Komponist Simon Røttingen (18) og regissør Leonard van Vuuren (20) har gått sammen og skapt et kunststykke av en film.
Fordommene meldte seg umiddelbart da vi hørte at to av hovedstadens unge og lovende supertalenter hadde inngått et tverrdisiplinært kunstnerisk samarbeid. Hvordan er det mulig å være en prisvinnende komponist, men bare 18 år gammel? Eller, for den saks skyld å kalle seg regissør i en alder av 20? Ikke minst med en modellrapper fra Bærum, som selverklærer seg som «Prettyboi» i hovedrollen?
Simon Røttingen og Leonard Vincent van Vuuren gir svar, og sammen med Håkon Stubberud, som spiller filmens hovedrolle, motkjemper de våre forestillinger.
De to har ulike bakgrunner, som på hver sin måte har tjent og stimulert deres kreative evner. Røttingen har skrevet musikk siden 2012, da var han bare 12 år gammel. Han gir sine tidligere musikklærere æren for at han i ung alder følte seg klar til å begynne å eksperimentere musikalsk. Van Vuuren, på sin side, dyrket lenge sine interesser alene på gutterommet:
– Jeg har vokst opp i et veldig lukket miljø, som fikk meg til å eksperimentere med det visuelle, og deretter film, forklarer han til Subjekt.
Nå har de to funnet hverandre, og lanserer i dag kortfilmen «Cyllabyl», med tilhørende musikk i form av en musikalsk sats. Målet er å produsere fire filmer i alt, med hver sin tilhørende sats. Helheten blir så måte et visuelt album – ikke ulikt Beyoncés banebrytende «Lemonade», som «broke the internet» da det kom ut i 2016.
Adapsjon av musikk til film
Selv, vil verken Røttingen eller Van Vuuren definere «Cyllabyl» som kunstfilm, kortfilm eller første del av et visuelt album. De opplever heller filmen som litt av alt, men først å fremst mener de det er en adapsjon av musikk til film.
– Litt av meningen er at både filmen og musikken skal kunne fungere hver for seg, forklarer de.
Det er imidlertid ingen tvil om hva som kom først. Etter Røttingen hadde komponert første sats, av det som etterhvert skal bli et helt stykke, tok Herman Friis, som er produsent for filmen, kontakt med Van Vuuren:
– Jeg fikk musikken servert foran meg, og ville svare med noe visuelt. Det skulle sette i gang en dialog, sier Van Vuuren.
De unge kunstnerne har stort sett jobbet på hver sin kant, noe som har fungert godt, mener de:
– Vi hadde ingen forventninger til hverandre. Det har gjort arbeidet veldig fritt, slik har vi begge fått rom til å puste.
Mørkt og mystisk
Røttingen har allerede rukket å virke som komponist i flere år. Han er interessert i møte mellom ulike sjangre, særlig klassisk, jazz og folkemusikk.
Til «Cyllabyl» har han skrevet en melodi inspirert av den klassiske impresjonismen, blandet med en skala som brukes i norsk folkemusikk. Deretter har han latt musikerne improvisere over det nevnte lydbildet. Resultatet er en sats, som fremfor alt minner om eksperimentell jazz.
Det er denne, Røttingens komposisjon, som Van Vuuren har fått i oppgave å visualisere, eller kanskje bedre sagt gjennom Van Vuuren selv: Å starte en dialog med.
– Jeg hadde nettopp flyttet til Danmark, midt ute på landet, og jeg var omringet av skog. Jeg gikk mange turer og utforsket omgivelsene rundt meg. Med Simons musikk på øret, skapte jeg et eget univers. Musikken forstørret opplevelsene, og ga meg en helt unik tilnærming til skogen, som påvirket meg mye.
Les også: Er det greit å kalle seg for Prettyboi?
Van Vuurens univers synes å være både mørkt og mystisk, og «Cyllabyl» er fremfor alt klaustrofobisk. Vi ser rapper og modell Håkon Stubberud, som i filmens ulike scener beveger seg i forskjellige mørke områder. Et gammelt industribygg, en grotte, en sandhaug og en mørk skog – alt som kan se ut til å være hentet fra scener i Van Vuurens «verden» i Danmark.
Den ti minutter lange filmen har ikke noe synlig narrativ. Stubberuds handlinger virker tilfeldige og vilkårlige, om ikke instinktive. Det grenser mot ubehagelig – er dette dyrisk eller bare galskap?
Et ukommersielt prosjekt
Produksjonen av «Cyllabyl» er ikke drevet frem av økonomiske interesser. De to kunstnerne sitter ikke igjen med noe økonomisk overskudd, men opplever stadig arbeidet som motiverende:
– For oss, er vel det å skape seg selv verdien i dette.
Røttingen og Van Vuuren er imidlertid veldig takknemlige for den økonomiske støtten de har fått gjennom støtteordningene Trafo og Frifond, som har hindret dem fra å gå med underskudd:
– Det har betydd alt. Vi hadde ikke klart oss uten, vi er veldig takknemlige.
De opplever sitt eget prosjekt som et godt eksempel på hvor viktig det er at unge mennesker gjennom disse ordningene får muligheter til å skape. Fremover satser Røttingen og Van Vuuren på produsere ytterligere tre filmer, men har også flere idéer på lur:
– Vi har noen idéer om å produsere både film og musikk samtidig, slik at når både film og musikk blir ferdig, så får vi forhåpentligvis en positiv overraskelse.
