De blir ikke regnet med som sårede eller drepte i Ukraina-krigen. Men de har blitt frarøvet det sosiale livet, og deres fremtid har mørknet.
På en hybel i Odesa bodde det en ung jente som var klar for det siste året på universitetet. Klar for å starte voksenlivet, bli selvstendig og være til nytte for lokalsamfunnet. Men 24. februar ble lokalsamfunnet bombet til ruiner.
Og med dét ble hennes fremtidsutsikter revet bort. Ødelagt. Knust.
I ruinene la hun fra seg skolehverdagen, bildene og fremtidsvisjoner. Hun måtte ut. Det var ingen trygg fremtid i Ukraina. Jeg fikk æren av å bosette denne jenta. Øynene hennes minnet om stjernene en sen novemberkveld. De ga meg håp. Bagasjen hennes var lett, nærmest tom. Slik hun selv ga uttrykk for. Helt tom. Det eneste hun hadde med seg var et hjerte som har sett ondskapens dager. Men hun lot seg ikke kneble. Hun lot seg ikke stoppe. Hjertet skal bli fylt med nye fremtidsutsikter og smilebåndet skal heves – slik ruinene i Odessa skal gjenreises.
Les også: Ukrainas førstedame på coveret av Vogue: – De mest forferdelige månedene i mitt og ukraineres liv
Hvordan lytte
Hun skal skrive en ny fremtid, i et nytt land, i et nytt lokalsamfunn. Og vi, jeg og du, er med på skrive denne fremtiden. Hvordan vi møter denne jenta, hvordan vi viser vår omsorg, vil være avgjørende for hennes fremtidsutsikter.
Neste gang du møter en flyktning, uansett bakgrunn og hudfarge: vær vennlig. Vis dine beste sider. Du er ambassadør for staten Norge, og de er praktikantene.
Lytt godt nok: Flyktningene jeg lytter til, trenger å snakke, for det er slik folk tenker. Folk har behov for å tenke høyt. Ellers går de blinde omkring og faller inn i destruktive tanker. Når folk tenker høyt, stimulerer de virkeligheten og planlegger hvordan de skal opptre i den. Gjør de en god nok jobb med stimuleringen, kan de finne ut hva de dumme tankene prøver å fortelle. Så kan vi identifisere og luke dem ut, slik at de ikke vokser. Men det krever at jeg lytter, oppriktig og ærlig. Jeg kommer ikke med innvendinger eller egne bekymringer. Jeg lytter. Kun lytter.
Deretter ser jeg hvordan flyktningene føler seg lettere etter å ha blitt lyttet til. Jeg ser hvordan smilet til jenta dukker opp, akkurat som solen etter en regnfull dag. Smilebåndet hennes er som en skuddsikker vest, en vest ingen kan rive fra henne. Selv ikke ondskapens dager. Selv ikke Putin.
Jenta er ikke en fallen soldat, en som blir registrert som del av «antall drepte». Hun får ingen hederspris når krigen er over. Men hun er en kriger. Hun har holdt motet og håpet oppe. Dét krever mentaliteten til en soldat, en kriger.
La oss lytte til flyktningene, la oss vise vår omsorg og kjærlighet.
Les også: Slik forholder du deg til «den første Tiktok-krigen»
