I dag er det samefolkets dag, og mye snakk om samenes rettigheter.
På andre dager er det vanskeligere for samer å sette politisk dagsorden. Det er nok en fattig trøst, men det var uendelig mye verre før.
En forutsetning for ytringsfriheten er at man har et språk å ytre seg på. Noen steder er dette ingen selvfølgelighet. For samer og kvener har Norge vært et slikt sted helt opp til vår tid.
I langt over hundre år drev den norske staten en systematisk fornorskingspolitikk overfor disse gruppene. De skulle legge vekk sitt eget språk og bare bruke norsk. De skulle legge vekk kulturen sin også og bli norske, slik staten definerte «norsk».
Samene var ikke skikkelig norske, mente staten, selv om de hadde bodd i landet fra Hedmark og nordover siden lenge før Norge ble Norge. Og kvener var i alle fall ikke norske, slik staten så det. De kom opprinnelig fra Finland, og snakket en finsk dialekt. Om de var norske statsborgere, spilte ingen rolle.
Samer og kvener utgjorde i på siste halvdel av 1800-tallet majoriteten av befolkningen i Finnmark. Likevel ble de tidvis kalt «fremmede nationaliteter» i offentlige dokumenter. I 1886 fikk sogneprester og proster i Finnmark et spørsmål fra biskopen i Tromsø: Burde samene få religionsundervisning på samisk?
Prost Andreas Gjølme i Varanger mente spørsmålet var selvmotsigende. Man kunne ikke forkynne Guds ord på et hedensk språk. Fornorsking var både målet og middelet. Han skrev det slik i sitt svar til biskopen: «Lappefolket er et barnefolk i mer end en henseende. De står som folk på barnets umiddelbare, naive, uudviklede standpunkt, og det er et fornorskningens formål som folk at bringe dem fram til mands modenhet – om dette da er muligt. Dette er et stort og varigt mål at arbeide for.»
Han kalte samene for lapper, noe som var utbredt i den norsktalende befolkningen. Hans oppfatning av dem var også utbredt i denne delen av folket. Gjølme var ingen enslig og villfaren prost langt oppe i nord. Han ga uttrykk for majoritetens holdninger.
Assimilering og internatskoler
Fornorskingen var offisiell norsk politikk fra 1851, da det statlige Finnefondet ble opprettet. Det skulle gi støtte til «udbredelse af kjendskab til det Norske sprog blandt lapper og kvæner». I den grad biskoper eller andre tvilte på hva det betød, ryddet kirke- og undervisningsminister Vilhelm Andreas Wexelsen all tvil av veien i 1898. Da kom hans «Instruks angaaende brugen af lappisk og kvænsk som hjælpesprog ved undervisningen i folkeskolen».
I paragraf 3 sto det ganske enkelt at «undervisning foregaar i det norske sprog». Samisk og kvensk skulle kun brukes for å forklare «hvad der er uforstaaeligt for børnene». Selv i områder der flertallet «af børnene ikke forstaar norsk», skulle «det lappiske eller kvænske sprog ikke bruges i videre udstrækning, end forholdene gjør uomgjængelig fornødent». Ville barna ytre seg, måtte det skje på norsk – som de ikke forsto.
Det norske språket skulle «indprentes» i dem, skrev Wexelsen. Sangundervisningen skulle være på norsk. Ingen samisk joik eller finsk folkevise skulle høres, og «ved undervisningen i regning indøves børnene udelukkende i de norske talbenævnelser».
Det ble bygget internatskoler for samiske og kvenske barn. Der skulle lærerne også «udenfor undervisingstimerne», i friminuttene og etter skoletid, følge «den samme hovedregel» og bare snakke norsk med barna.
Urfolk og minoriteter verden over ble utsatt for lignende forsøk på assimilering. All slags lovverk ble endret for å oppnå dette målet. I Finnmark var det fra 1902 bare norsktalende som fikk kjøpe jord. Den samiske stortingsrepresentanten Isak Saba spurte, til ingen nytte: «Vil ikke gresset vokse like bra på enga, om man taler norsk eller samisk? Holder det ikke med at samene må kjøpe den jord som fra gammelt av har vært deres egen?»
Assimileringspolitikken ble innført som en del av nasjonsbyggingen på 1800-tallet, men den fortsatte til lenge etter at Norge ble en selvstendig nasjon i 1905. Først da Stortinget i 1963 vedtok den såkalte samekomiteens innstilling, ble Wexelsen-plakaten erstattet av en ny politikk. Jordloven fra 1902 sto formelt ved lag til 1965. Da var det blitt vanskeligere å forsvare rasismen.
Kulturundertrykking
I mellomkrigstiden var det enklere. Christen Andreas Brygfjeld var skoledirektør i Finnmark fra 1923 til 1933. Noe av det første han gjorde, var å avvise et forslag om å opprette en samisk folkehøyskole. I et brev til departementet forklarte han beslutningen slik:
«Kravet om å få oprettet en lappisk folkehøiskole er oprindelig ikke utgått fra lapperne i Finnmark, men fra nordmenn utenfor fylket med lite eller ingen kjendskap til forholdene i distriktet. De mener å kunne kultivere dette lille spredt boende naturfolk og omdanne det til et kulturfolk på basis av dets eget språk.»
Samene hadde ifølge Brygfjeld verken «evne eller vilje til å bruke sitt språk som skriftspråk». Han viste til flere forsøk på å utgi samiske aviser, som alle hadde mislyktes. Det var naturens orden at samene måtte assimileres i den norske befolkningen, eller «det sterkere kulturfolk», som han skrev:
«De få individer som er igjen av den oprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenereret at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindssykeasyler og åndssvakeskoler.»
Fornorskingen møtte motstand, blant annet i de samiske avisene som tross alt ble utgitt. Det viktigste talerøret for samisk motstand på denne tiden var Sagai Muittalægje, «nyhetsfortelleren», som kom ut fra 1904 til 1911. Anders Larsen fra Kvænangen var redaktør. Han visste godt hvordan fornorskingen foregikk. Han hadde vært utsatt for den selv, og mintes den slik – mange år senere:
«Jeg kan ikke huske noget av hvad min lærer sa i mine første skoleaar, fordi jeg forstod ham ikke, og dog hørte jeg vistnok ikke til de mindst begavede heller. Utbyttet av skolegangen blev saa bedrøvelig litet. Jeg blev aandelig underernært. Jeg tok skade paa min sjæl. Disse aarene hører til de goldeste og ufrugtbareste av mine læreaar. De blev saa at si forspildt, og en forspildt barndom kan aldrig tas tilbake.»
I 1929 ble det forsøkt utgitt en finskspråklig avis for den kvenske befolkningen i Kirkenes og Vadsø, med tittelen Petsamo Uutiset. Redaktøren var finsk statsborger. Han ble nektet oppholdstillatelse og utvist fra Norge.
Les også: Jeg så 29 filmer på Tromsø internasjonale filmfestival. Dette er min opplevelse
Avmektig taushet
Kvenene ble ikke rammet av rasisme i like stor grad som samene. De ble derimot ansett som en sikkerhetsrisiko: De kom til Finnmark og Troms fra finsktalende områder lenger sør, og sent på 1800-tallet ble norske myndigheter usikre på hvor de ville stå i en eventuell finsk-norsk konflikt. Finland var da et storfyrstedømme underlagt Russland.
Frykten for Finland var en viktig årsak til fornorskingen av kvenene. De måtte bli norske og ikke finner i Norge. Fornorskingspolitikken ble intensivert gjennom 1930-årene. Etter at en ny lov om folkeskolen kom i 1936, ble det ikke lenger tillatt i nødsfall å bruke finsk som hjelpespråk i skolen, bare samisk.
Samtidig ble stadig flere samiske og kvenske barn sendt i internat: I skoleåret 1933–1934 bodde 2.163 barn på 14 statlige og 33 kommunale internater i Finnmark. Fire år senere var antallet økt til 2.920, eller rundt 40 prosent av alle elever i fylkets landdistrikter.
Fornorskingen virket. Ved folketellingen i 1930 oppga 44 posent av befolkningen i Kvænangen at de var samer, 17 prosent at de var kvener, og 39 prosent at de var norske. Ved folketellingen i 1950 var det fem samer og to kvener igjen i kommunen. Endringene skyldtes ikke at samene og kvenene hadde flyttet, men at de nå kalte seg norske.
Bortsett fra motstanden fra de kortlivede samiske avisene, samt fra enkelte samiske politikere og aktivister, var det stort sett stille om fornorskingen. Flere forskere har pekt på, skrev historikeren Minde, «hvor bemerkelsesverdig liten den sosiale uroen var under hele denne moderniserings- og fornorskingsperioden». Det var «en stor konsensus om at dette skyldes avmakt på grunn av de ekstremt ulike maktforholdene», la han til.
Avmakten førte til taushet: Hva hjalp det vel å protestere? Dermed kom det enda færre frie ytringer fra samer og kvener.
Som en konsekvens av dette ble de også behandlet på en måte som storsamfunnet i ettertid på ulike vis har forsøkt å beklage og rette opp. Samene er anerkjent som et urfolk og kvenene som en nasjonal minoritet – med de rettighetene det medfører etter internasjonale konvensjoner.
Men fortsatt er deres reelle ytringsfrihet begrenset: Hets og trakassering gjør at mange vegrer seg for å delta i offentlig debatt, og ytringer på samisk eller kvensk rekker sjelden ut til et norskspråklig publikum fordi mediene så sjelden – strengt tatt aldri, annet enn i NRK – oversetter disse til norsk.
Norsktalende nordmenn har aldri lært et ord samisk på skolen.
