«Så lenge du holder deg innenfor grensen, er alt virkelig hyggelig, virkelig fint. Men straks du beveger deg én millimeter utenfor grensen, blir alt virkelig, virkelig forferdelig.»
Dette sitatet tilhører den anerkjente tyske lyd- og billedkunstneren Nik Nowak, deltager i det internasjonale kunstseminaret «DMZ Academy», som kompaniet mitt Traavik.info arrangerte i Pyongyang, Nord-Korea høsten 2017, i et stadig mer hardt prøvet samarbeide med landets kulturmyndigheter.
Prosjektet er også skildret i den prisbelønte norsk-tyske dokumentarfilmen «War of Art» (2019), regissert av Tommy Gulliksen.
Selv om Nowaks erkjennelse konkret sikter til en vestlig samtidskunstners første møte med et av verdens mest totalitære samfunn, er formuleringen hans etter mine erfaringer fullt overførbar til norsk kulturliv og -offentlighet.
Frem til 2020 var serien av samarbeidsprosjekter med nord-koreanske kunstnere og kulturmyndigheter blant de mest kontroversielle og omdiskuterte prosjektene jeg er kjent for som regissør, både i Norge og internasjonalt. Dette forandret seg radikalt i januar 2020, da «Sløserikommisjonen» ble lansert.
Svertekampanje
«Ytringsfrihetskommisjonen ser tegn til en svak uenighetskultur og lav takhøyde for kritisk diskusjon innad i enkelte kunstmiljøer,» opplyste kommisjonen om da de presenterte NOU 2022: 9 under Arendalsuka 2022.
Jeg vil presisere at norsk kunstliv, som alle andre samfunnssektorer, består av ulike genre, miljøer, disipliner, kunstarter og så videre. «Enkelte kunstmiljøer», som Ytringsfrihetskommisjonen litt forsiktig og diplomatisk beskriver, dreier seg i all hovedsak seg om en liten, men overlappende kjerne ytre venstre-politiske aktivister, geografisk stort sett begrenset til Oslo innenfor ring 3, fra to kunstretninger og miljøer: 1) såkalt fri scenekunst («fri» i betydningen ikke-institusjonell) og 2) visuell kunst/billedkunst.
En sentral begivenhet knyttet opp mot debatten rundt «Sløserikommisjonen» og Sløseriombudsmannen viste seg å bli Ytringsfrihetskommisjonens innspillsmøte for kunstnere under Kulturytring Drammen i juni 2021.
Jeg vil på det sterkeste oppfordre de som fortsatt tviholder på oppfatningen om at lav takhøyde og høy intoleranse for avvikende meninger ikke er et problem i kunstfeltet, til å se og lytte til hva de ulike deltagerne på her hadde å si.
Det hører også med til saken at både Kulturytring og Ytringsfrihetskommisjonen lang tid i forveien hadde invitert flere av aktivistene til å delta i møtet. De svarte ikke bare med å boikotte både Kulturytring og møtet, men satte dessuten i gang en aggressiv og koordinert svertekampanje mot både Kulturytring og Ytringsfrihetskommisjonen, lansert samme morgen som innspillsmøtet fant sted.
Et grunnpremiss for hele kampanjen var narrativet om at både Kulturytring, Ytringsfrihetskommisjonen og ikke minst Sløserikommisjonen skapte et utrygt arbeidsmiljø for norske scenekunstnere og andre kulturarbeidere. Dette narrativet ble underbygget med sterke påstander fremført i velvillig riksmedia (deriblant NRK) om grove og straffbare trusler mot norske scenekunstnere med direkte utspring i «miljøer» fra Sløseriombudsmannens Facebook-kommentarfelt.
Til tross for gjentatte oppfordringer om konkret dokumentasjon av disse truslene, har slike aldri – ikke én eneste gang til dags dato – blitt lagt frem.
Det eneste som så langt er bevist i saken, er at Konfliktrådet har anmeldt scenekunstner Tormod Carlsen, en av de høyeste stemmene i koret mot den påståtte hetsen og truslene, for dokumentforfalskning av en trusselsak.
Til tross for (eller kanskje på grunn av) dette er det fortsatt en hel del toneangivende personer i kunst- og scenekunstmiljøet, helt opp til de øverste nivåer av Norsk kulturråd, som nekter å gi slipp på dette gjennomkonstruerte narrativet.
Blant mye annet har dette nok sammenheng med at å tildele seg selv en offerrolle i vår tid dessverre har blitt et effektivt maktmiddel for å sverte og uskadeliggjøre reelle eller opplevde meningsmotstandere, i stedet for å stille opp i saklige og modererte debatter i åpne fora.
Boikott og beskyldninger om trusler/rasisme/transfobi og så videre, ofte fremført fra stor avstand og tastaturets trygge «safe space», får erstatte mellommenneskelig kommunikasjon i sanntid, ansikt til ansikt. Slik undermineres og eroderes den gjensidige tilliten og samfunnskontrakten som ethvert levedyktig demokrati bygger på.
Les også: Forrige uke ble jeg bedt om å gå ut mot «Sløserikommisjonen». Det vil jeg ikke
Voltaire eller Robespierre
En annen problematikk her er naturligvis også aktivisme kamuflert som forskning. Det aktuelle eksempelet her er TSL Analytics og Tore Slaattaas rapport «Kunstnere vurderer ytringsfrihet» (Fritt ord 2020). For det første har Slaattaa i årevis markert seg som støttespiller for det samme aktivistmiljøet som står bak mye av kampanjen mot Ytringsfrihetskommisjonen, Kulturytring Drammen og så videre.
For det andre er det avdekket store metodiske svakheter i den delen av rapporten som omhandler scenekunstfeltet, spesielt at underlaget er så svakt (en veldig liten del av kunstfeltet svarte på undersøkelsen) og at et overveldende flertall av respondentene kommer fra dansefeltet, som anført av fagorganisasjonen Norske dansekunstnere var selve drivkraften i kampanjen mot Ytringsfrihetskommisjonen.
Personlig deler jeg Ytringsfrihetskommisjonens generelle oppfatning om at Norge, tross alle feil og mangler, trolig er et av verdens beste land for ytringsfrihet. Men det betyr samtidig at vi aldri kan tillate oss å hvile på våre laurbær.
Målet på ytringsfriheten er som kjent nettopp i hvor stor grad og med hvor store ofre vi er villige til å forsvare retten til å fremføre meninger vi selv er dypt uenige i.
Så derfor er og blir den evige utfordringen, også til oss kulturarbeidere: Hvem vil vi til syvende og sist være? Voltaire eller Robespierre?
Les også: Fikk hele scenekunstfeltet på nakken. I dag premierer «Sløserikommisjonen»
