Når jeg holder min åtte måneder gamle baby i armene, kjenner jeg på en dyp kjærlighet som forelder. Jeg vil det beste for ham. Barna mine er det mest dyrebare jeg har.
Slik har alle foreldre det. De elsker barna sine og ønsker det beste for dem, også når de sender dem til skolen. Tidligere trengte man ikke å sende barna til skolen, men dette endret seg i 1739, da skoleplikten ble innført. Årsaken var at barna skulle lære å lese Guds ord for å komme til himmelen.
Dersom foreldre motsatte seg dette, ventet gapestokken. Denne autoritære tilnærmingen ønsker vi å unngå i dagens samfunn.
Skolens rolle i et moderne samfunn
I et moderne demokrati inngår en rekke verdier i samfunnskontrakten. Disse verdiene inkluderer en kultur basert på kristne og humanistiske tradisjoner, respekt for ulike livssyn, likeverd og likestilling, med menneskerettighetene som et felles utgangspunkt.
Verdiene er godt forankret i Opplæringsloven, spesielt i formålsparagrafen (§ 1-1). Dette er en verdibærende paragraf som regler i skolen ofte tolkes opp mot. Paragrafen sier blant annet: «Opplæringen i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med hjemmet, opne dører mot verden og fremtiden og gi elevene og lærlingene historisk og kulturell innsikt og forankring».
Når skoler skal undervise om likeverd, kan man spørre seg om pride er den beste rammen. Hvordan er samarbeidet med foreldrene? Hva mener de er det beste for barnet sitt?
Mange mener at hele diskusjonen er irrelevant, fordi pride først og fremst er en inkluderende markering for toleranse og mangfold, og at foreldre som motsetter seg dette er uvitende eller fordomsfulle. Andre, mer kritiske foreldrerøster, vil for eksempel reagere på at Oslo prides offisielle program inkluderer foredrag om trygg chemsex, altså trygg gruppesex i kjemikalierus, noe som for mange høres ut som en selvmotsigelse.
For disse foreldrene kan pride innebære tvetydighet som blir problematisk idet de skal ta stilling til om de støtter feiringen eller ikke. Hvis man støtter pride – hva gir man egentlig sitt bifall til? Støtter man en homofil person sin rett til å leve ut sin legning? Eller støtter man i ytterste konsekvens også for eksempel chemsex, polygami og BDSM? Denne tvetydigheten bør diskuteres.
Skolen er ikke verdinøytral, er det noen som påpeker, og nettopp derfor er det enda viktigere å diskutere tvetydigheten slik at foreldre kan ta treffsikre beslutninger.
Les også: Pride i skoler og barnehager er en åpenlys provokasjon
Foreldrenes stemme i beslutningsprosessen
Subjekt-redaktør Danby Choi skrev 22. mai en kommentar der han mener at flaggnekt ikke er veien å gå for skoler i Ålesund.
Han forutsatte riktignok at foreldrene hadde vært involvert i beslutningen om å feire pride. Hvis foreldrene har kommet med innspill, ønsket å feire pride, og så blitt nektet, er jeg enig med Choi – la oss trosse forbudet og la folk feire pride.
Men hva om foreldrene mener pride er for kontroversielt? Da bør de vel også kunne nekte, bli tatt på alvor av skolen, og motsette seg at det blir å avholdt et slikt arrangement? Formålsparagrafen forutsetter jo et samarbeid med hjemmet.
Selv om likestillingsombud, utdanningsdirektører, ordførere og fagforeningsledere ønsker å uttale seg, enten som representanter for skoleeier eller maktpersoner – så er ingen av dem nevnt i formålsparagrafen – men det er foreldrene. Det er regler som skal regulere en skole i endring.
På Fjell skole i Drammen flagger de med regnbueflagget, på en skole med høy andel muslimer.
Der må de ha en vakt som passer på at flagget ikke blir tatt ned og at flaggstangen ikke blir ramponert. Foreldrene var involvert i forkant, men prosessen var neppe reell. I Subjekt 29. mai sier rektor Eva Solberg at «skolens administrasjon også har hørt litt på foreldrerådets arbeidsutvalg (FAU). De har hatt en blandet holdning til dette.»
Er dette en pen måte å si at de fleste foreldrene var uenige i at markeringen skulle avholdes, men at skolen gjennomførte likevel?
Les også: La oss bremse diagnosegaloppen
Veien videre: reelt foreldresamarbeid
Spenningene er til å føle på.
Manglende aksept for homofile og lesbiske må tas på alvor. Samtidig er ikke pride nødvendigvis den beste rammen for inkludering og mangfold. Hva bør man gjøre? Hva med å følge formålsparagrafen, og samarbeide med foreldrene?
Å sende ut en kortfattet e-post med informasjon om at mangfold skal markeres og en spørreundersøkelse kan sannsynligvis gjøre underverker. Er du for at vi feirer pride? Ja eller nei? Et så enkelt grep for å inkludere foreldrene kan gjennomføres av en skoleleder på kort tid.
Det vil være å ta formålsparagrafen på alvor. Ved å inkludere foreldrene styrker vi tilliten mellom hjem og skole, og sikrer at barnas opplæring bygger på et felles verdigrunnlag. Dette fremmer en inkluderende skole, og kan gi foreldrene en reell stemme.
Da kan vi kanskje også nøytralisere de autoritære kreftene som gjerne vil bestemme over det kjæreste foreldrene har. Det ville vært et moderne demokrati verdig.
