Det blåser en ensrettende storm over landet. Disiplinerende vindkast pisker de dissenterende inn i rekkene. Høyhus konstruert av bagatellmessige avvik, strå og tyrannisk godhet skyves inn i tornadoen. På trygg avstand står de største skjelettene med champagne i glassene mens den målrettede tornadoen farer forbi, uten å gjøre stort mer enn en antydning til krusning i glassene.
Den senere tid har toneangivende debattanter og mediehus aksjonert mot anklagede apologeter for autoritære regimer her hjemme. Det siste eksempelet er postdoktor og Cuba-kjenner Ståle Wig, som berømmer bredsiden mot Rødt-politikerne som har sendt tekster til nettstedet steigan.no.
Politikerne skal være skyldige i å ha «leflet med konspirasjonsteorier og russisk propaganda», men uten beskrivelse av hva leflingen besto i, eller hva som er så kritikkverdig med tekstene at samfunnet bør markere avstand. Implisitt bannlyses partiene «slike» skribenter tilhører, med mindre partiet kansellerer skribentene, eller skribentene kansellerer sin stemme fra nevnte forum.
Blander seg inn i Rødts indre anliggende
I Dagsnytt 18 og Klassekampen pågår en beslektet disputt mellom tidligere toppdiplomat Kai Eide og tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide. Eide er, som Wig, dypt frustrert over at man i det offentlige ordskiftet må veie sine ord på gullvekt.
Forskjellen er at mens Wig vokter seg for avsløringer som kan avstedkomme represalier fra autokratier, vokter Eide seg for skildringer som kan assosieres med Kreml-apologi, som i dag aktualiseres med tilsvarende terskelhøyde som mccarthyistiske inngrep på 50-tallet.
Undertegnede er skeptisk til Kreml-apologi, men først og fremst en forsvarer av ytringsfriheten. Og kritisk til måten media og andre toneangivende aktører, med stor tyngde, har lagt seg opp i Rødts internpolitiske forhold på grunn av det som synes å være ubetydelige koblinger.
Samtidig tilgodeses apologetene for Beijings systematiske tortur, mord og etniske rensing i Xinjiang den største forståelse. Ikke bare opprettholder stortingsflertallet en omfattende handelsforbindelse med diktaturet. De nekter også å stille krav, og presser ikke engang vår handelspartner offentlig. Historien om «kollaboratørene» i Rødt blir som en bagatell i forhold.
Les også: Kina «sjokkert» etter Aftenposten-brev
Advarsel fra en av våre fremste diplomater
Er det noen som formidler russisk propaganda og Kreml-apologi, så er det stortingsstøttede Beijing. Ser man ikke storfisken for bare laks? Koker det såpass at man ikke evner å tenke prinsipielt og forholdsmessig?
Også Assange-saken føyer seg inn som et sort kapittel i stormaktspolitikken, der mediene til og med har påvirket negativt gjennom spredning av udokumenterte påstander om Russland-samarbeid.
Tiden er kommet for en full normalisering i forholdet til ytringsfrihet, varslervern, humanitærrett og menneskerettigheter, og etablering av en utenrikspolitisk integritet som er en stolt rettsstat og fredsnasjon verdig.
Om man ikke fullt ut forsvarer tros-, menings- og ytringsfriheten, og tilrettelegger for at synspunkter kan kultiveres i åpne landskap, bringer man samfunnet i en autoritær retning. Man degenereres under eget grep. Når en av våre fremste diplomater tar til orde for at debattklimaet er for hardt, trangt og ensrettet, er det kanskje grunn til å lytte.
Les også: Assange-spøkelset vil hjemsøke den som toer sine hender
