I 2021 fikk jeg tilskudd av Fritt ord for å skrive en tragikomedie om en ung mann som smittes av hiv på sin 30-årsdag.
Gjennom arbeidet har jeg blitt rystet av vitnesbyrd fra hiv-diagnostiserte om fordommene de fremdeles møter. Hiv er ikke lenger en dødsdom, men stigmaet kan gjøre deg psykisk syk.
Dødelig skam
Blant dem jeg snakket med, er det særlig historiene til Christopher Angus Campbell, konsulent for Aksept (Nasjonalt helse- og sosialfaglig senter for alle berørt av hiv), som gjør inntrykk på meg.
Han møter mennesker som ikke vil leve på grunn av skammen de føler knyttet til sin hiv-diagnose. Campbell forteller om en ung gutt han ble kjent med på høsttreff for barn og unge som lever med hiv. Gutten forteller at helsesykepleieren hans ber ham vurdere å slutte å sparke fotball, for tenk hvis han begynner å blø?
Fremdeles kan man treffe på helsepersonell som bruker doble hansker i behandlingen av mennesker med hiv. Dette er til tross for at mennesker som lever med hiv på vellykket behandling, og som ikke har målbart virusnivå i blodet, ikke gir noen risiko for smitte.
Om denne kunnskapen ble allment kjent, ville det spart mennesker med hiv for en ekstra belastning vi alle vel er enige om at de ikke fortjener.
Les også: Midtøstens første åpent homofile LHBT-aktivist: – LHBT-bevegelsen må ta seg en titt i speilet
En økning
Med flyktningbølgen fra Ukraina har antall mennesker som lever med hiv i Norge, doblet seg, til 245 tilfeller i 2022 mot 102 året før.
Ubehandlet utvikler infeksjonen seg til immunsvikt (aids), og FNs aidsprogram UNAIDS anslår at 35,5 millioner mennesker har dødd av aidsrelaterte sykdommer på verdensbasis siden starten på epidemien tidlig på 80-tallet. Med vellykket behandling kan man heldigvis leve et helt normalt liv. De anslagsvis 5.000 menneskene som lever med diagnosen her til lands, mottar helsehjelp når det gjelder infeksjonen, men for en stor andel kan det å leve med hiv føre til psykiske utfordringer grunnet skammen som følger med stigmaet.
Mange får ikke adekvat helsehjelp for disse utfordringene, på tross av at det er en lovfestet rett. Derfor opplever mange med hiv at det først og fremst er en psykisk sykdom de lever med.
Nytt menneskesyn
Inntil år 1024 var det i viking-ånd utbredt å plyndre og voldta. I år er det 1.000 år siden Olav den hellige forsøkte å sette en stopper for vikingenes barbari. 250 år senere kom Magnus Lagabøtes landslov, den første landsdekkende loven som tok hensyn til hjelpetrengende og mennesker uten makt, til kvinner, barn og fattige. Den nye loven representerte et radikalt, nytt menneskesyn.
Det er neppe noen åpenbar linje mellom markeringen av kristenretten og hiv-situasjonen her til lands. Men kanskje er det likevel fortsatt sånn at mennesker med hiv har mer til felles med de spedalske på Jesus’ tid enn vi liker å tro?
Forarbeidet i anledning forestillingen har gjort meg smertelig klar over at mennesker med hiv har sitt eget kors å bære. De spedalske utgjorde en reell smittefare. Mennesker med hiv på vellykket behandling gjør det ikke.
Les også: Å kalle regnbueflagget apolitisk er en hån mot LHBT-aktivister før oss
Velg åpenhet
Det gjøres allerede mye for å bedre situasjonen. Christopher Angus Campbell underviser helsepersonell ved høyskoler og universiteter for og i samarbeid med Aksept. Sykepleier Ingrid Slørdal ved infeksjonsmedisinsk avdeling på St. Olavs hospital i Trondheim setter hiv-pasientenes psykososiale behov på dagsordenen, noe også ansatte i Kirkens bymisjon Aksept gjør.
De arbeider daglig med å styrke livsmestringen til mennesker berørt av hiv, og med å spre kunnskap i samfunnet.
Gjennom forestillingen min «Hvem ringer i kveld?» ønsker jeg å bidra til dette viktige arbeidet, både ved å trekke frem de foreldede holdninger i samfunnet og vise hovedkarakterens evne til å bryte med sitt eget stigma. For ansvaret ligger også hos den enkelte. Det er viktig for oss alle å ta aktive grep på områder i livet vi faktisk kan påvirke.
Vi må velge åpenhet og gjøre krav på vår iboende frihet og ukrenkelige verdi. Først da kan det skje endring til det bedre. Jeg håper, i tråd med FNs mål, at stigma knyttet til hiv skal forsvinne helt innen 2025.
Vi har fremdeles en vei å gå når det gjelder å bryte ned stigma knyttet til seksuell helse, og særlig hiv. Den beste måten å gjøre dette er gjennom åpenhet og kunnskapsbygging, slik at ingen mennesker skal bli bedt om å skygge (fotball-) banen i 2024!