Vi nordmenn liker å tro at vi er verdensmestre i tillit.
Men hva skjer hvis vi anvender tillitsbegrepet på dagens debatt om forsvaret? I 2006 forpliktet Natos forsvarsministre seg til to prosent-avtalen, som sier at hvert land skal bruke to prosent av årlig BNP på forsvar. I 2014 ratifiserte Stortinget denne forpliktelsen. Mellom 2006 og 2021 har Norge likevel investert gjennomsnittlig 0,41 prosent av BNP mindre i forsvar enn vi forpliktet oss til.
Dette tilsvarer 307 milliarder kroner, regnet med inflasjon og en gjennomsnittlig styringsrente. Her tar jeg ikke med milliardene vi mangler i forsvarsinvesteringer i 2022 og 2023.
Forsvarskommisjonen overleverte sin rapport til regjeringen 3. mai i år. Rapporten foreslo «en umiddelbar økning av forsvarsbudsjettet på 30 milliarder kroner, pluss 40 milliarder årlig i 10 år til sikkerhet, forsvar og beredskap». Dagen før presenterte regjeringen en økning av forsvarsbudsjettet på 11 milliarder kroner over tre år, for å nå to prosent av BNP innen 2026.
Men regjeringens forslag er ikke én tiendedel av det Norge ifølge kommisjonen trenger å bruke på forsvar. Det er patetisk. Og det handler om større ting enn penger.
Les også: Vi klarer ikke å tenke rasjonelt om kjønn. Heller ikke om kvinner i Forsvaret
Ødelegger tilliten
Tillit er et sentralt tema i internasjonale relasjoner, og kan omtales som troen på at ens interesser ikke vil bli skadet når ens skjebne legges i andres hender.
Hvordan land samarbeider og skaper gjensidig tillit i det internasjonale systemet, er viktige spørsmål for forskning. Et eksempel: Robert Axelrod ved University of Michigan og Robert O. Keohane ved Princeton University har forklart hvordan tillit innebærer «vilje til å plassere skjebnen til ens interesser under kontroll av andre», og at tillitsforhold utvikles når en aktør gir kontroll over sin egen skjebne til en annen.
Å binde seg til avtaler vil naturlig skape et sterkere tillitsforhold, fordi det vil gi aktører mindre frihet til å svike interessene til andre. Men samtidig vil brudd på kontraktbaserte tillitsforhold være blant det mest ødeleggende for tillit mellom land.
Hvorfor tror norske politikere at vi kan fortsette å bryte avtalen med alliansepartnerne våre uten alvorlige konsekvenser? Norge gikk inn i Nato basert på et løfte om gjensidig forsvar. Norge har lovet å forsvare alliansens medlemmer hvis de blir angrepet, og de har lovet å forsvare oss. Vi er i et kontraktsbasert tillitsforhold der Nato-landene har plassert skjebnen til sin viktigste interesse, nasjonal sikkerhet, i Norges hender – og vice versa.
To prosent-avtalen er en forpliktelse som er ment å sikre at alliansens medlemmer har den militære kapasiteten til å forsvare sin egen suverenitet, bidra til gjensidig forsvar, og bidra til å ivareta Natos strategiske interesser.
Regjeringens forslag viser at de ikke tar disse forpliktelsene seriøst. Det samme kan sies om tidligere regjeringer. Hvis det oppstår en krise der vår manglende kapasitet har betydning for utfallet, vil dette være svært ødeleggende for det internasjonale samfunnets tillit til Norge. I denne situasjonen vil stater vegre seg for å inngå i samarbeid og tillitsforhold med Norge igjen.
Les også: Moralbefalets krig mot ulovlig rusbruk er hyklersk. Den er også umulig å vinne
Hasardspill
Vi militærhistorikere har aldri trodd på 90-tallets optimisme om at historien var over og krig ikke lenger var aktuelt i Europa.
Invasjonen av Ukraina i 2022 var en varslet katastrofe. Russland har riktignok vist seg å være elendig til å føre krig, og Nato er styrket av at Sverige og Finland skal med. Men selv om bruk av gammeldags militærmakt mot Norge fortsatt er usannsynlig, er vi blitt langt mer sårbare på en rekke måter.
Det er åpenbart for alle at man kan skade Europa ved å angripe vår infrastruktur for energi. Det norske sivilsamfunnet er imidlertid uforberedt på krise.
Regjeringen må forplikte seg til å investere 307 milliarder kroner, pluss tallene fra 2022 og 2023 som et engangsbeløp i forsvar. De må også binde seg til en permanent økning av forsvarsbudsjettet til tre prosent av BNP i forkant av den forventede økningen av to-prosentavtalen.
Nato-medlemmene har tillit til at deres allierte overholder forpliktelser. Norge har misbrukt denne tilliten. Vi har satset mye på å bygge opp internasjonal tillit. Vi står ved et veiskille nå, og Forsvarskommisjonen har gitt tydelige råd.
Likevel velger norske politikere å fortsette å drive hasardspill med den kanskje viktigste valutaen i internasjonal politikk – tillit.
