I 2020 iverksatte arrangøren av Oscar-utdelingen, Academy of Motion Picture Arts and Sciences, en femårsplan for å gjøre Hollywood mer mangfoldig. For å kunne bli Oscar-nominert i 2024 må en filmproduksjon tilfredsstille kravene i minst to av fire representasjonsgrupper, organisert som standard A-D.
I standard A må en hovedrolle eller viktig birolle spilles av noen som kommer fra en minoritetsgruppe, eller så må minst 30 prosent av den resterende rollebesetningen bekles av skuespillere fra en minoritetsgruppe, eventuelt kan historien handle om en minoritetsgruppe. Hva som kvalifiserer som en minoritetsgruppe, er møysommelig definert og listet opp av akademiet selv.
Kravene handler ikke bare om synlig mangfold blant skuespillerne, men gjelder hele veien gjennom produksjonssystemet, i standard B-D. Dette innebærer at produsenter må katalogisere identitetsmarkørene til samtlige personer involvert i prosjektet, for å forsikre seg om at korrekt representasjon er ivaretatt.
Så hva er foreløpig resultat av dette kultursosialistiske tellekantsystemet?
Les også de foregående tekstene i serien «Den amerikanske kulturrevolusjonen»:
Del 1: Kritisk raseteori splitter USA. Slik fyrte en smal akademisk disiplin opp kulturkrigen
Del 2: Heller ikke naturvitenskapen slipper unna identitetspolitisk beleiring
Del 3: Identitetspolitikk og kanselleringskultur omfavnes av Generasjon Z
Del 4: Kultursosialismen har inntatt USAs demokratiske parti
Del 5: Slik kollapset integriteten til The New York Times
Ideologi trumfer nå kunst
I januar 2022 skrev Peter Kiefer og Peter Savodnik en sak om identitetshysteriet i Hollywood: «Vi snakket med 25 manusforfattere, regissører, og produsenter som alle identifiserte seg som liberale. De beskrev en konstant frykt for å tråkke feil i henhold til de nye dogmene. Den beste måten å overleve revolusjonen på var å bli det nye regimets lydigste tjenere. Hver eneste telefonsamtale med hver eneste agent begynner nå med: Er det nok underrepresenterte identiteter tilknyttet dette prosjektet?»
Forfatter og regissør av HBO-serien The White Lotus, Mike White, sier i saken at alle i Hollywood holder sine egentlige meninger om systemet skjult. «Om du ordlegger deg feil, risikerer du bare å bli stemplet som rasist eller mannssjåvinist.» En annen etablert Hollywood-aktør, Howard Koch, støtter minoritetsrepresentasjon, men mener dette har sklidd ut i selvskading og fryktkultur som gjør mange dyktige bransjefolk umulig å ansette fordi de har feil etnisitet, legning eller kjønn.
Den erfarne manusforfatteren Sam Wasson trekker sammenligninger til McCarthyismen på 1950-tallet, da Hollywood, som resten av USA, måtte forplikte seg til kampen mot alt som kunne minne om sosialisme eller marxisme: «Men Hollywood var aldri antisosialistisk, de bare lot som de var det. Faktum er at Hollywood aldri har vært anti eller pro noe som helst. Business er den egentlige ideologien her. Denne kynismen, i kombinasjon med et våkent blikk for skiftende sosiale trender, gjør Hollywood spesielt sårbare for ulike kulturkriger,» sier Wasson.
De fleste som intervjues i saken, ønsker å være anonyme av frykt for potensielle represalier. Intervjuobjektene gir uttrykk for takknemlighet over å ha en jobb på innsiden av systemet, men sier også at de nye dogmene holder dem i en konstant paranoid tilstand. For de ser hva som skjer med folk rundt seg. «Beklager, mangfoldskvotering. Folk har ganske enkelt ikke lov til å ansette deg», er forklaringen en 48 år gammel, hvit komiker fikk da han ble droppet av agenten sin. «Dette kommer til å ende med et gigantisk søksmål», sier en anonym prosjektleder.
En av Hollywoods mest kjente manusforfattere og regissører, Quentin Tarantino, beskriver situasjonen slik: «Ideologi trumfer nå kunst, individuell innsats og kvalitet.» Altså den samme dynamikken som påvirker amerikansk sosialpolitikk, utdanning, akademia, juss og vitenskap.
Å bøye hodet for woke-mobben
Fryktkulturen som henger over den amerikanske underholdningsbransjen, kan illustreres med et enkelt Instagram-innlegg. På nyttårsaften postet skuespilleren og komikeren Patton Oswalt, kjent fra blant annet «Kongen av Queens» og «Two and a Half Men», et bilde av seg selv og en gammel venn og kollega, David Chappelle. Chappelle er en av svært få etablerte komikere i USA som fremdeles tillater seg å inkludere alle i sin vitsing. Også transpersoner.
I Netflix-showet «The Closer» bruker Chapelle de siste tjue minuttene på å fortelle en varm, morsom og forferdelig trist historie om en transvenn av ham som begikk selvmord. Det burde altså være liten tvil om komikerens integritet og hjerterom når det kommer til synet på minoriteter og annerledeshet. Oswalts integritet ser derimot ikke ut til å være like imponerende.
Det hyggelige og helt ordinære gjensynsbildet fikk woke-mobben til å koke på sosiale medier. Reaksjonene gjorde at Oswalt slettet bildet og la ut et nytt av kun seg selv, i selvransakende og komisk ettertenksom skrive-positur. Med på kjøpet kom en krypende unnskyldning.
I den digitale botsgangen understreker Oswalt at han har kjent Chappelle i mer enn 30 år, og at han anser ham som en av landets dyktigste komikere. Men også at de er dypt uenige i transspørsmålet: «For alt han har hjulpet meg å se, vil jeg alltid være uenig med hvor han står i transdebatten NÅ. Men jeg tror også en søker som ham aldri blir ferdig med å utvikle seg.»
Skriftemålet går i selvrettferdig caps lock-modus hele veien gjennom: «Jeg bærer også på mye dårlig samvittighet ovenfor venner jeg har brutt kontakt med. Venner med synspunkter jeg ikke kunne akseptere, eller som forandret seg på en måte jeg ikke kunne leve med. Og jeg lurer: førte dette til at de gravde seg dypere ned i egen ignoranse og ga dem en nitro-boost av forakt? Jeg er en LGBTQ-alliert. En lojal venn. Det er friksjon i denne egenskapen som jeg må jobbe med, så det ikke blir til et svik mot NOEN ANDRE. Og jeg er lei meg, virkelig lei meg for at jeg ikke vurderte smerten dette kunne påføre andre. Eller DYBDEN i denne smerten.»
Han avslutter slik: «Jeg ville ha en hyggelig kommentartråd under bildet av en venn. Ugh. Så lett å tenke at andre trenger selvutvikling, og overse behovet i seg selv. Jeg skal fortsette å prøve.»
Mmmm. Og den som ikke har hodet i spybøtta nå, den må stå.
Likte feil bok på Twitter
Gitaristen i det verdenskjente bandet Mumford & Sons fikk også et ublidt møte med identitetsbevegelsens lynsjemobb. Han beholdt derimot sitt eget indre kompass for å ri av stormen. Historien om Winston Marshall er i toppsjiktet av kanselleringskultur-beretninger, bare for å bli møtte av stillheten fra den etablerte pressen. Kort fortalt så han seg nødt til å forlate drømmejobben og bestevennene på toppen av bandets karriere fordi han likte feil bok på Twitter.
Marshall er politisk interessert og sentrumsliberal. Hans forbrytelse var at han skrev to positive setninger om boken til frilansjournalisten Andy Ngo, som har fulgt den voldelige Antifa-bevegelsen med kritisk blikk i flere år. Ngo har blitt truet og banket opp av Antifa, og har også blitt innlagt på sykehus på grunn av skadene. Trakasseringen mot Marshall rammet de andre bandmedlemmene og familiene deres også. Marshall ba først om unnskyldning for å skåne bandet, men kom så fram til at veien videre ville bli umulig. For han hadde overhodet ingenting å si unnskyld for. I det offentlige oppsigelsesbrevet, titulert «Why I am leaving Mumford & Sons», siterer han en passasje fra Solzhenitsyns tekst «Live Not By Lies»:
«Og han som ikke er modig nok til å beskytte sin sjel, ikke la ham være stolt over sine progressive synspunkter, og ikke la ham sole seg i glansen av at han er en akademiker, kunstner, en prominent figur eller en general. La ham si til seg selv: Jeg tilhører flokken og jeg er en kujon. Samme kan det være, så lenge jeg er mett og varm.»
Identitetsideologi og næringslivet
Kultursosialismens dogmer og moralpanikken som følger med dem, har beveget seg effektivt gjennom amerikanske samfunnsinstitusjoner og inn i USAs største selskaper. Når kapitalister allierer seg med antikapitalister, forstår vi at dette har med sosial manøvrering å gjøre, ikke nødvendigvis ideologisk overbevisning. Bedriftene kjenner på presset som alle andre, og hvis man gir med den ene hånden i offentligheten, kan man uforstyrret ta med den andre, akkurat som før.
Om noe har identitetsbevegelsen kanskje gjort det enklere for disse kynikerne, fordi bevegelsen fokuserer mer på identitet enn kapital, og i mindre grad går etter den økonomiske grådighetskulturen under den politisk korrekte fasaden.
Enkelte bedrifter, som iskremgiganten Ben & Jerry’s, bærer sant nok preg av ideologisk troskap, og det finnes eksempler på aktivistiske allianser mellom progressive bedrifter og politikere, men for de aller fleste må vi anta at dette dreier seg om fryktkultur og korttenkt opportunisme. Problemet er at denne merkevarebyggingen ikke handler om bukselinninger og skjørtelengder, men dekonstruksjonistisk ideologi med destruktivt potensial.
I 2021 gravde frilansjournalisten Christopher Rufo i de nye treningsprogrammene som mektige amerikanske selskaper sender sine hvite ansatte igjennom. Han fikk ni validerte dokumenter fra modige, anonyme varslere. Her er noen utdrag:
- Google leier inn rase-konsulenter som lærer de ansatte at USA er et hvitt overmakt-system og at alle hvite amerikanere vokser opp til å bli rasister. De blir blant annet presentert for en hvit makt-pyramide som kulminerer i etnisk rensing. Den konservative jødiske medieprofilen Ben Shapiro er plassert på trinnet et av trinnen i pyramiden som ender i «genocide.»
- Disney fører internkampanjer mot hvite privilegier og organiserer rasesegregerte tilhørighetsgrupper. Programmet hevder at USA er fundert på rasisme, og oppfordrer ansatte til å følge en «hvite privilegier-sjekkliste.»Disney slettet dette materialet etter Rufos avsløringer.
- Lockheed, USAs største leverandør av våpensystemer, sender ledere på «struggle sessions» for å erkjenne og dekonstruere sine hvite privilegier. Avsløringen fikk senator Tom Cotton til å innlede en etterforskning for å kartlegge om amerikanske skattepenger brukes på dette.
- American Express bruker eksterne rase-konsulenter med treningsprogram som hevder at kapitalisme er grunnleggende rasistisk, og ber de ansatte dekonstruere sitt kjønn og sin raseidentitet.
- Bank Of Amerika bruker eksterne rase-konsulenter med treningsprogram som hevder at USA er et system av hvit makt, og som oppfordrer ansatte til å bli «woke at work.»
- Verizon bruker eksterne rase-konsulenter som hevder at USA er fundamentalt rasistisk, og kurset promoterer også reduksjon av politibudsjettet.
- CVS tvinger timelønnsansatte til å dekonstruere sine privilegier, mens selskapets president tjener 618 ganger mer enn dem.
- Walmarts treningsprogram forklarer hvite ansatte at de er skyldige i nedarvede forestillinger om raseoverlegenhet.
- AT&Ts etterutdanningsprogram promoterer ideen om rasisme som en eksklusivt hvit egenskap.
Man kan vel egentlig bare spørre seg hva som er mest forbløffende her: at dette i det hele tatt kunne skje, eller at et stort antall av de etablerte mediene hverken formidler eller problematiserer ukulturen når det først har skjedd. Jeg tror jeg lener mot det siste, som igjen forklarer hvordan dette fikk anledning til å skje i utgangspunktet. «Dette problemet har feil avsender, så da må løsningen være at det ikke finnes,» ser ut til å være den rådende strutsetaktikken.
Anekdoten om grønnsakshandleren
I 1978, bak Øst-Europas jernteppe, skrev den tsjekkiske menneskerettighetsaktivisten og senere presidenten, Václav Havel, essayet «De maktesløses makt». Mest kjent er kanskje passasjen om den lydige grønnsakhandleren. Underlig nok kan jeg ikke tenke meg en mer passende måte å beskrive dynamikken i den amerikanske kulturrevolusjonen enn å belyse teksten som ble et manifest for politiske dissidenter i Tsjekkias kommunistregime.
Men kanskje er det ikke så utrolig, for teksten beskriver ikke bare konformitetspresset i et diktatur, den peker også på noe universelt i menneskets natur. Fortellingen beskriver en grønnsakshandler som plasserer en plakat med et slagord i butikken sin, mellom løken og gulrøtterene: «Verdens arbeidere, foren dere!» Han gjør ikke dette av personlig engasjement og overbevisning, men av opportunistisk plikt. Plakaten ble levert sammen med grønnsakene, og han henger den opp, vel, fordi alle andre gjør det – og da er det bare sånn det må være. Slagordet er egentlig et skilt med et subtilt, men krystallklart budskap: «Jeg, grønnsakhandleren, holder til her, og jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg ter meg på denne måten fordi det forventes av meg. Jeg er lydig, og har derfor rett til å være i fred.»
Om grønnsakhandleren ble fortalt at han skulle henge opp et skilt med slagordet: «Jeg er redd, og derfor ukritisk lojal», ville han neppe vært så likegyldig til skiltets formulering, selv om det hadde vært nærmere sannheten. En slik erklæring hadde vært en ydmykende eksponering av egen karakterbrist. For å overkomme denne dissonansen må grønnsakhandlerens lojalitet etableres og forsegles gjennom et slagord som tillater ham å si: «Hva er galt med at verdens arbeidere forener seg?» – på samme måte som woke-ideologer gjør det enkelt for næringslivet å si: «Hva er galt med å støtte minoriteter?» Ynkeligheten gjemmes bak fasaden til noe stort og høyverdig: en ideologi.
Havel avslutter teksten slik: «Ideologi er en praktisk og overfladisk måte å forholde seg til verden på. Den tilbyr mennesker illusjonen av identitet, verdighet og moral, samtidig som den gjør det enkelt for oss å bryte disse verdiene. Ideologi gjør det mulig å bedra sin egen samvittighet, ignorere sitt egentlige standpunkt og å skjule sitt ordinære, opportunistiske og alt annet enn heroiske jeg. Både for verden og seg selv. Det er en unnskyldning alle kan bruke, fra grønnsakhandleren som skjuler frykten for å miste jobben, til den høyeste funksjonær. Enkeltindivider trenger ikke å tro på alle disse uskrevne reglene, men de må oppføre seg som om de gjør det. De må i det minste tolerere dem i stillhet for å komme overens med sine medmennesker. Av den grunn må de også leve i en løgn. De trenger ikke akseptere løgnen, det er nok å akseptere sitt liv i og med den. På denne måten erkjenner ikke bare individer systemet, de konstruerer, komplimenterer, blir og er systemet.»
Neste og siste tekst i denne serien vil se nærmere på omfanget av rasisme i USA, og hvordan berøringsangst, moralpanikk og stigmatisering gjør det vanskelig å tenke klart og løsningsorientert rundt dette alvorlige temaet.
