Etter at Riksadvokaten 9. april i fjor publiserte brevet «Påtalemyndighetens legalitetskontroll med tvangsmiddelbruk», har det stormet rundt politiet. Bak den tørre tittelen skjuler det seg nemlig en presisering fra landets øverste påtalemyndighet om at politiets praksis med å ransake mobiltelefoner, boliger og nakne kropper i jakt på mindre mengder narkotika til eget bruk ikke er lovlig.
At de ville miste muligheten til denne formen for invaderende ransaking var et av politiets hovedargumenter mot rusreformen, den forrige regjeringens plan for avkriminalisering av narkotikabruk. Når det er snakk om flere tusen lovbrudd begått mot ofte svært sårbare og marginaliserte individer, er det på tide med en opprydning.
Motarbeidet regjeringen
Det så lovende ut da statssekretær Erik Sandsmark Idsøe (SP) overfor Dagbladet beklaget til alle som har vært utsatt for ulovlig ransaking. Pussig nok har justisminister Emilie Enger Mehl (SP) nektet å følge opp sin egen statssekretærs beklagelse. Mehl har heller uttrykt full tillit til at politiet selv skal rydde opp i problemene politidirektør Benedicte Bjørnland har avfeid ved å si at: «Det vil alltid kunne oppstå uheldige enkelthendelser».
«Enkelthendelsene» det er snakk om, har fått Norges institusjon for menneskerettigheter (Nim) til å be Riksadvokaten vurdere erstatning til ofrene. Bjørnland begynte som politidirektør i 2019, og har således ikke ansvaret for at politiets håndtering av ulovlig rusbruk har vært fullstendig ute av kontroll. Politikken har røtter mange tiår tilbake i tid. Som politidirektør har derimot Bjørland ansvaret for å rydde opp. For dette er det nødvendig med en tillit og problemforståelse Bjørland er langt unna å besitte.
Bjørland har nemlig brutt normale politiske og demokratiske spilleregler ved å opptre som en svært aktiv politisk aktør i rusreformdebatten, for eksempel ved kronikken hun skrev tre dager før Rusreformutvalget offentliggjorde sin konklusjon, fordi hun hadde mottatt lekket informasjon fra politiets egen representant i utvalget. Dette nektet hun for før NRK avslørte det. Bjørnland har også forsøkt å motarbeide at granskningen av den politisk lobbyorganisasjon NNPF (Norsk narkotikapolitiforening) skal være uavhengig.
NNPF har blant mye annet presset utesteder til å krenke ytringsfriheten til publikum, fått fylkeskommuner til å slå ned på Unge Venstre sine politiske ytringer, blandet grensene for privat aktivisme og politiarbeid og vært den mest aktive pådriveren for politiets ulovlige ransakelsespraksis.
En politiskandale
Alt dette har ført til at saken er blitt døpt «Politiskandalen.» I Subjekt 21. mars skriver lederen i Rio, Kenneth Arctander Johansen, at:
«Politiskandalen overgår på mange måter Nav-skandalen. Men ettersom ofrene svært ofte er fattige personer med minoritetsbakgrunn eller med avhengighetslidelser og psykiske utfordringer, tar det tid å få tilstrekkelig oppmerksomhet rundt den.»
Det minste man kan forvente fra justisminister Emilie Enger Mehl er at hun beklager til alle som har vært utsatt for maktmisbruk fra staten. Som øverste sjef for politiet burde hun imidlertid også sørge for at statens voldsmonopol ledes av en person nordmenn kan stole på at vil gjøre en ærlig og omstendelig ryddejobb. Den personen er ikke dagens politidirektør.
