Lege Nina Brochmann spør i Morgenbladet 21. juni om kvelningssex har «blitt den nye høytrykksventilen for smerte blant unge kvinner».
I Norge er interessen for røff sex generelt større blant yngre enn eldre mennesker. Tall for akkurat hvor mange som interesserer seg for kvelningssex spesielt, eksisterer så vidt jeg vet ikke for Norge, men en studie ved et universitet i Australia fant at 56 prosent av studentene hadde erfaring med å bli kvelt under sex. Lignende tall finner man i en undersøkelse av studenter i USA.
Kvelningssex kan angivelig føre til langvarige, skadelige forandringer i hjernen og dette kan være en mulig forklaring på økende psykiske problemer blant unge kvinner. Hva ligger bak ønsket om kvelningssex?
Spirituelt behov
Brochmanns svar er at unge kvinner søker seg bort fra eksistensiell tomhet og indre smerte. Siden de opplever lite nytelse under sex, ønsker de å oppleve smerte i stedet.
Kvelningssex forstås altså som en ungdomstrend som kan sammenlignes med andre trender, slik som selvskading. I tillegg søker de angivelig adrenalin-rushet de får av å overleve kvelningen. Hvis vi ser på hva kvinner faktisk sier om sine egne erfaringer av å bli kvelt, virker denne analysen lite overbevisende.
En bedre analyse kan være at unge mennesker i dag egentlig søker noe grenseoverskridende – de søker transcendente eller spirituelle erfaringer som det sekulære samfunnet ikke tilbyr dem. I en undersøkelse av kvinners erfaring av kvelningssex kom det frem at nytelse, begeistring, intimitet, og økt følelsesmessig forbindelse med partneren var sentralt. Flere koblet begeistring og nytelse til følelsen av hengivelse og akseptansen av potensialet for skade. Maktesløsheten som oppsto gjennom kvelning, var assosiert med økt tillit, sikkerhet og tilhørighet.
Erfaringsbeskrivelsene forteller oss noe dypere om hva som foregår. Forklaringen som hevder at kvelningssex handler om å føle smerte for å dempe trykket fra den eksistensielle tomheten, virker lite overbevisende. Riktignok er det noe mørkt i beskrivelsene. Man vet kanskje at kvelning potensielt er skadelig. Ytterste konsekvens av kvelning er jo døden. Gjennom kvelning går man døden i møte. På veien dit finner man paradoksalt nok nytelse, sikkerhet, og tilhørighet. Peker ikke dette mot dypere eksistensielle og spirituelle behov?
For det første gir røff sex en anledning til å erfare positive sider ved makt og underkastelse. I den offentlige diskursen behandles slike komplekse temaer ofte overfladisk. På den ene siden kan underkastelse gi en følelse av frihet. På den andre siden er makt ingenting uten at man har noen utøve makt ovenfor – og dermed er makten selv dypt maktesløs og avhengig. Slike former for dialektiske bevegelser kjenner noe i mennesket allerede intuitivt til. Kan man høre til en annen uten selv å gå under? Må man ytterst sett klare seg alene når man går døden i møte?
Slike spørsmål lengter noe i mennesket etter å finne ut av.
Les også: Tradwifen feministene ikke tør å peke på
Grunn til å være kritisk
I individualismens tidsalder har tillit og tilhørighet blitt mangelvare. Mennesket søker høyt og lavt for å finne seg selv i en annen og i møtet med noe transcendent.
At unge har blitt for skjermet for ubehag og farer, er et tema som ofte blir trukket frem i dag. Menneske er bygd for å møte farer. Vekst er koblet til bevisste møter med ubehag. Hvis en fare aldri møtes, kan den heller ikke mestres. Når det farlige blir fjernet, er det ikke rart at man opplever eksistensiell tomhet og instinktivt søker seg til områder av livet som kan være ubehagelige og potensielt dødelige.
Å regulere pusten er en vanlig spirituell teknikk. Noen kjenner til pusteteknikker fra de yogiske tradisjonene. Noen har prøvd holotropisk pust (en form for hyperventilering som gi større tilgang til underbevisstheten). Mange har prøvd Wim Hofs metode. Felles for disse teknikkene er at de fører til en form for bevissthetsutvidelse og gjerne forbindes med positive helsemessige virkninger.
I ekstatiske meditative tilstander stopper pusten spontant. I det indre erfarer man intens og dyp lykke som munner ut i fred, innsikt, og frihet. I tibetansk yoga finnes det teknikker som benytter seg av kvelning for å få en rask og direkte erfaring av det såkalte «klare lyset» bak sanseverdenen.
Men er kvelningssex riktig metode for å oppnå dypere nytelse, fred, hengivelse, og emosjonell tilhørighet? Hva om kvelningssexen fører til hjerneskade og økte psykiske plager? Det er grunn til både å lytte til forskningen rundt dette og til å være kritisk. Kanskje skyldes hjerneforandringene man ser blant mennesker som har opplevd kvelningssex, ikke kvelningssexen selv – kanskje de søker seg til den fordi disse hjerneforandringene allerede foreligger. Eller kanskje finnes det en annen underliggende årsak til korrelasjonen mellom kvelningssex og økte psykiske plager.
En underliggende årsak til både økt interesse for røff sex og psykiske lidelser kan ha å gjøre nettopp med eksistensiell tomhet. Det mangler bilder, fortellinger, og begreper for å forstå og innlemme det mørke i livet i en større og positiv sammenheng. Det sekulære samfunnet går ut fra at så lenge mennesket får gjøre det det har lyst til, har god helse, og ikke er underkastet en ytre makt, så vil det være lykkelig. Det er langt fra hele sannheten.
Les også: Hvordan våger han å kritisere kvinner?
Adrenalin-rushet er ikke poenget
En kultur uten en metafysikk er som et tempel uten det aller helligste, skrev filosofen Hegel. Vi kan legge til: metafysikken trenger å være praktisk, og den må gi ressurser til å møte og forstå livets skyggesider.
En analyse som begrenser seg til å peke på de fysiologiske farene ved kvelningssex, slik at man i det minste kan få til bedre informert samtykke mellom kvelningspartnerne, er langt fra å gi oss en slik metafysikk. Det er kanskje klokt at seksualundervisningen bør oppfordre unge til å bruke fysiske tegn som «safe word» i stedet for ord, siden ord ikke kan brukes under kvelning, men på meg virker dette også ganske tomt. Faren er jo en del av tiltrekningen?
Å si at unge kvinner bruker fysisk smerte for å dempe indre smerte er ikke helt på villspor når det gjelder å forstå hvordan mennesker fungerer – men i sammenheng med kvelningssex bli en slik analyse misvisende.
At man føler seg lykksalig når blodtilførselen til hjernen går ned, undergraver i det hele tatt ideen om av bevisstheten kommer fra materien. Dette fenomenet stemmer ikke godt overens med et materialistisk og sekulært syn på virkeligheten. Det er ikke adrenalin-rushet man får av å overleve, man søker gjennom kvelningssex, men lykken, befrielsen, og tilliten som oppstår av å ha en nær døden-opplevelse – sammen med en annen.
Målet for denne aktiveten er ikke nødvendigvis ondt, selv om metoden kan være problematisk.
