Kim Friele kan ha bidratt til en taushetskultur i homobevegelsen

Ved å grave i Kim Frieles (bildet) arkiv, som altså gikk til Skeivt arkiv ved Universitetet i Bergen, og ikke Riksarkivet, fant jeg en flik av løgnens morfologi, skriver Kjersti Botnedal. (Foto: Tor Erik Schrøder/NTB.)
Ved å grave i Kim Frieles (bildet) arkiv, som altså gikk til Skeivt arkiv ved Universitetet i Bergen, og ikke Riksarkivet, fant jeg en flik av løgnens morfologi, skriver Kjersti Botnedal. (Foto: Tor Erik Schrøder/NTB.)
Kim Friele ble konfrontert med sitt syn på pedofili mens hun var i live. Da svarte hun med konfrontasjon og personangrep, skriver Kjersti Botnedal.
Sjanger Dette er et debattinnlegg. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er A-magasinet hadde tidligere i år en artikkel om pedofili, der det kom frem at Kim Friele støttet organisasjonen Pedofil Arbeidsgruppe (NAFP). Kjersti Botnedal bidrar i en artikkelserie i Subjekt til at mer informasjon kommer frem.

«Er det ikke feigt å «avsløre» Kim Friele etter hennes død?» Spørsmålet dukket opp i kommentarfeltet under Subjekts artikler om pedofili-saken. etter at A-magasinet i høst skrev om Kim Frieles støtte til foreningen Norsk arbeidsgruppe for pedofili (NAFP).

Ordet avsløring ble satt i anførselstegn fordi det ikke var noe nytt i at Kim Friele støttet de pedofile, men hvorfor ble hun ikke konfrontert mens hun enda kunne forsvare seg? Svaret er at hun ble konfrontert.

Les også: Kjersti Botnedal: Hvem bidro til aksept for pedofile forhold i den skeive bevegelsen?

En rasende Kim Friele

I 1982 oppdaget en lesbisk kvinne et A4-ark på kontoret til homoorganisasjonen DnF-48 (Forbundet). Det inneholdt informasjon om at det var opprettet en «Pedofil gruppe» i Forbundet. Hun ble svært oppbrakt, snakket med kvinnene i vennegjengen, og retrospekt forteller hun at hun var den som var «dum nok» til å konfrontere Kim Friele med saken. «Jeg var helt grønn, upolitisk og ganske ny i Oslo.»

Annonse

I 2009 ble filosofen Nina Karin Monsen tildelt Fritt ords pris. Det fikk Kim Friele til å aksjonere og levere tilbake sin egen Fritt ord-pris fra 1978. Hun oppfordret også alle andre prismottakere til å gjøre det samme, og virvlet opp en stor debatt i riksmediene. På en motdemonstrasjon ved Oslo S under prisutdelingen, omtalte Friele de homsene som sto sammen med prisvinneren på operataket, som «silkehomser» og «intellektuelle onanister». På et bilde sparker hun mot operaen med en blomsterkvast i neven.

Der sto prisvinner Monsen, som måtte ha politibeskyttelse. Det var etter denne opplevelsen at filosofen Monsen dro fram pedofili-avsløringen. Hun var den første og eneste som gjorde dette offentlig, i en direkte konfrontasjon med Kim Friele. I et kort innlegg viste hun til Bulletin, medlemsbladet til NAFP (Norsk arbeidsgruppe for pedofile) fra 1978, om den famøse Week-end-samlingen A-magasinet omtalte for et par måneder siden, der Kim Friele var til stede.

Ingen har i detalj fortalt hvordan det hele utspilte seg, men nå kommer det. Selv kjente jeg Kim i en fem års-periode, og det var snakk om at jeg skulle skrive hennes biografi. Først etter hennes død begynte jeg å grave i pedofili-spørsmålet, som jeg ikke ante noen ting om.

Prostitusjon og pedofili

Kim ringte en sen kveld, og jeg er ikke i stand til å huske mer enn navnet på den personen hun ikke hadde et godt ord å si om.

Samtalen, eller monologen, fant sted i 2002 og handlet om Dermot Mack, som døde året før. Jeg noterte ingenting, og kanskje var det da jeg innså min begrensning som biograf. Det Kim Friele var opptatt av på denne tiden var at en byste av henne burde stå på en sokkel på Rådhusplassen.

Hun var også opptatt av skjebnen til sitt eget arkiv fra mange tiår i homobevegelsen. Da hun døde i 2021, var hun forlengst ute av tankene mine, men bildene fra begravelsen i Domkirken vekket til live det ubehaget jeg satt igjen med den kvelden. Hvem var egentlig Dermot Mack?

Jeg fant to artikler av ham på Skeivt arkivs nettsted; begge var sortert under søkeordet «pedofili». Hva med en viss selvkritikk, skrev han, om homofile menn som kjøpte sex av «unggutter». På samme nettsted fant jeg et skriv fra en annen av Kim Frieles fiender, Arne Lie Christensens selvbiografi «Da JEG ble VI» (2018). Christensen og Mack var begge medlemmer av den konkurrerende homoorganisasjonsen AHF (Arbeidsgrupper for homofil frigjøring).

AHF og Forbundet hadde ulikt syn på seksualpolitikk, og ifølge Christensen utviklet de også et ulikt syn på «pedofili». I sjokkerte ordelag skriver han at Forbundet på dette tidspunktet (1978) markerte seg som «tilhenger av pedofili! Mange av oss var skremt over dette…» Gutteprostitusjon og pedofili dekker omtrent det saken handler om, menn som tiltrekkes av gutter rundt pubertetsalder og tidlig i tenårene og menn som tiltrekkes av guttebarn. Pederaster og pedofile.

Et null

Etter tumultene og de mange avisskriveriene i forbindelse med Fritt ord-prisen i 2009 kom finalen. I et debattinnlegg i Bergensavisen (BA) avslører Monsen Frieles pro-pedofile fortid.

To bysbarn i tottene på hverandre var godt stoff. 13. mai har BA et større oppslag om saken. «Etter at Monsen fremsatte påstandene i BA, har Friele gått gjennom flere år av arkivet sitt. – Jeg holdt 48 foredrag i løpet av ett år, men ikke et eneste sted står det om noe slikt».

I full forvissning om egen troverdighet gjør Friele arkivet til sannhetsvitne: «Jeg kan dokumentere det meste jeg foretar meg, og Riksarkivet skal overta mitt arkiv etter min bortgang». Selvrettferdig og høy på seg selv reduserer hun nå Monsen til et ubetydelig null: «Jeg kommer ikke til å gå til rettssak mot Nina Karin Monsen, hun er for ubetydelig til å bruke tid på.»

Men ikke nok med det: «Nå må dette stoppe, jeg håper noen rundt henne, hennes mann eller noen kan besinne henne. Hun må vernes mot seg selv.».

Slik taler overklassen, og en mann i Chesterfield med høy sigarføring ville ha avsluttet omtrent slik Friele gjorde: «Nå skal jeg ta meg en whisky!» Kim Friele ble i 2000 slått til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, kronet til æresmedlem i Arbeiderpartiet i 2008, pluss denne tilbakeleverte Fritt ord-prisen fra 1978, som ironisk nok sammenfalt med hennes nå dokumenterte pro-pedofile virksomhet.

Les også: Må barn paradere med sadomasochister for at homofile skal få like rettigheter?

Før prisutdelingen

Ved å grave i Kims arkiv, som altså gikk til Skeivt arkiv ved Universitetet i Bergen, og ikke Riksarkivet, fant jeg en flik av løgnens morfologi.

Etter å ha lett lenge og forgjeves etter spor av pedofili-saken, var jeg nær ved å gi opp. Den siste mappen jeg hadde bedt om innsyn i, presseklippene Kim selv hadde samlet i 2009, så tilsynelatende minst interessante ut. Bare en haug med avisutklipp, som jeg for det meste hadde lest allerede i digitalisert form.

Så var det noe med eimen av tobakk som manet fram et bilde av Kim, og en litt skjelven håndskrift enkelte steder som fikk meg ut av døsen. Hun hadde notert telefonnumre i margen på visse artikler. Jeg la dem i en egen haug, og oppdaget et mønster. Det var kun de kritiske stemmene som var utstyrt med telefonnummer. Politiske kommentatorer eller akademikere som støttet Fritt ord-styrets tildeling.

Forfatter Kaj Skagen tok i sin kronikk i Dagbladet 30. april 2009 til orde for at beslutningen kanskje var den eneste virkelig kontroversielle beslutningen i Stiftelsen Fritt ords historie. Han leverte en tolkning av filosof Monsen riktignok som en konservativ filosof, men likevel en som følger det frie ords grunnregel: Å søket etter sannheten og bygge opp argumenter som understøtter denne.

Årsaken til at han selv hadde tatt til pennen, var en artikkel i Dagbladet han opplevde som en forvrengning av Monsens syn. Dagbladet-artikkelen mente han nørte opp under en Facebook-gruppe som samlet 10.000 medlemmer. Gruppens profilbilde var et Monsen-portrett med en tykk rød strek over ansiktet hennes. Det setter også politibeskyttelsen under prisutdelingen i et grotesk lys. «Ved å velge moralisering istedenfor argumentasjon, åpner avisen for irrasjonelle krefter,» skrev Skagen.

På Kims utklipp av Skagens artikkel fant jeg fem telefonnumre. To var utgått. De tre andre fant jeg på Gule sider. Jeg måtte sjekke med andre offentlig kilder, for å tro det jeg hadde oppdaget. To numre tilhørte hans nærmeste familie, kona og en mindreårig datter. Ja, du leste rett.

Det tredje tilhørte Nina Karin Monsen. Så oppdager jeg at det samme går igjen i et klipp fra Aftenposten. Der blir Guri Hjeltnes spurt: «Kan ikke ytringer som oppfattes intolerante bidra til et mindre tolerant samfunn?» Hennes svar: «Det er jeg ikke bekymret for…» Kims reaksjon? Fire telefonnumre. To numre til en fast adresse som er koblet fra, en til Guri Hjeltnes selv, og en til hennes og professormannens sønn, som den gang var 16 år gammel.

Slik kunne jeg fortsette, men poenget burde være klart: kritiske røster hadde med å høre Kim Frieles versjon! Jeg fant ingenting i denne mappen som kunne tyde på at hun fikk gjennomslag.

Direkte konfrontasjon

Jeg hopper nå til medlemsbladet til NAFP. Året er 1977, samme år som Lektoren (A-magasinet) debuterer som skribent i Forbundets magasin Fritt fram med blant andre Kim Friele i redaksjonen. Strategien hun benyttet i 2009, kan leses rett ut av en artikkel Lektoren skrev i Bulletin.

Året startet bratt for de pedofile, men det var et håp. Folket hadde misforstått, budskapet måtte bare klarere frem: «Pressen stiller seg servil til påtalemyndigheten og benytter automatisk uttrykk som ‘seksuelt misbruk’, ‘forgåelse’ og ‘overgrep’ dersom den seksuelle lavalder overskrides. (…) den mindreårige er blitt ‘lokket’ (ikke invitert) i tiltaltes hjem.»

Så tennes det likevel et nytt håp: «Den beste og sikreste måte å endre folks oppfatninger er gjennom direkte konfrontasjon. NAFP har tatt direkte kontakt med den enkelte avis eller skrivende journalist…» Der var metoden.

Og da er vi tilbake til hun som faktisk konfronterte Kim Friele internt i Forbundet. En av dem, for de var flere. Året er 1982. Hun velger å være en anonym kilde, og jeg har ingen problemer med å etterkomme et slikt krav. Historien hennes er for viktig til ikke å bli fortalt, og den lar seg også verifisere.

Hun forteller at hun gikk rett tilbake fra kontoret og sin oppdagelse av dette A4-arket som viste eksistensen av en Pedofil gruppe i Forbundet, og snakket med venninnegjengen, alle medlemmer i Forbundet. Det er nå hun kaller seg selv «dum», som påtok seg å møte Kim Friele alene for å fremføre kvinnegruppens syn på saken:

«Jeg gikk til Kim og var helt sikker på at hun ville ta avstand fra en pedofil organisert gruppe i Forbundet. Jeg hadde sett opp til henne som et stort forbilde, men jeg har aldri i mitt liv fått så kraftig verbal juling som det Kim ga meg da. Jeg ble rett og slett dypt rystet og sjokkert, helt stum. Jeg kom ikke til orde, da fortsatte hun bare sjikanen. Jeg hadde vært så sikker på at når jeg gikk til henne, ville jeg få støtte. Kim sa at jeg som lesbisk måtte slutte å være så intolerant og forstå de pedofile og deres situasjon! Til slutt ble jeg kasta på dør.»

Dum var denne unge kvinnen neppe, og hun lot seg heller ikke dupere. Hun brakte saken inn for Oslo-styret, der hun selv var styremedlem. Det hun hadde sett, brøt mot alle hennes moralske normer, også den kunnskapen hun hadde om hva seksuelle overgrep gjør med barn og unge. Det sto om hennes og kvinnegruppens medlemskap i Forbundet. Her kan det tilføyes at Lesbisk bevegelse allerede hadde brutt ut av Forbundet, så det ville bli tynt med damer igjen om Pedofil gruppe fikk bli. I det hele tatt var det nå Kim Friele og Geir Hagland som styrte skuta, og de pedofile var den eneste utenforstående gruppen Forbundet ikke hadde lagt seg ut med.

Våren 1982 proklamerte NAFP at organisasjonen ble lagt på is, og medlemmene ble oppfordret til å melde seg inn i Forbundet som enkeltmedlemmer. Der ble det opprettet en Pedofil gruppe. Den pedofile gruppen ble godkjent av Kim Friele og Geir Hagland, etter flere møter.

Hagland bekrefter et av disse møtene på sin Facebook-side. Han forteller at et 20-talls menn møtte opp. En av dem tente på femårige jenter (pedofil) og at en annen hadde hatt en 14-åring boende hos seg (pederast), som døde av overdose da overgriper ble fengslet. De visste godt hvem de blandet seg med, og som sagt, det var den eneste gruppen på dette tidspunktet som ikke sto i et motsetningsforhold til Friele.

A-magasinet var i kontakt med Geir Hagland, som ikke ønsket å stille til intervju. De skriver: «Til tross for dokumentasjon på det motsatte skriver Hagland i en e-post at «homobevegelsen i Norge aldri har støttet en pedofil gruppe – hverken organisasjonsmessig, politisk eller økonomisk».»

Taushetskulturen

En viss Petter Norløff, var en av fire navngitte menn som ble omtalt i magasinet Aktuell rapport som stifterne av NAFP. I samme artikkel ble det opplyst om at Norløff til stadighet skrev offentlig om og for pedofili. Jeg fant en av disse artiklene, en bokanmeldelse i Arbeiderbladet, der han omtaler boken «Heterofili Homofili» (1982). Boken ble oversatt fra engelsk av den lesbiske legen Kirsti Malterud og sexolog og psykiater Berthold Grünfeldt. Boken hadde bare én mangel, etter Norløffs mening: den hadde ingenting om pedofili.

Det burde den ha hatt, for nå var det en Pedofil gruppe i Forbundet, skrev han. Dessuten skulle utbrytergruppene fra Forbundet ha en sommerleir på Håøya, der «pedofili» også var et tema. Jeg har ikke funnet noen dementi av disse opplysningene. Min anonyme kilde gjentar det hun allerede har har sagt; «Jeg visste ingenting før jeg så informasjonsskrivet, og jeg husker dessverre ikke akkurat når det skjedde.»

I Aktuell rapport 16. november 1982 benekter Kim Friele ethvert kjennskap til Pedofil gruppe. 17. desember skriver Oslo-styret et opprørt brev, med krav om at landsstyret redegjør for sin holdning til pedofili, og at Pedofil gruppe straks må opphøre. Det er nå Kim Frieles «verbale juling» kan forklare landsstyrets svarbrev. Det ligger på NAFPs hjemmeside, som et usignert brev.

Legger man Kims verbale juling over teksten i dette brevet, får man en muntlig og en skriftlig versjon av samme politikk: «Oslo-styrets vedtak er nedlatende overfor Pedofil Gruppe. Mer nedlatende enn pedofile kan tillate seg. (…) Oslo-styret bør trekke tilbake sin uttalelse.»

Daværende leder av Oslo-styret er kontaktet. «Jeg har intet å tilføye til saken», skriver han i en melding, som fletter seg inn i den kollektive taushet denne saken er omgitt med, fra de homofiles side. Meg bekjent ble det aldri tatt et oppgjør med disse holdningene innad i bevegelsen. Hvordan kan man forresten det om man benekter hele saken?

Vi vet derfor ingenting om skjebnen til de medlemmene av NAFP som gikk inn i Forbundet. De ble ikke ekskludert, slik AKP-erne og AHF-medlemmene ble. Hva skjedde med ofrene deres? De var det nye i A-magasinets avsløring, barnet ble vist fram.

Stolthetsforskning

I disse dager utlyser Universitetet i Bergen ved Skeivt arkiv to masterstipender til studenter som anvender det skeive arkivet i sitt kildegrunnlag. Skeivt arkiv har listet opp 927 ulike temaer som kan være aktuelle å forske på.

Mye kan betegnes som stolthets- og rettighetsforskning. Homo(selv-)kritiske temaer eksisterer ikke. Pedofili er ikke nevnt med et ord. Konflikten mellom de ulike organisasjonene i pedofilispørsmålet står ikke på listen, ei heller alle magasinartiklene med pro-pedofil promotering. Seksuelle overgrep er nevnt et sted: «seksuelle overgrep – skiftande historiske oppfatningar». Ingenting spesifikt om nær historie, og et absolutt fravær av refleksjoner om egen praksis. Ulike maktforhold virker som fremmedord, om det ikke er i aksen homo-hetero: De andre og vi, ofrene. Ingenting om seksuelle overgrep innad i bevegelsen.

Flere jeg har snakket med, spør seg om dette: hvorfor kom aldri metoo til homobevegelsen?

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Ari Bajgora
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har interessante og spennende vinklinger på aktuelle saker.


Ari Bajgora
Rapper
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker