2. juni er blitt Rusreformdagen, der vi setter søkelys på kampen for en lovreform der rusbrukere skal møtes med helsehjelp istedenfor politi og straff.
I fjor holdt jeg appell foran Stortinget, og sa jeg var en av de folkene Jonas Gahr Støre (Ap) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) ønsker å straffe heller enn å tilby hjelp, da de gikk imot rusreformen. Jeg er styreleder i Chemfriendly Norge, en bruker- og interesseorganisasjon som lærer skeive og sexarbeidere hvordan de kan forebygge overdoser og annen rusrelatert uhelse i forbindelse med illegal rusbruk. Vi består av både likepersoner, med og uten ruserfaring, og av helsepersonell.
På talerstolen foran Stortinget fortalte jeg om det absurde ved at rusbrukere i Chemfriendly, som har lagt ned gratis innsats i over fire år for å forebygge overdoser i den skeive familien, skal være redde for å ringe 113. At rusbrukere som tar ansvar, skal straffes dersom de ikke er så «heldige» å anses som «rusavhengige». Som kjent har Høyesterett nå avgjort at «rusavhengige» ikke skal straffes om de tas med gitte brukerdoser av for eksempel amfetamin og kokain.
Men hva betyr det å ha diagnosen rusavhengig i offentlige helsejournaler? Det betyr at du har en diagnose som mange i helsevesenet vil se på som altoppslukende. Du tar kontakt fordi du har angst eller et brukket bein, men hoveddiagnosen, den helsevesenet mener du «er»– det er «rusavhengig».
Les også: Kan mystiske opplevelser skape en medisinsk revolusjon?
Bondefanget av behandlingsapparatet
Tunggrodde forestillinger i systemet om hvem illegale rusbrukere er, vil gjøre at du møtes med mistenksomhet i resten av ditt liv. Og skulle du ende opp med å ligge der i sterke torturlignende smerter, etter en ulykke for eksempel, vil du antagelig nektes smertelindrende medisiner fordi, Gud forby, helsevesenet ikke vil risikere at du får en rusvirkning av smertelindringen. Bedre å la deg lide, som en liten moralsk prøvelse.
Vær heller ikke så sikker på at du får tegne livsforsikring for å sikre at dem du elsker, ikke ender opp økonomisk skadelidende, om du skulle dø.
Hvorfor tar vi det egentlig for gitt at rusbehandling er et gode for rusbrukere? I Chemfriendly har vi brukere som står i livskriser fordi de tok kontakt med offentlig rusbehandling. Uten at behandlerne har informasjon som tilsier et slikt tiltak, truer de med å melde brukernes illegale rusbruk til arbeidsgiver om brukeren for eksempel er helsepersonell. Det er for øvrig feil å komme med slike trusler, da en bekymringsmelding skal gå gjennom statsforvalter før det eventuelt når arbeidsgiver. Men det gjøres likevel.
Pasientrettighetene tilsier at pasienter skal kunne medvirke i egen behandling. Brukere kan likevel oppleve behandlingen som meningsløst, kanskje til og med skadelig – noe som kan bidra til at rusbruken eskalerer. Løfter brukerne denne kritikken, brukes dette mot dem som et tegn på at de ikke tar rusproblemet sitt på alvor (selv om brukerne selv tok kontakt med behandlingsapparatet).
De er altså bondefanget av behandlingsapparatet. Tap av kontroll over eget liv og situasjon er ikke helsefremmende.
Les også: Subjekt mener: Politidirektøren bør gå av. Og justiministeren beklage
Mangelfull forskning
Vi har nesten ingen god forskning på norsk offentlig rusbehandling. Det lille vi vet, er at rusbehandlingen har jevnt over dårlige resultater. Brukere klager over å bli mistenkeliggjort og utsatt for tvang, at ærlighet brukes mot dem, at rusbruk i behandling gjør at de mister plassen sin (noe som ikke er lov) og så videre.
Samtidig finnes det ingen forskning på behandlingsskader. Den lille forskningen som finnes, er inhabil. Forskere forsker på sin egen arbeidsplass, eller har ellers tette bånd til institusjonene under lupen. Det forskers kun på brukerne som fullfører behandling, aldri de som aldri tok kontakt eller som dropper ut. Det gir fordelaktige resultater.
Noen klager over at politikernes manglende vilje til å banke gjennom rusreformen i fjor, nå gjør at vi står i en situasjon der «rusavhengige» slipper straff for visse brukerdoser, uten at hjelpetiltakene er koblet til.
Takk og lov spør du meg! Chemfriendly støtter selvsagt kampen for en rusreform, og strategiske grunner gjør at vi må starte reformarbeidet et sted.
Men jeg orker ikke stå på talerstolen foran Stortinget i dag og legitimere en offentlig rusbehandling som faktisk er straffepolitikkens forlengede arm.
Det er på høy tid at det settes ned uavhengig forskning av offentlig rusbehandling.
