De som tar seg til rette

Hvem de tror at de er

Dusan Reljin
Dusan Reljin
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.

De frekke. De arrogante. De viktige. De som «skal bare». De har det fra et sted. For selv om verden ikke har plass til at alle skal ta seg til rette, gjør vi i vesten alt vi kan for å promotere selvopphøyelse i alle kanaler, skriver Danby Choi.

De frekke «skal bare». Alltid med den største selvfølge, aldri med den minste tanke på andre, skriver Knut Olav Åmås i Aftenposten.

Hvem tror de at de er?

«Muligens er det deler av samfunnstilliten på mikroplan, i det hverdagslige, små, som er i ferd med å svekkes. Kanskje er det en personlig egoisme og hensynsløshet som får blomstre. Kan det være mangelen på folkeskikk fra sosiale medier som smitter over?» spør Fritt Ord-direktøren videre.

Det kan så klart være. Men vi må ikke glemme hva vi lærer barna våre.

Annonse

Ikke bry deg om hva andre sier

Noen av de underligste moralene vi lærer barna våre her i vesten, har vi fra Hollywood. Vi videreformidler dem som om de er uskyldsrene:

«Vær deg selv». «Haters gonna hate». «Du er sterkere enn dem». «Ikke bry deg om hva de andre sier».

Det kan selvfølgelig være godt for enkelte i enkelte situasjoner, men se for deg at verdens nesten åtte milliarder mennesker skal leve etter dette verdisettet.

I en verden med ressursmangel, til den grad at vi trenger tre jordkloder for å fortsette produksjonen og konsumet vårt, lærer vi barna våre at de skal ta sin plass, gjerne naboens også.

Jeg tror at et gigantisk overskudd av «lev ut drømmen din»-holdningen fører til at stadig flere føler seg berettiget til å «bare skulle» på sivilt mikroplan.

Dette har blitt norske verdier. Norske verdier som vil inspirere samfunnet å bli en stor gjeng enkeltindivider, i stedet for å skape et samfunn der man vet at man skal dele begrensede ressurser med hverandre. Det fører med seg albuefekting i barkøene, og kappgang for å ta sitteplassene før noen andre i kollektivtrafikken. Man har bena på setene og blir generelt selvopptatte – alle de oppførselstrekkene som folk fra mer sosialdisiplinerte samfunn legger merke til når de besøker enten Oslo eller Hollywood.

Alternativt kunne man jo ha lært barna sine å styrke fellesskapet. «Ikke la din oppførsel gå utover andre». «Haters kan ha rett, så ta til deg hva andre sier om deg.» «Det er flere som står i kø her, ego.»

Reality i realiteten

Bare da jeg var yngre så vokste vi opp med japansk og sørkoreansk kollektivistisk moral i mye større grad. I det hele tatt brukte vi TV, men der var det et mangfold av importerte tegneserier for barn og ungdom. Både norske, svenske, amerikanske og mange japanske og sørkoreanske.

Nå er de ikke bare dubbet, men erstattet.

I mye mer tradisjonsrike og folkerike land som Japan og Sør-Korea er disiplin en mye viktigere faktor for å holde ro og orden over samfunnet. Kollektivismen ligger i blodet, og selv om mørkeblå politikk og en popkultur flagger frihet og selvstendighet der også i dag, har de mye lengre erfaring med å dele ressursene på mange flere – over mye lengre tid. Derfor står man pent i kø. Man er ikke viktigere enn sidemannen. Demonstrasjoner har massivt oppmøte.

Det er noe vakkert over det samstemte når koreanere bruker de brede fotgjengerovergangene i Seoul. Det er lett å skille ut en turist: Det er hun som ikke går i likt tempo med alle andre, og som ikke bruker høyre-regelen som fotgjenger. Han som går på rødt lys.

I Sør-Korea står den første som venter på bussen der man antar at bussen vil stoppe, og neste person steller seg rett bak, i motsetning til nordmenn som ofte venter på hver sin side av bussholdeplassen.

Man setter seg ved siden av en fremmed, ytterst på benken, fordi man for lengst vet at de sittende også står i kø. Man spiser ikke i kollektivtrafikken, og snakker lavt der det er folk.

På fulle metroer velger de unge å stå, selv om setene som er forbeholdt de eldre er ledige. Men i Oslo er det faktisk disse setene om opptas først, fordi de med god grunn er plassert nærmest inngangen, og fordi de ofte har størst plass.

At man merker en fremvekst blant de hensynsløse er kanskje ikke så rart, for morallæren vi ofte fikk fra kulturer i øst, kommer nå oftere fra vest.

Amerikansk frigjøring

Nå er det amerikansk frihetsmoral som gjelder i de aller fleste norske kanaler, og vi må snakke om hva slags verdier de skal fremme. Om markedet alene skal få styre – eller om redaktørene bør få utvikle program og dagsorden, med et ansvar.

Hadde markedet styrt alene, hadde alle i mediene vært hvite, pene og tynne. Det vet vi fordi at det stadig må regulering til for å presentere et mangfold på skjermen. Det bør ikke være nødvendig å gå inn på hvor viktig det er å ha et mangfold representert i mediene, men kan nevne at det motsatte bidrar til å skape parallellsamfunn.

Og når det uansvarlige markedet bestemmer, er det realitystjerner i konkurransemodus som inspirerer samfunnet. Da kan vi forvente mer hensynsløs oppførsel på sivilt mikroplan: Mer ljug, mer spill, mer «kom deg opp og fram». «Lanser en merkevare.» «Du er best med selvtillit.»

Dessuten har hip hop og rap regjert musikk-topplistene lengre enn noen annen sjanger noensinne. Her er verdiene de samme: Ikke bry deg om hva andre sier, vær deg selv!

En kritiker som setter ord på hvor usunt dette er, blir upopulær. Det blir raskt satire om at man ikke voldtar noen selv om rappere skryter av å ha voldtatt noen, og at man kan synge med. «Vi er jo ikke dumme».

Er nordmenn dumme?

En gang hadde jeg koreansk besøk i Oslo. Da hun så et skilt hvor det stod at man ikke skulle ha bena på setene på bussen, ble hun oppriktig nysgjerrig: Er man virkelig så dumme her?

Hun lurte på om nordmenn var så dumme at man lærte det for første gang, å ikke ha setene på bussen, når man leser det ved siden av setene.

Nei, så klart ikke, vi har jo hørt det før, men det er en påminnelse, svarte jeg.

Der stopper det opp, for begge må tenke. Må man virkelig minne hverandre på at det kommer et annet menneske for å sette seg der hvor jeg akkurat plasserte de skitne skoene mine? Og må man snart begynne å sette opp skilt for å minne folk på at man ikke skal snike?

Nei, vi vet jo at det er flere som bruker både setene og køene. Vi er jo ikke dumme. Vi bare driter i det. Haters gonna hate!

Les også: Til forsvar for de pedofile

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Ari Bajgora
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har interessante og spennende vinklinger på aktuelle saker.


Ari Bajgora
Rapper
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen