Bård Torgersens hovedperson, Loki, står plutselig rådvill midt i en diger by i Sørøst-Asia. Han vet verken hvor han skal, eller hvordan han kommer seg dit. Slik oppleves det tidvis også å være leser av Torgersens syvende roman.
Torgersen har vært produktiv siden han debutere som forfatter i 2005. Hele 14 utgivelser har han nå bak seg, en god blanding av sjangre og former. Når han nå følger opp ”Vær så snill” fra 2014 er det med en fortelling, heller enn en virkelighetsnær historie. En kort, og original roman med mye stemning, og mye surr. Alle har nok lengtet etter noe annet enn det som er, men bokas hovedperson håndterer det litt annerledes enn de fleste andre.
Loki er norsk, og heter egentlig Kristian Lund, men hans islandske mor ga ham tilnavnet Loki. Dessuten syns han det er viktig å ha et navn som skiller seg ut, i motsetning til Hansen, Olsen og Lund, om man skal bli noe i livet. Det er aldri et problem for hovedpersonen at han ikke skiller seg ut. Allerede fra første side gjør Torgersen det klart at Loki kanskje ikke er helt som nordmenn flest. Vi møter ham mens han i et rasende tempo er på vei til Gardermoen flyplass. Med seg har han en sekk med en bok om kunstig intelligens, en iphonelader, og to par sokker. I brystlommen på skjorta hans ligger passet, og i bukselomma har han en rull med sedler som aldri ser ut til å bli mindre. Tilsynelatende har han en utømmelige rikdom, som ikke nødvendigvis kommer fra et tydelig, gitt sted.
”Hva var det du het igjen?
Eirik.
Til etternavn?
Hansen?
Han ristet på hodet.
Hva sa du?
Hansen.
Vi ble jo enige om at det ikke nytter. Rignes kunne kle deg. Eller Astrup.
Han gravde i lomma. Dro opp en seddel, rakte den mot room service.
Takk.
Ikke si takk.”
Loki må vekk fra Oslo, Norge og Europa. Han er en utopist, og selverklært idealist som ikke kan komme seg fort nok ut i verden, og mot fremtiden. Det er dette higet som i stor grad driver romanen fremover, i raskere og raskere tempo. Forøvrig et vellykket grep som fører til at Lokis stressende jag mot et, til tider uklart, mål smitter over på leseren og fører til lettere hyperventilering. Romanens handling er ikke preget av handlinger og de logiske konsekvensene av disse, men handlinger og manglende konsekvenser. Hendelsene i boken utspiller seg over tre absurde døgn. Tre døgn uten søvn. Tre døgn som raser forbi. Tre døgn fylt av fremmede mennesker, og steder som ikke alltid gir så mye mening.
Romanens form, en strøm av ord og setninger i hurtig veksling mellom beskrivelser og dialog, er ikke banebrytende, men likevel original. Særlig med tanke på forfatterens tidlige utgivelser. Samtidig knytter den seg tett til forrige roman, ”Vær så snill” fra 2014. Først dukker en av de kvinnelige karakterene vi følger der plutselig opp i en hotellobby i Asia, om bare for et øyeblikk, men denne relativt ferske romanen ligner også språklig. Torgersen viderefører formen fra 2014 i ”Loki” når han kjører på med raske scenevekslinger og en stadig kjappere dialog. Det kan godt være at Torgersen prioriterer budskap og konsept foran historie, for det er det som ligger bak ordene og mellom linjene som er mest spennende. På samme tid forblir det det mest uforløste i romanen. Hele tiden ligger nemlig fokuset på Loki Lunds nært forstående hybris, eller forventningen om at det vil komme. Det hele gjør teksten til et studium av uforløst spenning.
Det er ikke bildene det står på når jeg ikke skjønner hva som egentlig skjer. Torgersen skriver som i HD på en splitter ny plasma-TV. Han sender meg rett til en kokende, og vrimlende asiatisk storby. Rett inn i et glinsende blankt, rådyrt og stivt hotell. Rett opp på det høyeste taket i byen med utsikt over alle de blinkende lysene under den mørke himmelen. Det er ikke langt unna at vinden som blåser i Lokis blonde hår roter til mitt også. For det er aldri språket som er problemet med ”Loki”, men delvis hvordan forfatteren benytter seg av det, eller rettere sagt ikke benytter seg av det. Noe mangler rett og slett.
”Han tok tak i henne, løftet henne, presset overkroppen ut over kanten. Først stivnet hun til, så begynte hun å skjelve, forsøkte å komme seg løs, men han slapp ikke.
Se så høyt det er, sa han.”
Ved flere anledninger overskygger min forvirring over hva som foregår, og hvorfor, fortellingen. Det er vanskelig å skjønne hva det er med Loki som skal fenge. Både karakteren og omgivelsene mangler forhistorie, og innimellom også en forklarende kontekst. Dermed et det lett å falle ut av historien. Disse delene av romanen står i sterk kontrast til andre deler hvor forfatteren drar leseren inn i tekstrømmen som fosser raskere og raskere avsted. Det er dette som er romanens sterke side: det korte og tidvis intense språket. Dermed er det også lettleste greier, til tross for alle spørsmålene en sitter igjen med i ettertid. Torgersen er kjent for å eksperimentere med ulike uttrykk og former, og det gjør han til gangs i ”Loki”. Samtidig som han, som vanlig, skriver godt og fengende. Det er virkelig ikke vanskelig å se for seg Loki på toppen av byens høyeste skyskraper, men det er litt vanskelig å skjønne hva han gjør der og hva som har ført ham dit.
«Loki» av Bård Torgersen, Forlaget Oktober (2016). 141 sider.
