Den nye venstresiden, som sprang ut av studentopprøret i 1968, gav grunnbegrepene i marxismen og sosialismen – undertrykking og utbytting – en utvidet betydning i lys av blant annet postkolonial teori og feminisme.
Det økonomiske perspektivet som dominerte i den klassiske marxismen, ble erstattet av et mer kulturelt perspektiv, og identitetspolitikk avløste klassekamp.
Kanskje er det imidlertid riktigere å si at det økonomiske perspektivet ikke forsvant, men flyttet seg fra produksjonssfæren til fordelingssfæren, i og med at det parlamentariske arbeidet ble den viktigste arenaen for å sette hjertesakene fra 68-opprøret på dagsordenen.
Partiet som var det partipolitiske uttrykket for 68-revolusjonen i Norge, SV, førte en kamp for offentlige bevilgninger til ofrene for vestlig kolonialisme og kapitalistisk konkurranse. Knapt noe annet parti ville har mer penger til bistand-, kultur- og sosialbudsjettene. Og dessuten bruke mer penger på natur- og miljøvern.
SV definerte seg også som et grønt parti og krevde at staten måtte ta ansvaret for mangfoldet i naturen, ikke bare i kulturen. Samtidig var det ikke lett å tilsløre det faktum at pengene til alle gode formål tross alt kom fra et kapitalistisk næringsliv, og at olje- og gassindustrien ble et stadig viktigere skatteobjekt. En petroleumsnæring som den nye venstresiden førte en miljø- og klimakamp mot.
En følge av 68-opprøret var at det ble lagt en ny dimensjon til statlig politikk, hvis kjerneoppgaver hittil hadde vært reguleringen av økonomien og sikringen av velferden. Der den keynesianske staten skulle føre motkonjunkturpolitikk og sørge for full sysselsetting, og velferdsstaten skulle spenne et sosialt sikkerhetsnett under den kapitalistiske konkurransen, skulle nå det vi kan kalle den flerkulturelle staten i tillegg sørge for kulturelt (og naturlig) mangfold.
Mangfoldsstaten
Det ble derfor statens lover, penger og programmer, ikke minst nye læreplaner, forsknings- og studieprogrammer, som skulle rette opp historisk urettferdighet og gi undertrykte og marginaliserte grupper synlighet, anerkjennelse og status. I tillegg til å ivareta sårbare og svake grupper ble den flerkulturelle staten pålagt å ivareta mangfoldet av livsformer i naturen.
Identitetspolitikk og rettighetskamp for selv små og marginale grupper ble stadig viktigere for en venstreside som hadde gitt avkall på systemoverskridende perspektiver og revolusjonære brudd.
Selve det parlamentariske arbeidet, og i særdeleshet en regjeringsdeltakelse, gjorde dessuten at rammen for den politiske diskusjonen ble snevret inn av en styringsrasjonalitet der embetsverket leverte premissene i form av økonomiske beregninger og juridiske betenkninger. Det mest effektive middelet for å temme både radikale og mer populistiske opposisjonspartier var å gi disse partiene stillingen som finansminister i regjeringskoalisjonen. Kristin Halvorsen bekledde denne stillingen for SV, Siv Jensen for FrP og nå Trygve Slagsvold Vedum for Sp.
Kanskje vi her finner én bakgrunn for kulturkrigen i sosiale medier. Det er blitt stedet for en følelsesladet debatt, ikke sjelden preget av skjellsord og karakterdrap. Kulturkrigen dreier seg først og fremst om å flagge (de riktige) verdier og holdninger i spørsmål om ulv og olje, om rasisme og diskriminering, religionskritikk og islam, historiesyn og kjønnsidentitet.
Både på venstre- og høyresiden tas frustrasjonen ut i kulturkrigen over at så lite lar seg endre i den økonomiske politikken. Dessuten kan krigen skje i trygg forvissning om at styringen av landet ligger fast og at selv ytterpartiene krangler om små prosenter på statsbudsjettet.
Les også: Kan venstreliberale ideer i innvandring- og klimaspørsmål gi grobunn for vold og terror?
Den siste progressive seieren på lenge
Når har imidlertid krigen i Ukraina og energikrisen skapt et nytt alvor vi ikke var forberedt på. Vi tok utvikling av like rettigheter og politiske innflytelse til stadig nye grupper som en selvfølge. Selv om den liberale historien hadde sine nasjonale særpreg, var den i stor grad synkronisert med den progressive rettighetskampen i USA.
Sosialpsykolog og professor ved Columbia University, Jonathan Haidt, betegner perioden fra han ble født i 1963 til gjenvalget av Barack Obama som president i 2012, som tidsepoken med de største moralske fremskrittene i historien: Den svarte borgerrettighetskampen, kvinners kamp for likestilling, homokampen og kampen for dyrebeskyttelse og vern av natur.
Haidt er likevel redd for at loven om likekjønnet ekteskap kan ha vært den siste progressive reformen som det ble oppnådd enighet om på tvers av politiske skillelinjer. Fremtidige reformer for seksuelle minoriteter, som transpersoner, vil etter Haidts syn kunne bli Pyrrhos-seire. De vokser ikke frem gjennom et møysommelig arbeid for å overbevise tvilere og skeptikere, men vinnes i stor grad gjennom kampanjer, der motstandere blir forsøkt ødelagt gjennom skitttstormer og hatkampanjer på sosiale medier.
Haidt legger mye av skylden for at den progressive kampen har sporet av, på sosiale medier som Facebook og Twitter. Han er ikke motstander av de digitale plattformene i og for seg. Derimot har de fått en arkitektur, med sine like- og retweet-knapper og algoritmer som styrer innholdet, som gjør at den borgerlige offentligheten forfaller til tribalisme.
Jonathan Haidt arbeider for tiden med en bok med tittelen «After Babel – Adopting to a world we can no longer share». I boka lanserer han forslag til hvordan de sosiale mediene kan designes slik at de blir mindre giftige og farlige. Dessverre er jeg redd våre problemer stikker mye dypere enn det arkitektoniske designet til sosial medier, fordi den progressive kampen som med en slik suksess ble ført gjennom demokratiske institusjoner, var avhengig av en økonomisk vekst, som hadde tilgangen på fossil energi som en nødvendig betingelse.
Les også: Klimaaktivistene stjeler oppmerksomhet fra kunstnere i livsfare
Kulturkrigens distraherende funksjon
Er det noe krigen i Ukraina bør minne oss om, så er det at de sosiale og kulturelle fremskrittene i Vesten har vært avhengige av samarbeid og handel med diktaturer og autoritære regimer, som har levert fossil energi slik at verdensøkonomien kunne vokse: olje fra Midtøsten etter den andre verdenskrig og så kinesisk kull etter at landet ble medlem av Verdens handelsorganisasjon i 2001.
De høye energiprisene som rammer europeisk industri og vanlige forbrukere, skyldes ikke først og fremst krigen i Ukraina. De er mer en konsekvens av en klima- og energipolitikk på europeisk nivå, der det selvutnevnte grønne fyrtårnet Tyskland både har faset ut kjernekraft og presset på for å strekke utvekslingskabler for strøm over landegrensene, slik at en større andel av elektrisitetsforsyningen kunne komme fra sol- og vindkraft.
Det grønne skiftet gjorde Tyskland mye mer avhengige av import av gass, særlig fra Russland som før krigen forsynte landet med over 30 prosent. Denne politikken har med rette blitt kritisert, også av andre grunner: Den relativt høye andelen ustabil sol- og vindkraft i et grenseoverskridende strømnett gjør faren for en felleseuropeisk blackout overhengende. Politikken fører til industridød på grunn av høye energipriser, og den gjør at kullkraftverk må fyres opp for å møte behovet for balansekraft til den væravhengige sol- og vindkraften.
Våre styringspartier, Høyre og Arbeiderpartiet, har bundet seg til det grønne skiftet i Europa. Ved å bygge utvekslingskabler til dysfunksjonelle strømmarkeder i Tyskland og England, har Sør-Norge importert historisk høye strømpriser. Samtidig har den politiske eliten tilsynelatende stappet voks i ørene for å dempe lyden fra raseriet til vanlige strømkunder, fagbevegelsen og industribransjer, hvis konkurransefordel nettopp har vært ren og billig vannkraft.
Regjeringen innrømmer at det kan bli aktuelt med strømrasjonering til vinteren. Er det for å distrahere fra den alvorlige energisituasjonen at Hadia Tajik forsøker å dra i gang en kulturkrig mot Høyre for å ha vært en sinke og bremsekloss i kampen for de skeives rettigheter?
Kampen for mer nasjonal styring av kraftpolitikken er både viktig, og en betingelse for at Ap ikke skal rammes av velgerflukt ved neste valg. Samtidig bør vi være bekymret for situasjonen for verdensøkonomien som helhet, siden det meste av det vi gjør og nyter godt av her på berget, er avhengig av produksjonssteder og forsyningslinjer over hele kloden.
Det blir stadig vanskeligere og dyrere å utvinne energi- og andre naturressurser. Og siden verdens befolkning fortsetter å vokse, trenger verdensøkonomien en ny billig energikilde. Energien bør heller ikke forurense, fordi også kostnadene ved å bruke naturen og atmosfæren som søppelplass øker. Hvis ikke en slik energikilde dukker opp, vil en stadig større andel av ressursene måtte gå med til å produsere energi og til å rydde opp i ulike typer avfall og forurensning. Det vil bli mindre til vanlige folk i form av gode lønninger. Dette er en trussel mot den politiske stabiliteten, også i demokratisk land.
Det grønne skiftets begrensninger
Med valget av Donald Trump flyttet kulturkrigen inn i Det hvite hus, og det blusset det opp en diskusjon om fascismen hadde gjenoppstått og om vi var på vei inn i en ny krisetid. Putins folkerettsstridig angrepskrig på Ukraina har bare forsterket inntrykket av at demokratiske krefter og en internasjonal rettsorden er truet, slik tilfellet var mellom de to verdenskrigene.
Én grunn til at sammenligningen med mellomkrigstida kan være fruktbar, er at også nå reflekterer de politiske og sosiale rystelsene, med oppblomstringen av ekstreme ideologer både på venstre- og høyresiden, en dramatisk energitransformasjon. Den gangen kom verden ikke til ro før nazismen var knust, ikke minst takket være de amerikanske leveransene av olje til det allierte krigsmaskineriet. Verdensøkonomien hadde fått føyd olje, også fra Midtøsten, til kull i energimiksen. Grunnen til at vi bør være bekymret for om vi greier å legge krisene og krigene bak oss i dag, er at det ikke står noen ny og billig energikilde klar som har potensial til å dra den økonomiske veksten videre.
Fornybar energi er en subsidiert teknokult, som ikke kan stå på egne ben. Den trenger balansekraft fra kjernekraft eller fossil energi slik at strømnettet kan stabiliseres. Den trenger et fossilt energisystem til mineralutvinning og for å bygges, transporteres og vedlikeholdes.
Alle teknologier – om de blir kalt aldri så fornybare og grønne – er grunnleggende sett å forstå som forlengelser av et fossilt energisystem. Atomkraft er selvfølgelig suverent for å sikre stabil elektrisitet. Å derimot tro at kjernekraft kan erstatte de mange andre funksjonene hydrokarboner utøver i økonomien, innenfor en kostnads- og tidsramme som ikke utløser et sosialt opprør, er nesten like naivt som å tro på et grønt skifte.
Kulturkrigere i potetåkeren
I Nederland, en av verdens største eksportører av landbruksprodukter, har tusenvis av sinte bønder tatt til gatene i voldelige protester mot miljø- og klimakrav om å redusere utslippene av nitrogen og ammoniakk med 50 prosent på landsbasis innen 2030. Bøndene frykter å miste levebrødet. Det utspiller seg militante konfrontasjoner mellom bønder og politi, som bringer tankene hen på scener i Michel Houellebecqs roman Serotonin, der de gule vestene fra distriktene er tungt bevæpnet.
Vinner klimaaktivister også i resten av EU frem i rettsvesenet med kravet om en tvungen og rask utfasing av fossil energi, vil utviklingen mot en Disneyland-versjon av kontinentet akselerere. Næringslivet vil komme til å bestå hovedsakelig av service- og tjenesteyting, mens vi blir stadig mer avhengige av å importere produktene som dekker behovene lenger ned på Maslows behovspyramide, fra andre steder.
Et grønt skifte i EU, som står for bare 7 prosent av de globale CO2-utslippene, betyr å spille russiske rulett med forsyningssikkerheten, fordi energiressurser er det viktigste våpenet i geopolitiske konflikter. Hvis ting skulle gå virkelig galt (merk at EU baserer 60 prosent av sitt energiforbruk på import) vil også kulturkrigere og klimaforskere tvinges ut på de lokale dødsmarkene for å plukke stein og sette poteter. Derfor bør vi hilse velkommen at EU ønsker at Norge skal trappe opp investeringene i olje og gass.
Både i USA og i Vest-Europa er det blitt investert for lite både i oljeleting og i petrokjemisk raffinering. Derfor var toppmøtet i Jeddah i Saudi-Arabia sikkert ikke den siste gangen den demokratiske mangfoldspresidenten Joe Biden må gå kanossagang og be Saudi-Arabias kronprins, Muhammed bin Salman, om å øke oljeproduksjonen.
