Den svenske kunstnerduoen Nathalie Djurberg og Hans Berg har skapt sitt eget univers gjennom animasjon, skulptur og klubbmusikk. De tar avstand fra det skjønne, og utfordrer den kunsthistoriske utforskningen av begjæret, det umoralske og det ubehagelige.
STOCKHOLM: Berg og Djurberg har det siste tiåret markert seg på den internasjonale kunstscenen med utstillinger i New York, Shanghai, Berlin og Stavanger – særlig for sine særegne animasjonvideoer.
De minner om den norske regissøren Ivo Caprino sine dukkefilmer, bare på syre. Om ikke kanskje en skumlere og pornografisk utgave av den britiske animasjonsserien «Wallice and Gromit».
Denne sommeren viser Moderna Museet en omfattende presentasjon av de to svenske kunstnerne Nathalie Djurberg og Hans Bergs arbeider i utstillingen «En resa genom träsk och förvirring med små glimtar av luft». Det er like ubehagelig som vakkert, og angstfremkallende som morsomt, på en og samme tid.
Plastelinaporno
I sine velkjente videoverk står Djurberg bak animasjon og historiefortelling, mens Berg lager videoenes lydspor. Det låter ofte som elektronisk klubbmusikk. Sammen er de mørke, og utstillingen på Moderna like så. Mørk og dyster, i god stil med Berg og Djurbergs mystiske og foruroligende estetikk.
I videoverket «Worship» fra 2016 ser vi en rekke plastelinafigurer, kledd som om de var med i en Rihanna-/Drake-musikkvideo som gjør en rekke seksualiserte akter. De vrir og vender på seg, jokker mot ulike frukter og objekter.
Man kan ikke la være å tenke at dette minner om porno. Samtidig er det noe barnslig ved det hele – plastelinafigurene minner om barne-tv-karakterer som Plipp, Plopp og Plomma. Mismatchen er ubehagelig.
Samtidig, klarer vi ikke slutte å se. Berg og Djurberg har fanget oss i sin mystisk-groteske verden.
Kroppens mange sider
Med utstillingens kronologi, blir vi også stadig overrasket. «Worship» oppleves plutselig som barnemat, når vi befinner oss foran «Snake with a mouth sewn shut, or, this is a celebration» (2018). En baby ligger i en krybbe, mens noe som ser ut som en dame med krokodillehale ligger på gulvet og vrir seg i smerte.
Babyen slutter aldri å gråte. Samtidig skrives det ulike ting på veggene. Hvor vil de med dette?
Det handler om skam, smerte og skyld. Etter hvert begynner krokodilledamen og dra av seg huden og håret. Hun er i total panikk og destruerer seg selv fullstendig. Bare skjelettet ligger igjen med tiden.
Babyen i krybba har blitt en voksen kvinne nå. Syk og ekkel, som om hun ikke har dusjet på flere uker.
Det er så mye å lese i dette. Er det en kommentar til den økte seksualiseringen av barndommen? Omsorgssvikt?
Det ekle, som er gjennomgående i kunstnerduoens videoverk, kan kanskje virke banalt. Men, det er noe med dette som også er veldig interessant. I samtidkunstens verden er det ikke sjelden at nettopp ubehagelige kropper og tema spiller en sentral rolle.
For mange kan dette bli for drøyt, det er fullt forståelig. Men, om man klarer å holde ut, åpner dette ubehaget for interessante refleksjoner rundt hva kroppen egentlig er og hvordan den fungerer. Alle disse ekle kroppsvæskene er også en del av det å være menneske – hvordan har det seg at nettopp kroppen kan være så ekkel og vakker?
Fantasifugler som letter på stemningen
Utover videoverkene rommer «En resa genom träsk och förvirring med små glimtar av luft» flere av Berg og Djurbergs skulpturer. De store og fargerike fugleskulpturene i serien «Parade» fra 2011 letter på stemningen.
De er rare, men vakre. Skulpturene er relativt store og flere av dem er vel en meter i høyde.
Ikke ulikt fantasifuglene i «Parade», opptar noen massive fantasiblomster et annet rom i utstillingen. Begge disse skulpturseriene overtar rommene de er plassert i. Man beveger seg rundt og mellom dem mens man ser på filmene som vises på veggene.
Det urovekkende og fascinerende universet Djurberg og Berg skaper, tas et hakk videre i duoens nye VR-verk «It will end in stars». Her kan man bokstavelig talt gå inn i deres verden, hvor man møter knokler og skjeletter. Det er tydelig at Berg og Djurberg vil teste grensene våre.
Begjærets bakside
En tematisk fellesnevner for Djurberg og Bergs arbeider er begjær – på godt, men først og fremst på vondt. De ulike plastelinafigurene i videoene virker ikke å kunne stoppe sitt begjær for seg selv og for andre.
Tross det kontroversielle uttrykket, plasserer dette Berg og Djurberg i en solid kunsthistorisk tradisjon. Begjæret har vært en synlig motivasjon for kunstverk siden renessansen. Mange av de nakne Venus-motivene vi kjenner, ble bestilt av adelsmenn for å henge på soverommet – det var rett og slett porno.
På den andre siden tar Berg og Djurberg avstand fra det sublime, det skjønne, som gjerne har preget den kunsthistoriske utforskningen av begjæret. De tar for seg det umoralske og ubehagelige begjæret, som man finner i alle samfunn: Voldelig og pedofilt begjær.
Gjennom utstillingen hintes det både til overgrep og maktmisbruk. Det kan stilles spørsmål rundt dette – rent etisk. Samtidig er det ikke slik at Djurberg og Berg hyller dette ustyrlige begjæret, snarere oppleves verkene som en kritikk av vår overseksualiserte og hierarkiske kultur.
Det er kanskje denne adresseringen av tabu som gjør utstillingen til en så følelsesladd opplevelse. All moral ser ut til å stå for fall. I så måte er det også høyaktuelt – den siste tiden under #metoo har det kommet fram helt ville historier om mennesker som tilsynelatende er ute av stand til å kontrollere sitt eget begjær.
«En resa genom träsk och förvirring med små glimtar av luft» er den ekleste og mest interessante utstillingen vi har sett på lenge. Vi får krysse fingrene for at den svenske kunstnerduoen er å oppleve i Norge igjen snart.
