I en jakt på anerkjennelse, maskulinitet og selvtillit, bestemte jeg meg nylig for å utøve min rett til å vokse en stripe ansiktshår, bedre kjent som bart.
Jeg hadde lenge håpet på skikkelig skjeggvekst, helt siden puberteten. Det startet med frasen «skjegg er legg», som antydet at dersom man bare hadde skjegg, ble det ingen sak å kjøpe alkohol; noe som ville vært meget beleilig for en festglad 16-åring. Det gikk dessverre fort opp for meg at jeg ikke var en av de heldige gutta, som var velsignet med et tjukt lag ansiktshår, snarere tvert imot.
Jeg prøvde alle kjerringråd i et håp om at jeg én dag skulle komme inn i klasserommet med skjegg: jeg barberte meg hver eneste dag, prøvde kurer som på magisk vis skulle sette i gang hårproduksjonen, og jeg kjøpte en rull som skulle åpne opp porene i huden min slik at hårene fikk muligheten til å vokse. Jeg var besatt.
Men ingenting hjalp, og jeg kastet alle produktene mine i spann med det lille håpet jeg hadde igjen. Frem til nylig, da jeg endelig så konturene av en bart forme seg på toppen av overleppen.
En bart oser av selvtillit og makt. Det var nok det jeg hadde håpet den skulle overføre til meg da jeg bestemte meg for å la den gro.
Jeg ble frelst
Fire måneder senere så det ut som om jeg hadde limt et lag med kjønnshår på overleppa, med daglige påminnelser fra de rundt meg om at «kanskje du skal style den litt, for å få den til å se mer ekte ut?».
Jeg tenkte lenge på kommentarer om at den ikke så ekte ut, eller at det så ut som om jeg hadde en levende organisme på overleppa som prøvde å krype ned og inn i munnen min. Utover i samtaler merket jeg også at folk oftere og oftere hvilte et usikkert blikk på overleppen min.
Men det var ikke bare negative tilbakemeldinger på dette personlige eksperimentet.
En varm sommerdag på Birkelunden satt jeg i min egen verden og hørte på musikk, i det en jevnaldrende dame endret kurs og gikk rett opp til meg. Hun smilte, og sa «digger barten din», før hun blunket til meg, og løp etter gjengen hun hadde viket fra. Jeg sa ikke stort, men innvendig spiret blomster og farger om hverandre. Jeg var frelst.
Det var som om Gud strakk ned armen sin og ga meg et klapp på skulderen, en gevinst for viljestyrken min til å beholde hårstripen gjennom krass kritikk fra alle rundt meg. Det var en ren og pur form for bekreftelse som temmet usikkerheten min i flere timer.
Senere den samme dagen, da jeg endelig hadde landet, satt jeg meg på terrassen for å skrive mer om opplevelsen jeg hadde hatt i parken. Følelsen av anerkjennelse og bekreftelse fra en annen person (og ikke minst, fra det motsatte kjønn), hadde satt en støkk i meg. Jeg var i godt humør resten av dagen, og oppførte meg eksemplarisk i andres selskap.
Jeg er vanligvis en snill og grei kar, men denne dagen hadde vært ekstrem. Det var åpenbart hvor det kom fra, noe jeg forsøkte å forstå bedre gjennom litt god gammeldags refleksjon. «Tenk om jeg kunne følt meg så bra hver dag» skrev jeg, undrende over hvorfor denne anerkjennelsen hadde så stor betydning på meg.
Les også: Ikke bestemt deg for kveldens middag? Her er pastaen du bør spise nå
Tabuet om usikkerhet
Usikkerhet er tabu i Norge, kanskje særlig blant gutter og menn. Heldigvis er det slik at jo eldre jeg har blitt, jo mer har jeg innsett hvor stor del av livet mitt som har blitt opplevd gjennom usikkerhetens briller.
Jeg vokste opp i et hjem uten mannlig tilstedeværelse, og min personlige jakt på anerkjennelse fra voksne menn (gjerne med bart, ironisk nok) har føltes evigvarende. Så da jeg flyttet til Los Angeles for å studere, hadde jeg liten anelse om hva de neste fem årene hadde å tilby, men jeg visste at det var nødvendig for meg å forlate komfortsonen min i jakten på personlig vekst, og uavhengighet til menn både med og uten bart.
Et motvirkende middel mot usikkerhet er kunnskap. Kunnskap gjennom lesing, samtaler eller opplevelser. Med komfortsonen vel etterlatt i Norge fant jeg et passende sitat fra tidligere rektor ved Universitetet i Chicago, Hanna Holborn Grey: «Utdanning er ikke ment å gjøre folk komfortable, det er ment å få dem til å tenke».
Og de siste årene har jeg ikke gjort stort annet enn å tenke. Kunnskap inspirerer tanker og gir deg muligheten til å se ting fra et annet perspektiv, og i mitt tilfelle har det hjulpet meg å innse hvor mye tid jeg har sløst på å være usikker. Og det er gjennom denne prosessen jeg har fått smaken på selvtillit; selvtillit til å være meg selv: En mann med bart!
Les også: Hat, haram og hærverk i regnbuegaten
Barten består
Jo flere beskjeder jeg fikk om at jeg snart måtte barbere den vekk, jo lengre ønsket jeg å ha den.
Som den hebraiske legenden om Samson, en israelsk helt som fikk styrke fra håret sitt, får jeg min styrke fra tustene på overleppa. Den minner meg på at jeg kan være meg selv, uten å la andres bemerkninger påvirke meg. Den gir meg daglige bekreftelser på at jeg trosser alle de motstridende tankene som konstant dukker opp i hodet på meg, og gir meg selvtillit til å fortsette å søke etter den beste versjonen av meg selv. Men den viktigste styrken jeg får fra barten, er den av estetisk tilfredstillelse. Jeg synes faktisk den ser dritkul ut.
«Look good, feel good» var et utrykk jeg ofte hørte i ungdomstiden, om det gjaldt på fotballbanen eller dansegulvet. Idéen om at man føler seg bedre jo bedre man ser ut, gir for så vidt mening på et grunnleggende nivå, men det gir ofte kortvarig glede med rom for dype daler når man på et uunngåelig tidspunkt ikke ser like bra ut lenger.
Filosofen Platon dedikerte store deler av livet sitt til å finne ut av hvordan mennesker kunne leve best mulig, og et av prinsippene han levde etter var opphøyelse av skjønnhet. I år 428 f. Kr. var skjønnhet noe enhver person fant tilfredsstillende, men ingen forsto helt hvorfor. Platon mente at det man omringer seg med må velges med omhu, og de malerier, potter og skulpturer man hadde rundt seg, var avgjørende for hvor lykkelig man var.
Mennesker aspirerer til å være mye godt: snille, balanserte, sterke, verdige. Dette er kvaliteter i mennesker, men også kvaliteter i gjenstander. Vi blir berørt og spent når vi finner gjenstander med de kvaliteter vi selv mangler. Derfor har vakker kunst en viktig rolle i hverdagen vår, da de inviterer oss til å utvikle oss i deres retning, til å bli som de er. Skjønnhet kan utdanne sjelen.
Nå er det ikke sånn at jeg prøver å si at barten min er vakker, for det er den ikke. Men den bærer en viss likhet til Platons filosofi om at det man omringer seg med, kan påvirke en til å utvikle seg i en retning man ønsker å vokse som person. Barten hjelper meg med å holde riktig kurs – ved å motivere meg til å utforske mer av meg selv. Å vokse opp med usikkerhet har bidratt til å gi meg et betent selvbilde, en illusjon om at jeg ikke holder mål sammenlignet med andre. Barten hjelper meg å innse at jeg holder mål allikevel.
Bartens funksjon
Det kan virke narsissistisk og pretensiøst å skrive et essay om min egen bart, og å dra paralleller til Platon i samme slengen. Det får så være … Målet mitt er å inspirere folk til å være seg selv, til å ta steg i en retning som tvinger dem til å se seg selv i et nytt lys. Et lys med mer forståelse, mer tillit og mer kjærlighet.
Det handler om å være oppmerksom og bevisst på hvordan man kan utøve kontroll over hvordan og hva man velger å tenke på. Men det er selvsagt ikke så enkelt som å gro seg en bart. Det er faktisk ekstremt vanskelig å være bevisst og oppmerksom i stedet for å bli hypnotisert av den konstante monologen som foregår inni hodet ditt. Derfor kan det være greit med litt hjelp til tider, og gjerne på daglig basis. Barten, som nå virkelig begynner å ta form, minner meg om valg jeg bevisst velger å ta. På daglig basis.
Og for å avslutte vil jeg gjerne takke den unge gutten som nylig satt foran meg på bussen på vei hjem fra jobb. Han sluttet ikke å stirre på meg, og spesielt på barten. Jeg brukte hele bussturen på å tenke «Wow. Den lille gutten minner meg om meg selv. Måten han ser på barten min og smiler, måten den forhåpentligvis gir han en følelse av maskulin trygghet, som den har gitt meg. Så utrolig kult». Da vi gikk av bussen, sa han: «du har en stor buse som sitter fast i den ekle barten din.»
