«Kansellering er eit ekte problem i det norske samfunnet. Men ikkje slik kulturkrigarane påstår.»
Kulturredaktør i Bergens tidende, Jens Kihl, går onsdag ut med kritikk av folk som hevder seg kansellert – spesielt komikere, kunstnere og professorer. Han syns det er «ugreit» at de tar en offerrolle de ikke fortjener. At det eksisterer drøssevis med eksempler som motbeviser Kihls løst formulerte påstand, ser ikke ut til å plage ham nevneverdig. Det er i slike situasjoner de metaforiske skylappene kommer godt med, slik at kulturredaktøren kan gjøre seg selv til dommer over hvem som «fortjener» å kunne kalle seg kansellert. Problem løst!
Stopp pressen
Det eneste interessante med Kihls tekst er at han faktisk anerkjenner at kanselleringskultur er et problem. Trauste forsøk på å benekte at fenomenet i det hele tatt eksisterer, har lenge vært normen, og forsøkene kommer gjerne også fra dem som liker å bruke nettopp kansellering som virkemiddel.
Med dette i mente er Kihls utspill et friskt pust, men det stopper der. Man trenger nemlig ikke allverdens fantasi for å gjette når kanselleringskulturen er problematisk i Kihls verden.
Kansellering er, forutsigbart nok, kun et problem når det rammer det Kihl er opptatt av. Når det rammer ting Kihl ikke liker, er dette bare oppspinn, offerrolle og distraksjoner fra de som hevder seg utsatt. Slik bruker alt fra kunstnere til «konspihøyre» det Kihl kaller «k-ordet» på en måte som distraherer oss fra de «viktige» tingene i kulturdebatten.