg og være uenige på sosiale medier.
Flere har fortalt om skam, religiøse traumer og alvorlig kontroll i Bibelbeltet. Jeg har aldri påstått at jeg kjenner forholdene på Sørlandet bedre enn dem som har vokst opp der. Jeg tviler heller ikke på erfaringene deres. Men her går flere i sin egen felle.
Når de forteller om kontroll i kristne miljøer, forventer de å bli tatt på alvor. Hvorfor skal ikke vi som kjenner muslimske miljøer, møtes med den samme respekten?
Bufdir har samarbeidet med den ideelle organisasjonen Hjelpekilden, som har lang erfaring med mennesker som har brutt med strenge kristne miljøer. Organisasjonen har vært tydelig kritisk til deler av kristendommen. Presentasjonene de brukte, var klar på hvor brutal kristen oppdragelse kan være, ifølge dem.
Hvorfor bruker ikke myndighetene den samme tilnærmingen overfor mennesker som har brutt med islam?
Les også: Hva ligger bak Ola Svennebys nye innvandringspolitikk?
Regjeringen forstår ikke alvoret
Etter Aftenpostens artikkel stilte stortingsrepresentant Mats Henriksen fra Fremskrittspartiet et skriftlig spørsmål til barne- og familieminister Lene Vågslid (AP) om Bufdirs prioriteringer.
Svaret fra statsråden gjør meg enda mer bekymret.
Vågslid bekrefter at Bufdir skal videreutvikle samarbeidet med Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) i arbeidet mot negativ sosial kontroll.
Det er nettopp dette jeg tidligere har advart mot.
Jeg synes det er trist at regjeringen velger å samarbeide med organisasjoner som representerer tros- og livssynssamfunnene når de skal arbeide med religiøs kontroll. Særlig når det handler om mennesker som forsøker å bryte med normene i disse miljøene.
Jeg sa i Aftenposten at jeg frykter at de vil samarbeide med muslimske trossamfunn når folk med muslimsk bakgrunn bryter ut. Altså gjøre det stikk motsatte av hva de gjør med kristne ved å samarbeide med Hjelpekilden.
Hvorfor kan ikke regjeringen samarbeide med noen som er kritiske til muslimske trossamfunn?
Mange av dem vi hjelper i Lim, har forlatt islam eller ønsker å leve uten religiøs kontroll. Noen har mistet hele familien fordi de har valgt et annet liv. Og så skal myndighetene hente kompetanse fra organisasjoner som representerer de religiøse fellesskapene mange forsøker å frigjøre seg fra.
Jeg har ingenting imot dialog med religiøse ledere. Men jeg mener det er en alvorlig feil dersom myndighetene ikke samtidig gir en tydelig plass til dem som har brutt ut og kjent kontrollen på kroppen.
Det er forskjell på å samarbeide med et trossamfunn og å forstå menneskene som forsøker å forlate det.
Les også: Kristiania-rektoren erklærer at skolen er «for innvandring»
Kan ikke stå frem etter brudd med muslimske trossamfunn
Mange av dem som har brutt med alvorlig negativ sosial kontroll og æreskultur i muslimske miljøer, kan ikke delta i den offentlige debatten.
Noen lever med ny identitet. Andre har adressesperre på kode 6. De lever med trusler som gjør at de ikke kan stå frem med navn og bilde.
De kan ikke skrive kronikker eller bli en offentlig stemme på samme måte som noen fra kristne miljø har blitt. Noen har mistet hele familien. Andre har måttet flytte og starte livet på nytt, og lever et anonymt liv. Gjennom arbeidet mitt i Lim kjenner jeg historier som aldri vil bli fortalt offentlig.
Det er bra at mennesker som har opplevd religiøs kontroll i kristne miljøer, kan stå frem. De skal bli hørt. Men hvem snakker for dem som risikerer livet ved å gjøre det samme?
Hvem sørger for at erfaringene deres når frem til dem som bestemmer hva hjelpeapparatet skal lære?
Les også: Innvandringspolitisk skivebom fra Oslos ordfører
Hvem lytter Vågslid til?
I svaret til FRP skriver barne- og familieminister Vågslid at de fleste kompetansehevende tiltakene i Bufdir har vært rettet mot grupper med bakgrunn fra land med muslimsk flertall.
Da bør det være mulig å vise hvem som har bidratt med kunnskapen og hva hjelpeapparatet faktisk har lært.
Jeg etterlyser ikke mindre oppmerksomhet om kristne miljøer, men den samme tydeligheten når det gjelder islam.
Religionsfrihet handler også om retten til å slutte å tro. Til å velge kjæreste og bestemme over sitt eget liv.
Jeg frykter at myndighetene er blitt så redde for å stigmatisere religiøse minoriteter at de glemmer dem som trenger beskyttelse mot kontrollen.
Lene Vågslid bør derfor svare på ett spørsmål: Er regjeringen mer opptatt av å ha en god dialog med trossamfunnene enn av å lytte til menneskene som har måttet flykte fra dem?
Les også: Bufdir har hatt syv fagdager om kristen sosial kontroll. Kan ikke vise til én om muslimsk
