Enda Henrik Ibsen selv hevdet at dramatikken hans skulle leses kronologisk, blir det i denne sammenheng naturlig å innlede med hans siste stykke, «Når vi døde vågner» (1899), en epilog i tre akter.
Skuespillet handler om kunstneren Arnold Rubek som reflekterer over kunstnerskapet, og hva det har kostet både ham selv og hans viktigste modell. I seg selv kan stykket virke både forvirrende og uferdig, som en fjern drøm fra en sliten forfatter som ikke lenger har annet på hjertet enn å forløse egne feiltakelser. Kanskje nettopp på grunn av tekstens fragmenterte, drømmende og til dels tvilsomme natur valgte Ibsen å kalle teksten en epilog, og ikke et skuespill.
Stykket refererer tungt til egen dramatikk, kanskje særlig «Kejser og Galilæer» (1873), samt kontroversen vedrørende Laura Kieler, som var Ibsens fremste inspirasjon da han skrev «Et dukkehjem» (1879).
Det krever en massiv kunstnerisk arv for å skrive et stykke som «Når vi døde vågner», for har man ikke en katalog å vise til, ville dramaet fort blitt sett som en pompøs fadese.
De aller fleste enes om at Ibsen er en av de fremste forfatterne i den vestlige kanonen, men det er enkelte som stiller spørsmål ved denne påstanden. Jeg tenker selvfølgelig på Leif Osvold som nylig i Subjekt omtalte Ibsen som kjedelig og banal.
Les også: Mimmi Tamba spiller Solveig i «Peer Gynt». Det er det flere som reagerer på
«Brand» og «Peer Gynt»? Ble vi ikke ferdig med dem på ungdomsskolen?
Mye ved Osvolds tekst vekker oppsikt, men mest nysgjerrig blir jeg på hvilke Ibsen-stykker han sikter til i kritikken sin? Ibsen har en rik dramatikk hvor dramaene ofte taler til hverandre, som for eksempel «Vildanden» (1884) og «Rosmersholm» (1866), og «Et dukkehjem» (1879) og «Fruen fra havet» (1889). Sistnevnte er forøvrig også relevant for «Bygmester Solness» (1892). Stykkene til Ibsen må leses i sammenheng med hverandre, slik man kan forstå nyansene i hans samlede prosjekt.
Det er også bemerkelsesverdig at tekstene Osvold trekker frem som «mesterverk», er «Brand» (1866) og «Peer Gynt» (1867).
På sitt beste viser disse diktene til formidabel lek med språk, samt en nokså overfladisk utforskning av de store spørsmålene. Det er fiffig, kløktig og tidvis imponerende, men langt ifra så dyptpløyende som stykkene «Lille Eyolf» (1894) og «Gengangere» (1881) som tar for seg mye av den samme tematikken på mer subtilt vis.
Det vil ikke si at Ibsen ikke hadde svakheter. På tampen av karrieren mistet han noe grep om form og uttrykk, men til gjengjeld er hans fire siste stykker kanskje hans mest interessante å dykke ned i. Nettopp fordi det oppstår en ny type ærlighet når strukturene hans rakner.
Les også: Skolen har mye av skylden for at unge leser mindre enn før. På tide å gjeninnføre romaner på pensum
Hvor mange klassiske oppsetinger av «Hamlet» har du sett?
Osvold kommer med en interessant innvending, nemlig at hvis et teaterstykke virkelig er bra, trenger det ikke å fornyes for hver oppsetning. Men originaltekstene finner du i enhver bokhandel, på scenen skal det fremføres en berikende tolkning.
Skal man kreve at teaterregissører skal følge Ibsens sceneangivelser slavisk, må også alle dramaer få samme behandling, og med det ville også teaterkunsten stagnert.
At oppsetningene moderniseres, tyder på at teateret er under utvikling. At Ibsen, en dramatiker som døde for mer enn hundre år siden, er med på denne utviklingen, er ingen selvfølge. Å ikke se dybden i Ibsens dramatikk tyder enten på en forutinntatt leser, eller en mangel på evne til å lese mellom linjene.
Osvold trekker frem William Shakespeare som en mer altomfattende dramatiker, med mer på hjertet. Ibsen kaller han derimot feig. Muligens handler det om at Shakespeare knapt etterlater noe til fantasien.
Hvor ofte ser du dessuten «Hamlet» (1602) eller «Kong Lear» (1605) satt opp etter historisk oppføringspraksis? Svaret er at det er sjeldent. Vil det da også si at William Shakespeare, verdens mest oppsatte dramatiker, er kjedelig og banal?
Ibsens kunstnerskap er komplekst, og innebærer setninger forfattere jobber en hel karriere for å nå høyden av. Å avskrive Ibsen som banal er rett og slett respektløst, avslørende og dumdristig. Shakespeare skildret konger og herskere, Ibsen fokuserte i større grad på vanlige mennesker. Han satte ord på problemer som ikke skulle snakkes høyt om, og hans problemstillinger er fullt så relevant i dag som det var den gang da.
Den beste kunsten krever innsats fra mottakeren
Tilbake til kunstneren Arnold Rubek fra «Når vi døde vågner». Skulptøren som gjemmer gyselige ansikter i bystene sine. Beundrerne hans vet ingenting om det, det er hans hemmelighet hva han gjemmer i kunsten.
Rubek har trolig en forankring i Ibsens synder, og den lille, men viktige detaljen er et sentralt argument mot Osvold som hevder at Ibsens rollefigurer er grunne.
Rollefigurene er ikke grunne, de er godt maskerte. Og med innsats og velvilje penetrerer man seg inn i Ibsens univers.
For Ibsen er uten sidestykke den dramatikeren, og kanskje også forfatteren, alle som skriver, burde sikte seg etter å bli.
Så å avfeie Ibsen? Det innebærer bare en pinlig avsløring av å ikke ha dukket dypere enn den ytre handlingen.
