Norsk forskning er i pengekrise etter at forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe fra Senterpartiet (SP) i vår valgte å sparke alle elleve medlemmene av styret i Forskningsrådet, organet som fordeler statens penger til forskning – årlig over ti milliarder kroner.
Se for deg at Tage Pettersen, Høyre-politikeren som i det siste har kommet med omfattende kritikk av både Kulturrådet og kulturministeren, hadde tatt over sistnevntes jobb etter neste stortingsvalg. Se så for deg at noe av det første Pettersen gjorde var å sparke alle i Kulturrådets styre fordi han mente de ikke hadde forvaltet pengesekken forsvarlig.
Det ville vært et kulturpolitisk selvmord. Det ville også krevd baller, og ikke minst en veldig god grunn. Har Borten Moe sistnevnte?
En varslet katastrofe
Alle skjønner at regjeringen nå vil spare penger, selv om de siste månedenes retorikk ikke helt samsvarer med statsbudsjettet som til slutt ble presentert. Norge har Europas største offentlig sektor, og den bør ikke ese enda mer ut. Men når det kommer til forskning, er det ingen god grunn til å spare mer enn vi allerede gjør. Tvert imot.
Forskning er en ganske unik sektor, den er nemlig grunnlaget for nesten all annen verdiskaping i samfunnet. Dessuten ligger Norge langt under gjennomsnittet i Norden og i OECD når det kommer til andelen av BNP som går til såkalt FoU – forskning og utvikling. I år utgjør dette rundt 1,5 prosent av statsbudsjettet, langt under målet om 3 prosent. Ikke minst går det i feil retning. I 2016 satte vi av 63 milliarder, i år 43,6 milliarder.
«Jeg snakket med noen av dem som virkelig er kremen av kremen blant unge forskere, om hva som gjør dem i stand til å gjøre forskning. De sa det vanskeligste er kortsiktig finansiering av forskningen,» sa Maria Leptin til Aftenposten i september. Hun er president for Det europeiske forskningsrådet (ERC), og forvalter 160 milliarder kroner til grunnleggende, nysgjerrighetsdreven forskning frem mot 2027.
Å være forsker betyr ikke nødvendigvis sikker jobb. Midlertidigheten er omtrent dobbelt så høy som blant norske arbeidstagere generelt. Det høres ut som noe en Arbeiderparti-ledet regjering burde være opptatt av. Men det ser ikke slik ut.
Etter å ha sparket styret i Forskningsrådet har regjeringen nå også redusert deres budsjett med 8,4 prosent. Det hører med til historien at den arvet et problem fra Solberg-regjeringen, som over flere år hadde kuttet i bevillingene til rådet. Finansdepartementet hadde gitt Forskningsrådet kritikk for å overføre flere milliarder mellom regnskapsår. Men nettopp fordi forskningsprosjekter ofte varer over flere år, mens regjeringens tildelinger kommer årlig, var dette helt nødvendig.
Solberg-regjeringen spiste altså av forskningsbudsjettet, samtidig som de ba Forskningsrådet holde oppe samme aktivitet og kvalitet. Det kunne ikke vare evig.
Man kan skjønne at Støre-regjeringen ble irritert av å overta dette kaoset. Men det fremstår totalt ansvarsløst å sparke et helt styre, når den pålagte uavhengige rapporten fra KPMG konkluderte med at økonomistyringen i Forskningsrådet har vært god. Regjeringen kunne ha valgt å heller øke bevillingene, som de ikke ser ut til å ha problemer med på de fleste andre mindre viktige felt, og rydde opp en gang for alle. I stedet har de gått i motsatt retning.
I tillegg har regjeringen nå valgt nå redusere stipendet for utenlandsstudenter til samme nivå som studenter i Norge, altså 40 prosent. Forskjellen er at førstnevnte gruppe må betale betydelig mer i skolepenger, og ofte tar med hjem verdifull kunnskap, som styrker norsk utdanningssektor. Journalist i Minerva, Andreas Masvie, sammenligner forskjellen mellom norsk høyere utdanning og de beste universitetene i utlandet, som Oxford, hvor han selv studerte, med forskjellen mellom Eliteserien og Premier League.
Det er en treffende sammenligning, og det er et gode at noen av Norges professorer og forskere får sin utdannelse her. Dette har regjeringen nå gjort betydelig vanskeligere.
Les også: Det er umulig å garantere at ingen blir krenket av forskning
Eliteserien mot Premier League
Noen vil hevde at forskningsrådet kan bli flinkere til å disponere sine penger. De brukte tross alt nylig seks millioner kroner på en ny grafisk profil som fikk de mest estetisk anlagte i Subjekts redaksjon til å sette kaffe latten i halsen. Men dette er småpenger i det store bildet, og dessuten en sløseritrend alle offentlige etater virker å følge. Mer alvorlig er det at tilliten til forskning som sådan er truet, blant annet fra såkalt svada-forskning.
Begrepet introduseres av professor i statsvitenskap, Tore Wig, i hans Morgenbladet-artikkel «Masturbasjon er ikke forskning». Tittelen viser til «en forsker som masturberer til tegneserieporno og, etter innfallsmetoden, skriver ned sine følelser og inntrykk, med et dryss av teori i miksen.» «Forskningsartikkelen» ble siden trukket, fordi tegneseriene inneholdt seksualiserte unge gutter. Dette skjedde faktisk i et prestisjefylt tidsskrift, men heldigvis ikke i Norge.
Wig konkluderer imidlertid med at svada-forskning også er et problem i Norge. Dette er forskning som ligner mer på performance-kunst i den grad at «metoden» er svært subjektiv og mangler klassiske kriterier i forskning som etterrettelighet, gjennomsiktighet, systematisk analyse og så videre.
Ola Borten Moes sparking av styret i forskningsrådet sender et uheldig signal om at viltre statsråder når som helst kan komme inn og sparke en rekke kompetente fagpersoner. Det blir ikke bedre av at forskningssektoren som helhet stadig utsettes for kutt. Samtidig har akademia selv et ansvar for å ta et oppgjør med svada-forskning og aktivisters forsøk på å kontrollere at forskning ikke krenker noen, slik den danske vitenskapsjournalisten Lone Frank skrev om i Subjekt i går.
Norge bør finansiere mer forskning, og mindre svada-forskning.
Les også: Subjekt mener: Ja til norsk kjernekraft
