Vi blir ikke eksponert for opplysende diskusjoner og meningsforskjeller om Henrik Ibsen, i kunstnerens eget land. Dersom slik uenighet ikke forekommer, er det oppsiktsvekkende i seg selv. Vi ser heller aldri drøftet hvilke svakheter Ibsen har som forfatter. Slikt gjør man ikke i det gode selskap.
Jeg kan ikke huske å ha lest noe negativt eller kritisk om hans kunst. Enten vet man om det, og velger å tie av ren høflighet eller manglende mot, eller man ser det rett og slett ikke. En hver kunstners verk skal bedømmes på både sine sterke og svake sider. I litteraturhistorien (og i kunsthistorien) som fag er det dog gjennomgående at svakheter hos kunstnere sjelden nevnes, og aldri når det gjelder de etablerte. Der dreier det meste seg om kanon. I Norge gjelder dette spesielt for den beundrede Ibsen (og Edvard Munch). Ærbødigheten overskygger realitetene.
Les også: Etterlyst: Kunsthistorikere i offentligheten
Banal handling og blodfattige karakterer
I mine øyne er Ibsen enormt overvurdert. Bortsett fra de to mesterverkene «Peer Gynt» (1867) og «Brand» (1866) er hans skuespill banale i handlingen, og personene er blodfattige. Ibsen unngår de sterke følelsene og konfliktene. Selv i opprivende scener oppfører personene seg dannet og hemmet. Dette er borgerskapet på sitt verste, men Ibsen hverken makter eller ønsker å utlevere dem; han bare skaper kunstige situasjoner. Dermed blir skuespillet kjedelig, fordi han ikke tør å la de universelle menneskelige følelsene få fritt utløp.
Men selv borgerskapet i siste halvdel av 1800-tallet brukte utestemme og lot følelsene få fritt utløp. Listen and look to Shakespeare! Han bruker hele registeret: hat, sjalusi, begjær, sinne, misunnelse, kjærlighet, hevn, sorg, spas, redsel og galskap. Når Ibsen er i nærheten av å beskrive slike følelser, blir det så tamt at det blir flaut. Mange av Ibens samtidsdramaer ender med et «Pang!». En korthugget dramatisk avslutning som etterlater publikum forvirret og i sjokk, før man forlater salen.
Kunstig og feigt, etter min mening. Ibsen svikter der skrivekunsten er som mest krevende.
Hver gang Ibsen settes opp i våre dager, er det i modernisert form. Det kan ikke skyldes annet enn at regissøren mener at teksten og persongalleriet er så banalt at det trenger en helt ny setting for å fungere. Men tidløse og geniale skuespill trenger ikke det.
Les også: De vil renske bøker for «problematisk» innhold. Skjønner de ikke selv hvor dumt det er?
