– Kunstnerisk opprør er en måte å hjelpe oss å få tilbake pusten og ta tilbake det som har blitt stjålet fra oss, sier Jenni Laiti, som er talsperson for kunstnerkollektivet Suohpanterror.
De ble til i 2012, og foruten Laiti består de av anonyme, samiske kunstnere fra Sápmi — samenes tradisjonelle bosetningsområder, som strekker seg over de nordlige delene av Norge, Sverige, Finland og Russland. Med blant annet forstyrrende posters som spiller på popkunst og vestlig populærkultur ønsker kollektivet å kommentere sosiale forhold i dagens samfunn, og særlig urfolksspørsmål.
Suohpanterror har hatt flere utstillinger i Sápmi, de nordiske landene og andre steder i Europa, og jobber også aktivt på sosiale medier. Subjekt fikk tak i Laiti over mail, og har stilt noen spørsmål om kunstnerkollektivets praksis, mål og budskap.
– Med kunsten vår ønsker vi å skape oppmerksomhet rundt de urfolksrettighetene som det samiske folket ennå ikke har fått, samt annen urettferdighet som kolonialisme, rasisme og utnyttelsen av Sápmi, sier Laiti.
– Hvorfor er de fleste medlemmene deres anonyme?
– Fordi vi vil fokusere på problemene vi tar opp, ikke folkene bak.
– Dere kommenterer samfunnet med svært politisk kunst. Er det en effektiv måte å få til endring på?
– Uten protest, ingen endring. Politisk protest-kunst er en god måte å endre samfunnet på, men for å endre alt trenger vi alle, og vi trenger en fundamental forandring. Og jeg tror ikke at fundamental forandring kommer fra koloniale institusjoner — det må komme fra grasrota og fra folket.
«Culture jamming»
– Shuohpanterror promoterer samiske rettigheter med «artivisme», protestkunst, performance, video, landskapskunst, direkte handling og utdanning, forteller Laiti.
I tillegg til dette er et viktig element i kunstnerkollektivets praksis «culture jamming» — hvor man bruker eksisterende mediers kommunikasjonsmetoder, gjerne reklameplakater og billboards, for å kommentere og kritisere nettopp disse mediene, eller samfunnet for øvrig.
– Har du et eksempel på en direkte handling dere har utført?
– «Moratorium in Čearretsuolu» er et sterkt eksempel på direkte handling. I dette prosjektet går vi mot den nye Tana-avtalen og promoterer samisk selvbestemmelse og lokale styresett i Tana-regionen.
Laiti refererer til en ny avtale som kom i fjor. Den regulerer fisket i Tana-elva som går gjennom Karasjok og Tana i Finnmark og Utsjok i Finland, som både sametinget og store deler av lokalbefolkningen er imot. Målsetningen er å redusere fisketrykket, men kunstnerkollektivet mener at denne avtalen vil føre til en svekkelse av den samiske kulturen i området. Prosjektet har sin egen nettside, som forklarer bakgrunnen for opprøret og viser bilder fra en demonstrasjon ved Tanaelva.
– I et program du deltok på på NRK Sápmi i 2015, sa du at du har blitt overvåket av staten på grunn av arbeidet ditt. Har du et eksempel på dette?
– Å tvinge samiske mennesker til taushet skjer hver dag, både av de som bor i områdene våre og av vårt eget folk. Et eksempel fra i år var da Metsähallitus, en finsk statlig etat som forvalter utmarksområder, prøvde å sensurere landskapskunsten vår i Ohcejohka i Tana.
– De krevde at vi ikke skulle kritisere verken dem eller Tana-avtalen i kunstverket vårt. Da trakk vi søknaden vår, og anerkjenner bare samisk sedvanerett i området.
– Lokale problemer er globale problemer
Suohpan betyr lasso på samisk. Oversatt til norsk er altså kunstnerkollektivets navn «lasso-terror».
– Lassoen spiller en viktig rolle i sakisk kultur. For å fange reinsdyr må du ha en suohpan, en lasso — i tillegg til en god lassohånd. Lassoen ville vært vårt «weapon of coice».
Laiti forteller at Suohpanterror også er knyttet til det globale urfolkssamfunnet og andre motstandbevegelser.
– Urfolksfamilien er vår familie. Det er den vi hører hjemme i, og man tar vare på familien sin. Vi ser at lokale problemer er globale problemer og at urfolk møter de samme kampene mot kolonialisme alle stedene vi finnes. Derfor tenker vi at lokale løsninger er globale løsninger.
– Alt er politisk og alt er kunst
Den samiske bevegelsen står sammen over fire ulike land. Laiti forteller at urfolkrettighetenes status varierer i disse landene, men at de i alle møter kolonialisme, assimilasjon og utnyttelse av landområdene sine.
– Situasjonen på den russiske delen av Sápmi er særlig urovekkende.
– Har du sett noen forandring siden dere startet?
– Anerkjennelsen av samiske spørsmål har blitt større, den samiske bevegelsen vokser, og flere og flere ønsker å ta tilbake sin kultur, sitt språk og sine liv.
–Har du alltid laget politisk kunst?
– Ja, så lenge jeg kan huske. Fordi alt er politisk, og alt er kunst.
