Cis er et nytt begrep i det norske språket – brukt som prefiks foran mann og kvinne for å definere at man identifiserer deg med det biologiske kjønnet man ble tildelt ved fødsel. En ciskjønnet kvinne er født som kvinne og identifiserer seg med det kvinnelige kjønnet.
Den siste tiden har flere debattinnlegg om begrepet basert seg på misforståelser om hva prefikset betyr, og uenigheter om hvilken plass det skal ha i diskursen om kjønn.
Kvinnegruppa Ottar, ved Ane Stø og Asta B. Håland, mener at man ved å bruke cis-begrepet også innebærer at man underkaster seg tradisjonelle kjønnsroller. Det er feil.
Verken cis- eller trans-begrepet er ensbetydende med kjønnsuttrykk eller kjønnsroller. Kampen mot rigide kjønnsroller pågår fortsatt, uavhengig av cis-begrepets plass i debatten.
Det er også en misforståelse at det kreves at man skal titulere seg som ciskvinne til enhver tid. Begrepet brukes i situasjoner der skillet er relevant, og for å anerkjenne et privilegium som ciskvinner innehar. Ikke alle ciskvinner har en sterk identitet som ciskvinne, på samme måte som transkvinners identitet ikke alene er tuftet på å være trans.
Cisbegrepet kan brukes som et verktøy i en debatt, og for å beskrive en eksisterende gruppe. Ikke for å skape en ny og snevrere boks for kvinner.
Les også: Debatten som radikalfeministene ikke vil ta
Privilegert og prefiksfri
Et voksende problem med transdebatten er at en rekke kvinnegrupper fører en ekskluderende argumentasjon, legitimert av feministisk tilhørighet. Det er viden kjent at enkelte mennesker er grunnleggende uenig i at sosiale maktstrukturer finnes, og at visse personer innehar privilegier.
Disse stemmene er tydeligst i kommentarfelt, men har sjelden plass i redigert debatt. Når kvinnegrupper og profilerte feminister – som er engasjert i å belyse strukturelle maktforhold knyttet til etnisitet, kjønn og legning – ikke klarer å anerkjenne at de selv også innehar et privilegium, er dette et problem i en større skala enn den generelle hetsen mot de som faller utenfor en normativ kategori.
Måten cisbegrepet blir omtalt, og motviljen mot å bruke dette, viser også at ciskjønnede er «normalen», og synliggjør at transpersoner ikke har den samme friheten. Ane Stø poengterer i Dagsnytt 18 at det å være kvinne i seg selv ikke er et privilegium, og også at man ikke bør tillegge andre begreper, da man ikke vet hva de identifiserer seg som.
Dette understreker ironisk nok begrepet, da det å være «prefiksfri» kvinne er et privilegium som først og fremst er forbeholdt nettopp ciskvinner.
Les også: Jeg trodde feminisme handlet om likestilling
Lukker døra etter seg
Dagens feminisme viser tendenser til en splittelse: Fokuset på inkludering av andre marginaliserte grupper (kalles gjerne interseksjonell feminisme), og fokuset på klassisk kvinnekamp, hvor ciskvinnen og den tradisjonelle kvinnekroppen er sentral.
Debatten den siste tiden viser at vi sliter med å forene ulike syn på feminismen. Problemet en rekke cis-feminister har med transpersoner og særlig transkvinner, er frykten for å miste fokuset på klassisk kvinnekamp.
Asta B. Håland vektlegger i sin kronikk «Kvinne, ikke cis» (Klassekampen 30. juli) at hun med kvinnebevegelsen ønsker å være åpne for andre synsvinkler og støtte opp under andre frihetskamper, men at det må finnes en grense. «Vi vil ikke ofre vårt eget prosjekt», skriver hun.
Uttalelsen er ikke sjokkerende, og kanskje heller typisk. Hvor går grensa? «Hit, men ikke lenger».
Gjennom tidene ser man gang på gang eksempler på frihetskamp som har vanskeligheter med å inkludere andre marginaliserte grupper, og som lukker døra etter seg selv.
For eksempel var tidlig arbeiderkamp først og fremst for menn, og tidlig kvinnekamp var også forbeholdt de privilegerte.
Å verne om egne rettigheter på bekostning av andre er menneskelig og derfor forståelig, men blir særlig problematisk når det skjules bak feministisk og «inkluderende» retorikk.
I lys av debatten ser man utfordringer knyttet til ulike kjønnsuttrykk i samfunnet og offentlige rom, men dette bør være mulig å diskutere på en måte som fortsatt anerkjenner mennesker for dem de er, uten å møte transpersoner på en stigmatiserende og mistenkeliggjørende måte.
Da Christine Jentoft svarte Kari Jaquessons transkritikk i Klassekampen 27. juli, ytret hun samtidig et ønske om en bedre diskurs om transpersoner rettigheter: «Mediehusene må bli mer kritiske til hva slags påstander de lar komme på trykk. Vi kan ikke ha et debattmiljø basert på feilinformasjon».
Legitimeringen av diskriminerende argumentasjon, som nå blir tydeligere i norsk media, skaper et feilaktig bilde av hva det vil si å være trans, og er også med på å skape mindre trygt samfunn å være minoritet i.
Av Martin Skjold, feminist og transmann og Nora Birkeland, feminist og ciskvinne.
