Det er interessant å undervise elever om de ulike mediefaglige kompetansemålene, der kunnskap om og evne til å drøfte alt fra betydningen av pressefrihet i et demokrati til sosiale mediers rolle for utviklingen av menneskers identitet, står sentralt.
Samtidig finnes det i dag svært lite obligatorisk undervisning om mediefaglige emner i videregående skole. Det er ett kompetansemål om ytringsfrihet i samfunnskunnskap, som er obligatorisk på VG1 eller VG2 for alle elever, mens det i religion og etikk og norsk for VG3 studieforberedende finnes ett mål i hvert fag som kan knyttes opp mot kunnskap om mediene. Derfor må man til utdanningsprogrammet Medier og kommunikasjon (et treårig studieforberedende program), de valgfrie programfagene Medie- og informasjonskunnskap 1 og 2 på studiespesialisering eller Informasjonsteknologi og medieproduksjon (et toårig yrkesfaglig løp) for å finne flere kompetansemål som handler om å forstå pressens samfunnsoppdrag i et demokrati.
Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at 24.469 elever søkte seg til Vg1 studiespesialisering (SSP) i år, mens 1.842 søkte plass på Medier og kommunikasjon og 2.170 søkte Informasjonsteknologi og medieproduksjon. Selv om en håndfull av de 24.000 elevene på studiespesialisering vil velge Medie- og informasjonskunnskap, er det med andre ord et stort antall norske elever som kommer til å lære lite om mediene i sitt videregående utdanningsløp, til tross for at kunnskap om media burde være noe av det viktigste å lære seg i dagens samfunn.
Må tåle meninger vi ikke liker
Det er mye som tyder på at det står dårlig til med den allmenne kunnskapen i den voksne befolkningen om hvordan mediene skal fungere. Et eksempel på dette oppsto etter masseskytingen i Oslo 25. juni i år. En rekke personer tok til både debattspaltene i avisene og sosiale medier for å tildele norsk presse skyld for det som kan ha vært et terrorangrep av en radikalisert islamist. Omkvedet var at aviser som Klassekampen, Subjekt, Vårt Land og Aftenposten ikke burde publisert debattinnlegg og kronikker som problematiserte ulike aspekter ved Pride-markeringen.
«Vær Varsom»-plakaten (VVP) slår imidlertid fast i punkt 1.2 at «pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk». I punkt 1.3 følges dette opp med at «pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt.»
Å legge til rette for en fri og åpen debatt om ulike aspekter ved samfunnsutviklingen, inkludert rollen et fenomen som Pride har fått i samfunnet, er en sentral del av pressens samfunnsoppdrag i et demokrati. At blant annet kristne eller andre religiøse grupper mener «Pride har gått for langt», er faktisk et perspektiv som burde løftes fram, selv om de fleste nordmenn heldigvis er uenige i dette.
Det er vanskelig å se at norske medier trykket innlegg eller produserte innhold som oppfordret til vold mot skeive eller satte hatefulle ytringer på trykk. Hvis noen medier gjorde det, må det politianmeldes og bli en sak for domstolene som brudd på paragraf 183 eller 185 i straffeloven. VVP sier klart at pressen har ansvar for å formidle ulike syn på alle saker, selv om dette ikke er den aktuelle avisas eget redaksjonelle syn på saken og mange ikke liker meningen som settes fram. I så måte er kunnskap om presseetikk, verdien av en åpen debatt og forskjellen mellom ulike journalistiske sjangre noe som ville økt forståelsen for pressens prioriteringer.
Les også: Etterlyst: Kunsthistorikere i offentligheten
Pressens rolle gjelder også i krisetider
Gjennom hele pandemien kunne man på sosiale medier få inntrykk av at mange nordmenn ønsket at media skulle opptre som et mikrofonstativ for helsemyndighetene, og ikke slippe til stemmer som var kritiske til smitteverntiltakene. Dette fikk vi et nytt eksempel på i Dagsnytt 18 på NRK 26. juli, da bloggeren Gunnar Tjomlid kritiserte Subjekt-redaktør Danby Choi for å ha satt «farlige meninger» og faktafeil på trykk.
VVP punkt 1.4 slår imidlertid fast at «det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold». Rollen som fjerde statsmakt og vaktbikkje skal fungere selv om landet står oppe i en krise som en pandemi, og i dag ser vi at Folkehelseinstituttets Preben Aavitsland mener det var feil å stenge skolene, mens Aftenposten har stilt spørsmål ved berettigelsen av flere av smitteverntiltakene.
Et selskap som Pfizer har også frigitt rapporter som kan tyde på at det er flere bivirkninger av covid-vaksinen enn det som har kommet fram i den offentlige samtalen om dem, selv om Faktisk.no har tilbakevist noen av påstandene som har blitt fremmet av blant annet Steigan.no. Mediene burde selvsagt behandle Pfizers rapporter på en etterrettelig måte, men man kan få inntrykk av at debattanter som Tjomlid helst ser at problematiske aspekter ved vaksinene ikke burde blitt satt på trykk, selv om dette utvilsomt tilhører pressens samfunnsoppdrag.
Les også: Rene konspirasjonsteorier fra Gunnar Tjomlid
Økt kunnskap gir en sunnere offentlighet
Dersom de tiltakskritiske stemmene hadde fått større plass i de redaksjonelle mediene underveis i pandemien, ville det kanskje blitt en mer edruelig debatt enn det ble i kommentarfeltene på Facebook eller via anonyme Twitter-kontoer. På den andre siden skal alle innbyggerne i Norge, inkludert Tjomlid og dem som skrev innlegg som kritiserte Pride-dekningen, ha rett til å være kritiske til mediene. Ifølge punkt 1.4 i VVP er det da også pressens «plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». Hvis norske elever fikk lære om et sentralt mediefaglig emne som presseetikk, kunne det økt forståelsen for slike prioriteringer som pressen skal og må gjøre.
Dersom flere mediefaglige emner ble obligatoriske i videregående opplæring, eller allerede i ungdomsskolen, ville nordmenn fått større objektiv forståelse for NRKs «minutt-for-minutt»-dekning av SAS-streiken. Flere ville vist forståelse for at det er problematisk at landets statsminister blokkerer velgere fra å se innleggene hans i sosiale medier fordi ytringsfrihet inkluderer retten til å motta informasjon, eller hvorfor landets aviser er økonomisk avhengige av å ta betalt for innholdet sitt.
Mediene preger de fleste nordmenns hverdag, og er noe alle har et forhold til. Økt kunnskap i ung alder ville gitt økt forståelse for medienes valg, og forbedret kvaliteten på den offentlige samtalen i Norge.