Evolusjonspsykologi er et fagfelt som skaper mye kontrovers. Enten på sosiale medier, i akademia eller i debatter på riksdekkende TV. Mye av denne kontroversen bikker over til ufortjent forakt.
«Er ikke evolusjonspsykologi Andrew Tate- og Joe Rogan-vitenskap?» Dette er noe jeg har hørt fra noen av mine medstudenter, og det overrasket meg ikke. I sosiale medier er det som regel en del skikkelser, noen som med rette har et dårlig rykte, andre ikke, som tar opp evolusjonspsykologi.
Snakk om evolverte kjønnsforskjeller, hypergami og farskapsusikkerhet er temaer suspekte «alphahann»-influencere har tatt opp i sosiale medier. Disse temaene er også sentrale i forskningslitteraturen i evolusjonspsykologien. Mye forskningsfunn blir lagt frem på dårlig vis og i sammenhenger som ikke hører hjemme i akademiske sirkler. Dette gir evolusjonspsykologien et ufortjent dårlig stempel.
Ingen politisk agenda
Nei, evolusjonspsykologi er ikke «Andre Tate-vitenskap». Det er reell forskning, som ofte replikeres, noe mye annen forskning i psykologi ikke blir.
I akademia har evolusjonspsykologien et ufortjent ideologisk rykte. Forbindelsene mellom sosiobiologiske tilnærminger til menneskelig adferd og høyreradikal politikk strekker seg tilbake til 1970-tallet. 50 år senere er det ennå noen som mener at vitenskaper som bygger sin forskning på evolusjon og mennesker, er politisk suspekt.
Det faktum at maskulinitetsinfluensere, som allerede er assosiert med ytre høyre, stadig vekk snakker om evolusjonspsykologi, hjelper ikke på anklagelsene om at evolusjonspsykologi er politisk ladet, i hvert fall ikke hos den vanlige 21 år gamle jenta i gaten.
Jeg kan ikke snakke på vegne av ulike influenseres politiske mål, men jeg vil forsvare akademikere og forskere innen evolusjonspsykologi. En studie fra 2007, hvor man undersøkte og sammenlignet politiske holdninger til doktorgradsstipendiater i evolusjonspsykologi og andre fagdisipliner i psykologi, fant man at stipendiatene var politisk like. Forskere innen evolusjonspsykologi var i likhet med andre forskere i psykologi, godt plassert på den politiske venstresiden.
Den reelle evolusjonspsykologien har ingen høyrevridd politisk agenda. Etter å ha gitt deg en lyninnføring i hvorfor du skal glemme kritikken du kanskje hadde mot evolusjonspsykologi, tror jeg de største skeptikerne langt fra er overbevist. Jeg skal ikke gi meg av den grunn, men den sensitive leser advares herunder, fordi nå skal jeg ta opp temaer som har gjort mange frustrerte.
Les også: Et forsvar for drittungene
Eldre damer med lav partnerverdi
Artikler om kjærlighet og sex gir nettavisene klikk, og det trengs ofte ikke mer enn et titalls sekunder med scrolling på en norsk nettavis før du finner en overskrift om nettopp kjærlighet eller sex.
En evolusjonspsykologisk tilnærming til sex og kjærlighet virker derimot upopulær blant mange. Nylig ble Tiktoker og samfunnsdebattant Synnøve Dørum provosert av psykolog og Phd-kandidat i psykologi, Marius Stavang, etter hans utsagn om at kvinner er velsignet med en høy seksual-romantisk markedsverdi i 20-årene, som blir mindre jo eldre de blir. Dette er ikke første gang at en evolusjonspsykologisk tilnærming til eldre kvinner blusser opp debatt i norske medier.
Tilbake i 2021 ble Peder Kjøs og Frode Thuen kritisert grunnet sitt svar til Monica (49) som ikke fant kjærligheten. Psykologene trakk blant annet frem det samme poenget Dørum kritiserer Stavang for, nemlig at en kvinnes markedsverdi synker når hun blir eldre.
Mye av kritikken går ut på at det er en gammeldags holdning, som ikke holder vann i dagens samfunn og at evolusjonsteori brukes som unnskyldninger, og at menn er sosialt tillært å ha en preferanse for kvinner i 20-årene. Noen mener også at det er kvinnediskriminerende å påstå at eldre kvinner har en lavere markedsverdi på partnermarkedet enn yngre kvinner. Jeg velger å ikke begynne på lange resonnement om evolverte partnerpreferanser, men siterer heller Marius Stavang fra replikken «Dating er dyrisk»:
«Menn har en attraktivitetspreferanse for kvinner i 20-årene. Er det tillært? Neppe. Hvis sex har noe å gjøre med å få barn, og kvinner har en fruktbarhetstopp i 20-årene, er det usannsynlig at menn kan sosialiseres til å ha lik fysisk tiltrekning til kvinner av alle aldre».
Mye av forskningen i evolusjonspsykologi viser til potensielt ubehagelige og provoserende sannheter, både for kvinner og menn. Enten det er om den synkende partnerverdien til eldre kvinner eller det faktum at flere menn enn kvinner selekteres bort, grunnet kvinners diskriminerende adferd på partnermarkedet. Det å påstå at forskningsfunn som legges frem, er kvinnediskriminerende, fordi de viser til noen ubehagelige sannheter – det er uheldig.
Forskningsfunn skal ikke produsere rettferdige resultater alle liker, men resultater som er sanne (i hvert fall så nære den fullstendige sannheten det er mulig å komme).
Les også: Samtykkeloven er en oppskrift på justismord og sexangst for menn
Ikke forakt evolusjonspsykologien
Forskningen i evolusjonspsykologien viser som sagt ikke bare til vonde sannheter for kvinner over 29, men også for mange menn. I en litt kronglete formulert video på Tiktok, påpeker FPU-leder Simen Velle den velkjent «Tinderøkonomien»: Noen få menn har «tilgang» på mange kvinner, mens de fleste menn taper kampen.
Dette er for øvrig ikke et nytt historisk fenomen, og Tinder er ikke en hjelpende hånd, men antageligvis noe som gjør den polygyne kulturen enda krassere for mange menn. Om dette er et politisk problem eller ikke, tar ikke bort realiteten, men den er det likevel mange som ikke vil se i øynene.
Kjærlighet og pardannelse er ikke et spill fritt for regler, det er ikke et spill for romantikeren eller idealisten, men et spill for hvor den beinharde darwinistiske funksjonalismen blomstrer.
Evolusjonspsykologi kan oppfattes som et snevert fagfelt, med få ringvirkninger. Dette stemmer ikke. Samfunnsrelevante temaer, som høyutdannede kvinner problemer med å få seg partner, incels og befolkningskollaps som følge av lave fødselstall er diskutert i faglitteraturen. Allerede eksisterende forskning, og ikke minst fremtidig forskning, på disse teamene kan gi oss mulige løsninger på relevant samfunnsproblematikk.
Evolusjonspsykologi trenger ikke å være alle sin favoritt, men vender vi den ryggen, taper både enkeltindivider og storsamfunnet på det.
