Sosial kontroll og kravet om konformitet er et slags immunforsvar for samfunnet.
Under krisetider, enten det er krig, pandemier eller naturkatastrofer, må vi stå samlet. Da blir vi intolerante. Vi lytter ikke. Vi krever underkastelse. Følg regjeringens anbefalinger, og støtt økt våpenstøtte til Ukraina. Alle skal akseptere linjen, ellers …
Det er positivt å stå samlet – ja, en forsvarsmekanisme. Men det kan også få alvorlige konsekvenser. For vi glemmer at de som er uenige med oss, er mennesker, de også. De er våre medmennesker.
Sosiologen Emile Durkheim skrev for godt over et århundre siden at sosiale krefter, kravet om konformitet, er som en slags havstrøm. Om du følger strømmen, merker du ikke kraften. Men om du ikke følger strømmen, så treffer den deg som en murvegg.
Nekter du å ta vaksinen, eller argumenterer du for at Norge skal fremme fredsforslag i Russland-Ukraina-krigen, snarere enn å sende våpen, da treffer kreftene deg. Da svømmer du i motstrøm. Og denne motstrømmen føler du sterkt, på sinn og kropp.
Rødt og pasifismen
Det er gode argumenter for å sende våpen til Ukraina. Strategisk ønsker vi at Russland skal svekkes. Etisk ønsker vi at det liberale demokratiet Ukraina skal forsvare seg mot en angriper, og at Ukraina skal beholde sin selvstendighet.
Men det finnes faktisk også argumenter for å vurdere en annen tilnærming. Krigen vil sende en rekke av Ukrainas og Russlands sønner til en tidlig grav. Kanskje det er naivt å tro på forhandlinger, men på ett tidspunkt må forhandlingene presses frem. Og jo senere det kommer, jo flere vil dø.
Men enda verre og mer alvorlig er faren for atomkrig. Kanskje er det tabu å nevne det, fordi det er det beste argumentet mot å eskalere krigen. Men det er en reell fare for atomkrig. Det er uvisst om Putins eventuelle bruk av atomvåpen vil føre til en NATO-reaksjon, men i så fall vil også Vesten legges i ruiner. Millioner, kanskje milliarder, kan dø. Det er også en faktor – som vi må ha i bakhodet.
Dette er ikke et kall for Rødts politikk. Men det er et forsvar av debatt – og en anerkjennelse av at det finnes flere argumenter enn storsamfunnets favoritter.
Rødts Joakim Møllersen tok til orde for at vi ikke bør sende våpen i debatten. Dette er Rødts posisjon, som bryter med den vestlige og den norske posisjonen. For dette mottok han drapstrusler. Som det har blitt sagt: «man skulle sendt Breivik på dem».
Det er et massivt press om at Rødt, som det eneste partiet i Norge som ikke har snudd, skal akseptere den norske og vestlige konsensus. Våpen skal frem, og ingen har retten til å være uenige.
De uenige regnes som Putins apologeter eller allierte. De regnes som landsforrædere, svikere – ja, mindreverdige mennesker. Derfor rases det mot dem. Derfor antar noen at selv drapstrusler er legitime.
Vaksineskeptikere: pestens allierte?
Noe lignende opplevde vi under pandemien. Gang på gang ble vi fortalt at dette er en dugnad, hvor vi måtte samles. Og det gjorde vi. De fleste blant oss var lojale til regjeringen, som kommanderte oss til å underkaste oss strenge restriksjoner.
Ikke siden andre verdenskrig hadde vi opplevd noe slikt i Norge. Og aldri har vi opplevd noe slikt av helsepolitiske årsaker. Men vi godtok regjeringens krav.
Da var det ikke noe rom for unntak. Ei heller var det rom for atferd vi antok var farlig. Ja, selv joggerne ble tatt. De skulle holde minst 10-20 meter avstand, og ble en slags pariakaste.
Også de som ble syke, opplevde hets og sjikane. Det ble antatt at de ikke gjorde nok for å unngå smitte.
Men verst var det med vaksineskeptikerne, som vi for øvrig har glemt nå. Det var ikke så farlig med covid-19 likevel, og nå anbefaler vi jo ikke folk å ta flere vaksinedoser. Naturlig immunitet fungerer kanskje likevel? Vi skal jo leve med viruset.
Men for kort tid siden var det de uvaksinerte sin skyld at vi hadde tiltak og at folk døde. De var dårlige mennesker som ikke fulgte samfunnskontrakten. Straff ble eneste løsning for å så slike mennesker til å oppføre seg, som professor emeritus Johan Ræder skrev.
Under pandemien ble den sosiale kontrollen total; alle skulle oppføre seg, og det minste bevis på at man ikke hadde tatt hensyn, førte til raseri. De som ikke oppførte seg, var virusets allierte. De var forrædere – og skulle tas.
Krisen og de andre
Under krisen skjer det noe med oss. Vi glemmer at den andre, den som er uenig eller som vi antar er uenig, også er et medmenneske og medborger.
Det er kanskje hensiktsmessig å ekskludere alle som er uenige, fra fellesskapet under en krise, for å tvinge frem lydighet. Men er det sunt for vårt demokrati? Brytes ikke demokratiet ned om vi ikke kan ha debatter om politikk, selv under krisetider? Og skader ikke dette vår menneskelighet, at de som er uenige med oss, blir rene avskum i våre øyne?
Noen ganger, som under pandemien, viser det seg at den store majoriteten tok feil. Joggerne var ikke farlige, og de som ikke tok vaksinen, har heller ikke brutt ned samfunnet. De færreste tar 4., 5. eller 6. dose i dag. Om vaksineskeptikerne var så farlige som de ble anklaget for, ville vi fortsatt krevd vaksinering. Det gjør vi ikke. De færreste bryr seg om koronaviruset i dag, selv om dødeligheten ikke er nevneverdig endret.
Tiltakene reddet forhåpentligvis mange, så får historikerne diskutere om de var berettiget eller ei. Men dehumaniseringen av de uvaksinerte var absurd.
Kan det samme være tilfelle med Rødts pasifisme og Nato-skepsis? Forhåpentligvis vil vi når krigen er over, se at Rødts perspektiv var feil. Forhåpentligvis velger vi rett, men det er ikke klart i dag. Konsekvensene av krigen vil avgjøre om våre valg er rette eller ei.
Les også: Aftenpostens krigshissende kommentarer er grovt uansvarlige
Konsekvensene av blindhet og konformitet
Konsekvensene av storsamfunnets fremmedgjøring og dehumanisering av «antivaxxere» og koronaskeptikere er kanskje «små». Jo, det har ødelagt mange menneskers livskvalitet. Mange vil ha mistet tilliten til storsamfunnet og staten. Men det er et sår som kan helbredes.
Feiltakelse i spørsmål om krig, i hvert fall atomkrig, vil derimot få alvorlige konsekvenser. Det er fortsatt lite trolig at vi er på vei inn i en atomkrig. Men krigen eskalerer, og vi deltar i eskaleringen.
Krigen er relasjonell. Den utvikler seg idet Russlands, Ukrainas og Vestens myndigheter handler. Vesten er en viktig brikke i denne brutale krigen, en krig vi ikke kjenner utfallet til. Vi famler i blinde, men vi er likevel skråsikre på at de som er uenige – som Møllersen – skal hetses til taushet.
La oss fortsette, som en del av den vestlige blokk, å støtte Ukraina. Det er stien vi har valgt. Men la oss huske at også de som er uenige med flertallet, er våre medborgere.
Og la oss huske at vi har valgt feil tidligere, mange ganger. Vi vil velge feil igjen. Å verne ytringsfriheten til dem vi er uenige med, og respektere deres rett til uenighet, er slik sett ikke bare humant. Det er rasjonelt.
Vi trenger uenighet og debatt. Også i spørsmål om krig og fred.
Les også: Har mediene interesse av å finne ut hvem som bombet Nord Stream?
