Musikere du bør kjenne til

Dette er Afrikas mest suksessfulle musikkeksport. I kveld spiller de i Oslo

Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.

Hvis du ikke har hørt om Amadou & Mariam, er det nå høyst på tide. I kveld spiller de på Cosmopolite Scene.

De er blant de aller største i Afrika, og kontinentets mest suksessfulle musikkeksport.

Det er godt jobba, når bare det ene landet de kommer fra, Mali – som alltid slår langt over sin vektklasse, musikalsk – har vært hjem for navn som Ali Farka Touré, Songhoy Blues, Khaira Arby og Salif Keita. Videre finnes det jo så sinnssykt mye bra musikk fra dette musikkparadiset av et kontinent, men The Guardian kan altså melde at «det blinde paret fra Mali» faktisk er Afrikas aller mest suksessfulle musikkeksport dette århundret.

Det er så bra jobba at vi må sjekke kildene opptil flere ganger, men det skal ikke være nødvendig. Trykk play på «Bofou Safou» fra deres siste album, «La Confusion» (2017):

Annonse

På andre siden av dammen

Ekteparet Amadou Bagayoko (vokal og gitar) og Mariam Doumbia (vokal) møttes ved Malis eneste skole for blinde, og i en tid der funksjonshemmede hadde særdeles dårlige kår. Bagayoko har senere beskrevet funkshonshemmingen som «noe av det verste man kunne være i det maliske samfunnet» på denne tiden. Han ble født med katarakt, noe som førte til gradvis svekket syn, før han ble blind som 16-åring. Mariam Doumbia ble blind i en alder av fem, etter ubehandlet smitte av meslinger.

Men det hindret verken Bagayoko eller Doumbia i å inspirere en hel verden. Dette er historien om hvordan.

Da «alle» barna, unntatt Bagayoko, fikk ta del i den årlige fiskefestivalen i hjembyen Douentza, 800 kilometer fra hovedstaden Bamako, ble Bagayoko invitert av noen musikernaboer til å spille munnspill og fløyte i stedet, to instrumenter de visste at han hadde tatt opp som nybegynner. Det skriver Bagayoko i sin bok «Away from the Light of Day» (2010), parets memoarer.

Denne ene dagen grunnet Bagayokos lidenskap for musikk.

Sammen tok de til gatene, og Bagayoko spilte så bra at en av bygdens mest prominente fiskere ga opp en del av sin fangst til musikerne. Slik fikk han mer fisk, bokstavelig talt, enn de kameratene som fikk dra å fiske. Bagayoko gjorde det rette, det rasjonelle, og så positivt på sitt musikalske fokus, og hvordan dette kunne tjene ham, og senere så mange andre.

Konkurransemotivert

Amadou Bagayoko utmerket seg som et tenåringstalent på gitar, og mellom 1974 og 1980 spilte han i Les Ambassadeur du Motel de Bamako. Hans ferdigheter var enestående, og Bagayoko ble raskt kjent for å kunne skille mellom en Fender Stratocaster og en Gibson, to gitarer, ved å helt enkelt høre, og kunne også presist kategorisere malisk musikk han hørte, uansett om det var musikk fra Kates, Bamako, Picasso, Ségou, Mopti, Gao eller Timbuktu.

Men han var aldri anerkjent nok til å kunne slappe helt av: Rival-bandet Rail Band du Buffet Hotel de Gare, den gang med gullstrupen Salif Keita som vokalist, konkurrerte om sceneplassen. Bagayoko var dermed motivert til å lære seg repertoarer fra alle verdens hjørner.

Bandets tidligere keyboardist, Idrisi Soumaoro, har tidligere fortalt om hvordan publikummere kom opp til bandet etter konsertene, for å gi dem CD-er, som de nærmest krevde at Les Ambassadeur du Motel de Bamako spilte live neste gang. Amadou Bagayoko ville ikke skuffe publikummet, og respekterte det i handling.

Slik lærte de seg å spille et imponerende repertoar – fra rumba, franske ballader, foxtrot, kubanske rytmer og rock – til tolkninger av artister som James Brown og Otis Redding. Dermed fikk Amadou Bagayoko også en praktisk utdanning i mange såkalte verdensmusikksjangre, noe som kom til å bli kjennetegnet til Amadou & Mariam. Han utviklet også en elsk for psykedelisk rock, og hans favoritter var Jimi Hendrix, Led Zeppelin og Pink Floyd.

Amadou møter Mariam

Mariam Doumbia spilte derimot inn sin første sang i 1980, med bandet Eclipse, som Soumarou hadde satt opp etter hans tid i Les Ambassedeurs, med studenter fra skolen for de blinde. Mariam var Soumarou sin yndling – hun elsket å synge, og spesielt å imitere andre sangere som Sheila, Sylvie Vartan og Dalida. Hun fikk kallenavnet Sheila for sin karakteristiske imitasjon av den franske stjernen.

I 1980 begynte også en gammel kjenning av Soumarou, Amadou Bagayoko, også å spille i Eclipse, og slik møttes de under studietiden. De fremførte og kultiverte sin interesse i musikk sammen, og samme året giftet de seg.

Den musikalske duoen stiftet de ikke før tre år senere, og da som Amadou & Mariam. Etter to år i 1985, hadde de fått rykte på seg for å spille fengende malisk blues. På denne tiden bestod deres lydbilde av deres vokaler, en ur-afrikansk lekende gitar og tradisjonell perkusjon. De hadde en turné i nabolandet Burkina Faso, og etter denne suksessen flyttet de til Elfenbenskysten, hvor de spilte inn kassetter, som først ble utgitt som CD-en «1990-1995: Le Meilleur des Années Maliennes» (2005)

Akselerasjonen

I disse dager var det en franskmann ved navn Marc-Antoine Moreau som trasket Mali på langs, og en dag la han seg til rette for en lur på Bamakos busstasjon. En kvinne, som senere viste seg å være Mariams søster, satte seg ved siden av ham, og spilte av en av duoens legendariske kassetter. Moreau viste seg å bli deres innspillingssjef i Paris, byen de flyttet til i 1996, og hvor de fortsatt eier en leilighet.

Talentet var der fra før av, men det krevde ressurser å få dem opp og fram. Afrobluesen, som de er kjente for i dag, ble født gjennom samarbeidet.

Dette lydbildet fusjonerer tradisjonell malisk musikk, med rock-gitarer, bysantinske strengeinstrumenter, trompeter fra Havanna, ney-fløyte fra Midtøsten, tabla fra India og Dogo-perkusjon fra Mali.

De debuterte deres autentiske, banebrytende sound i albumet «Sou Ni Tilé» (2009), som solgte over 100.000 eksemplarer, med singelen «Je Pense à Toi» som ble en hit på fransk radio.

Gjennombruddet

Deres store gjennombrudd kom da kjentnavnet Manu Chao ønsket å spille inn et album med Amadou & Mariam. Det endte i 2004-albumet «Dimanche à Bamako» (2004), et mesterverk som solgte over 300.000 eksemplarer. Det franske kulturdepartementet støttet med en platinum disk som senere ble utgitt, og de mottok senere World Album Music of the Year i Frankrike, for ikke å nevne at de vant to BBC Radio 3-priser i «verdensmusikk»-kategorien.

Sammen med Herbert Grönemeyer – tyskeren som med «Bochum» spilte inn landets mest suksessfulle album noensinne – ga de ut den offisielle fotball-VM-låta «Zeit, dass sich was drecht» (2006), som toppet de tyske listene en sommermåned. Det ga dem spillejobber på festivaler som Coachella og Lollapalooza.

Deres sjette album, «Welcome to Mali» (2004), som ble spilt inn med gjesteopptredener fra K’Naan, Keziah Jones, -M- og Damon Albarn ble mottatt med god kritikk.

Singelen «Sabali» ble plassert som nummer 15 av Pitchfork sine topp hundre låter fra 2008. Den ble nok så imponerende den mest spilte franske singelen verden rundt i 2009, og det toppet seg med at de spilte på hovedscenen i en av verdens største musikalske begivenheter, Glastonbury Festival. «Welcome to Mali» ble til og med nominert for en Grammy, i kategorien «Best Contemporary World Music Album».

De har siden spilt live på Late Night med Jimmy Fallon, støttet Coldplay og U2 i diverse turneer, fremført på fotball-VM i Sør-Afrikas åpningsseremoni og hadde Pink Floyds gitarist David Gilmour som andre gitar under en hel konsert, der rockelegenden viste sin lidenskap for gruppen ved å spille gjennom hele konserten og attpåtil la til et lite encore i hyllest til duoen. Det har selvfølgelig bidratt til Amadou & Mariams eksportsuksess.

Veldedige innovatører med kunstnerisk eleganse

Amadou & Mariam utviklet konsertkonseptet «Eclipse» – konserter fremført i totalt mørke, der de har inkludert det pulserende lydbildet til Bamakos yrende gateliv.

Dette for å gi folk et innblikk i deres verden som blinde. De har også fremført veldedige konserter for kvinners rettigheter i Kongo, i tillegg til å organisere bidrag fra blant annet Unicef og Sightsaver til skolen som ekteparet møttes ved. Flere eksempler for ideell aktivisme med kunsterisk eleganse er blant annet Amadou Bagayokos posisjon som president i det maliske forbundet for artister – et forbund han grunnla med midler fra egen lomme.

På spørsmål om sin egen stil, svarer Mariam Doumbia at alle kvinner fra Mali har en konstant grasiøs væremåte. En væremåte som fremstår som høyst fasjonabel ved sine konserter, i antrekk og skreddersydde solbriller fra anerkjente designere. Stil trenger ikke nødvendigvis syn.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Ari Bajgora
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har interessante og spennende vinklinger på aktuelle saker.


Ari Bajgora
Rapper
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner