I veldig lang tid har barn, med god grunn, kunnet forvente bedre levevilkår enn sine foreldre. Nå er det ikke lenger slik.
Halvparten av de unge tror i dag at deres generasjon vil få det verre enn den forrige. Denne utviklingen burde flere unge enn Ola Svenneby, leder i Unge Høyre, reagere på.
I et stadig mer sensasjonspreget mediebilde kan vi lett bli forledet til å tro at de viktige motsetningene i samfunnet står mellom bønder og byfolk, etniske nordmenn og innvandrere, søringer og nordlendinger, kristne og muslimer, fattig og rik, eller høyre- og venstresiden.
Den reelle interessekonflikten står imidlertid mellom de eldre og de unge. Den kan oppsummeres med at de eldre stort sett er tjent med å bruke penger og ressurser, mens de unge ofte er bedre tjent med å spare, bevare og investere.
Overføring fra unge til eldre
Det er ikke bare i relasjon til klima at de unge taper denne kampen. Maktbalansen er så pass skjev at unges interesser blir tilsidesatt gang på gang.
Pandemien er et godt eksempel. Her ble de unge fullstendig oversett. Unge ble kommandert til å ofre uforholdsmessig mye for å redde livene til de som allerede hadde en fot i graven. Nå sitter de igjen med fattige beklagelser, psykiske problemer og en regning som fortsatt løper.
Videre har en ekspansiv og kortsiktig pengepolitikk bidratt til at boligprisene har steget uforholdsmessig mye. Nå er de på et nivå som gjør det vanskelige for unge å komme inn på boligmarkedet. De må i dag jobbe fem ganger lenger enn sine foreldre for å ha råd til samme bolig. De eldre har blitt rike på passive å eie sine boliger. De unge som nå entrer markedet betaler, bokstavelig talt, prisen.
Et annet eksempel den pågående strømstøtten som er til åpenbar ulempe for de unge. Ved å gi strømstøtte per kWh sørger man for å gi mest penger til de som bruker mest strøm. Det betyr en overføring av penger fra de med små boliger til de med store, altså fra unge til de eldre.
Det mest alvorlige eksempelet er likevel hvordan statens utgifter bare øker, til tross for at både høyre- og venstresiden er enige om at pengebruken ikke er bærekraftig. Erna Solberg gikk til valg på å redusere statens andel av økonomien, men endte opp med å øke den dramatisk. Vi har nå en større andel som jobber i det offentlige enn noe sammenlignbart land.
Les også: Det er ikke rart noen ble radikalisert under pandemien
Kortsiktig pengebruk
Da Jonas Gahr Støre (AP) tok over i 2021, skrev han følgende i revidert nasjonalbudsjett: «Den langsiktige bærekraften i statsfinansene forutsetter at pengebruken trappes ned på vei ut av pandemien. Høyere budsjettunderskudd i dag svekker bærekraften i statsfinansene på lengre sikt. Fremtidige generasjoner vil indirekte betale for dagens offentlige forbruk gjennom høyere skatter eller lavere offentlig forbruk».
Støre-regjeringen har siden stått for de største økningene av offentlige utgifter noensinne. Selv om flertallet later til å være enige om at utgiftene bør kuttes, så økes de altså allikevel. Det er ikke vanskelig å gjette på hvorfor. Bak hver utgiftskrone er det nemlig en velger. Ønsket om å bli gjenvalgt er tydeligvis større enn viljen til å ta upopulære, men nødvendige valg. Demokratiet, med sin kortsiktige og populistiske natur, belønner kanskje ikke langsiktighet i tilstrekkelig grad.
Med en eldrebølge som snart kommer skyllende over oss, er det avgjørende å starte den nødvendige omstillingen raskt. Kun da vil vi unngå at den blir preget av ekstreme reformer, protester og vold. Jo lenger vi venter, jo verre blir det.
Les også: Vil politisk polarisering mellom kjønnene gå ut over fødselstallene?
De unge må organisere seg
Foreløpig er det dessverre lite som tyder på at dagens partier vil ta ansvaret. De unge, som virkelig er avhengige av en omstilling, er nødt til å initiere å gjøre den selv. Ola Svenneby er modig som går imot eget parti for å starte denne kampen.
Én utfordring er at politisk engasjert ungdom i dag gjerne er knyttet til et av de ulike ungdomspartiene. Her forledes de av partiet til å tro at de har makt og innflytelse, men har i realiteten altfor lite av det. De unges uenigheter på tvers av partiene er sannsynligvis neglisjerbare i forhold til de viktige interessene som egentlig burde forene dem. Kanskje må de tenke nytt og organisere seg annerledes for å oppnå nødvendig makt.
Skal vi ha noe som ligner dagens velferdsstat og demokrati i fremtiden, er vi nødt til å etterlate et bedre samfunn enn det vi kom inn i. For de unge er det ingen grunn til å vente. Kanskje vil også siviliserte eldre ønske å være med på det. Vi skal jo tross alt elske våre neste som oss selv.
