Hvis du ikke har hørt om Amadou & Mariam, er det nå høyst på tide. I kveld spiller de på Cosmopolite Scene.
De er blant de aller største i Afrika, og kontinentets mest suksessfulle musikkeksport.
Det er godt jobba, når bare det ene landet de kommer fra, Mali – som alltid slår langt over sin vektklasse, musikalsk – har vært hjem for navn som Ali Farka Touré, Songhoy Blues, Khaira Arby og Salif Keita. Videre finnes det jo så sinnssykt mye bra musikk fra dette musikkparadiset av et kontinent, men The Guardian kan altså melde at «det blinde paret fra Mali» faktisk er Afrikas aller mest suksessfulle musikkeksport dette århundret.
Det er så bra jobba at vi må sjekke kildene opptil flere ganger, men det skal ikke være nødvendig. Trykk play på «Bofou Safou» fra deres siste album, «La Confusion» (2017):
På andre siden av dammen
Ekteparet Amadou Bagayoko (vokal og gitar) og Mariam Doumbia (vokal) møttes ved Malis eneste skole for blinde, og i en tid der funksjonshemmede hadde særdeles dårlige kår. Bagayoko har senere beskrevet funkshonshemmingen som «noe av det verste man kunne være i det maliske samfunnet» på denne tiden. Han ble født med katarakt, noe som førte til gradvis svekket syn, før han ble blind som 16-åring. Mariam Doumbia ble blind i en alder av fem, etter ubehandlet smitte av meslinger.
Men det hindret verken Bagayoko eller Doumbia i å inspirere en hel verden. Dette er historien om hvordan.
Da «alle» barna, unntatt Bagayoko, fikk ta del i den årlige fiskefestivalen i hjembyen Douentza, 800 kilometer fra hovedstaden Bamako, ble Bagayoko invitert av noen musikernaboer til å spille munnspill og fløyte i stedet, to instrumenter de visste at han hadde tatt opp som nybegynner. Det skriver Bagayoko i sin bok «Away from the Light of Day» (2010), parets memoarer.
Denne ene dagen grunnet Bagayokos lidenskap for musikk.
Sammen tok de til gatene, og Bagayoko spilte så bra at en av bygdens mest prominente fiskere ga opp en del av sin fangst til musikerne. Slik fikk han mer fisk, bokstavelig talt, enn de kameratene som fikk dra å fiske. Bagayoko gjorde det rette, det rasjonelle, og så positivt på sitt musikalske fokus, og hvordan dette kunne tjene ham, og senere så mange andre.
Konkurransemotivert
Amadou Bagayoko utmerket seg som et tenåringstalent på gitar, og mellom 1974 og 1980 spilte han i Les Ambassadeur du Motel de Bamako. Hans ferdigheter var enestående, og Bagayoko ble raskt kjent for å kunne skille mellom en Fender Stratocaster og en Gibson, to gitarer, ved å helt enkelt høre, og kunne også presist kategorisere malisk musikk han hørte, uansett om det var musikk fra Kates, Bamako, Picasso, Ségou, Mopti, Gao eller Timbuktu.
Men han var aldri anerkjent nok til å kunne slappe helt av: Rival-bandet Rail Band du Buffet Hotel de Gare, den gang med gullstrupen Salif Keita som vokalist, konkurrerte om sceneplassen. Bagayoko var dermed motivert til å lære seg repertoarer fra alle verdens hjørner.
Bandets tidligere keyboardist, Idrisi Soumaoro, har tidligere fortalt om hvordan publikummere kom opp til bandet etter konsertene, for å gi dem CD-er, som de nærmest krevde at Les Ambassadeur du Motel de Bamako spilte live neste gang. Amadou Bagayoko ville ikke skuffe publikummet, og respekterte det i handling.
Slik lærte de seg å spille et imponerende repertoar – fra rumba, franske ballader, foxtrot, kubanske rytmer og rock – til tolkninger av artister som James Brown og Otis Redding. Dermed fikk Amadou Bagayoko også en praktisk utdanning i mange såkalte verdensmusikksjangre, noe som kom til å bli kjennetegnet til Amadou & Mariam. Han utviklet også en elsk for psykedelisk rock, og hans favoritter var Jimi Hendrix, Led Zeppelin og Pink Floyd.
Amadou møter Mariam
Mariam Doumbia spilte derimot inn sin første sang i 1980, med bandet Eclipse, som Soumarou hadde satt opp etter hans tid i Les Ambassedeurs, med studenter fra skolen for de blinde. Mariam var Soumarou sin yndling – hun elsket å synge, og spesielt å imitere andre sangere som Sheila, Sylvie Vartan og Dalida. Hun fikk kallenavnet Sheila for sin karakteristiske imitasjon av den franske stjernen.
I 1980 begynte også en gammel kjenning av Soumarou, Amadou Bagayoko, også å spille i Eclipse, og slik møttes de under studietiden. De fremførte og kultiverte sin interesse i musikk sammen, og samme året giftet de seg.
Den musikalske duoen stiftet de ikke før tre år senere, og da som Amadou & Mariam. Etter to år i 1985, hadde de fått rykte på seg for å spille fengende malisk blues. På denne tiden bestod deres lydbilde av deres vokaler, en ur-afrikansk lekende gitar og tradisjonell perkusjon. De hadde en turné i nabolandet Burkina Faso, og etter denne suksessen flyttet de til Elfenbenskysten, hvor de spilte inn kassetter, som først ble utgitt som CD-en «1990-1995: Le Meilleur des Années Maliennes» (2005)
Akselerasjonen
I disse dager var det en franskmann ved navn Marc-Antoine Moreau som trasket Mali på langs, og en dag la han seg til rette for en lur på Bamakos busstasjon. En kvinne, som senere viste seg å være Mariams søster, satte seg ved siden av ham, og spilte av en av duoens legendariske kassetter. Moreau viste seg å bli deres innspillingssjef i Paris, byen de flyttet til i 1996, og hvor de fortsatt eier en leilighet.
Talentet var der fra før av, men det krevde ressurser å få dem opp og fram. Afrobluesen, som de er kjente for i dag, ble født gjennom samarbeidet.
Dette lydbildet fusjonerer tradisjonell malisk musikk, med rock-gitarer, bysantinske strengeinstrumenter, trompeter fra Havanna, ney-fløyte fra Midtøsten, tabla fra India og Dogo-perkusjon fra Mali.
De debuterte deres autentiske, banebrytende sound i albumet «Sou Ni Tilé» (2009), som solgte over 100.000 eksemplarer, med singelen «Je Pense à Toi» som ble en hit på fransk radio.
Gjennombruddet
Deres store gjennombrudd kom da kjentnavnet Manu Chao ønsket å spille inn et album med Amadou & Mariam. Det endte i 2004-albumet «Dimanche à Bamako» (2004), et mesterverk som solgte over 300.000 eksemplarer. Det franske kulturdepartementet støttet med en platinum disk som senere ble utgitt, og de mottok senere World Album Music of the Year i Frankrike, for ikke å nevne at de vant to BBC Radio 3-priser i «verdensmusikk»-kategorien.
Sammen med Herbert Grönemeyer – tyskeren som med «Bochum» spilte inn landets mest suksessfulle album noensinne – ga de ut den offisielle fotball-VM-låta «Zeit, dass sich was drecht» (2006), som toppet de tyske listene en sommermåned. Det ga dem spillejobber på festivaler som Coachella og Lollapalooza.
Deres sjette album, «Welcome to Mali» (2004), som ble spilt inn med gjesteopptredener fra K’Naan, Keziah Jones, -M- og Damon Albarn ble mottatt med god kritikk.
Singelen «Sabali» ble plassert som nummer 15 av Pitchfork sine topp hundre låter fra 2008. Den ble nok så imponerende den mest spilte franske singelen verden rundt i 2009, og det toppet seg med at de spilte på hovedscenen i en av verdens største musikalske begivenheter, Glastonbury Festival. «Welcome to Mali» ble til og med nominert for en Grammy, i kategorien «Best Contemporary World Music Album».
De har siden spilt live på Late Night med Jimmy Fallon, støttet Coldplay og U2 i diverse turneer, fremført på fotball-VM i Sør-Afrikas åpningsseremoni og hadde Pink Floyds gitarist David Gilmour som andre gitar under en hel konsert, der rockelegenden viste sin lidenskap for gruppen ved å spille gjennom hele konserten og attpåtil la til et lite encore i hyllest til duoen. Det har selvfølgelig bidratt til Amadou & Mariams eksportsuksess.
Veldedige innovatører med kunstnerisk eleganse
Amadou & Mariam utviklet konsertkonseptet «Eclipse» – konserter fremført i totalt mørke, der de har inkludert det pulserende lydbildet til Bamakos yrende gateliv.
Dette for å gi folk et innblikk i deres verden som blinde. De har også fremført veldedige konserter for kvinners rettigheter i Kongo, i tillegg til å organisere bidrag fra blant annet Unicef og Sightsaver til skolen som ekteparet møttes ved. Flere eksempler for ideell aktivisme med kunsterisk eleganse er blant annet Amadou Bagayokos posisjon som president i det maliske forbundet for artister – et forbund han grunnla med midler fra egen lomme.
På spørsmål om sin egen stil, svarer Mariam Doumbia at alle kvinner fra Mali har en konstant grasiøs væremåte. En væremåte som fremstår som høyst fasjonabel ved sine konserter, i antrekk og skreddersydde solbriller fra anerkjente designere. Stil trenger ikke nødvendigvis syn.
