Den nye utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter burde være på pensum for alle som vil holde følge med den internasjonale samtidskunstscenen. Her blir vi kjent med Jumana Mannas modige synliggjøring og kritikk av maktstrukturer.
Født i USA, og oppvokst i Jerusalem. Her studerte Jumana Manna (31) kunst og design, før hun senere flyttet til Norge og fullførte en bachelorgrad ved Kunsthøgskolen i Oslo, og senere flyttet hun tilbake til USA for å ta en mastergrad i estetikk og politikk.
Den internasjonale bakgrunnen til kunstneren har i flere av hennes tidligere prosjekter vært en vei inn for å rette fokus mot aktuelle temaer i vårt moderne transkulturelle verdensbilde.
Denne utstillingen er intet unntak.
Oppfylte dommedagsprofetier
Som en del av utstillingen blir Mannas nyeste film «Wild Relatives» også vist. Handlingen finner sted under reisen til en forsendelse med frø – fra Beekadalen, i Libanon, til Svalbard globale frøhvelv.
Svalbard globale frøhvelv, dommedagsbanken som den også ble kalt, åpnet i 2008. Det var en forsikring for at jordbruket i alle verdens hjørner skulle kunne overleve en eventuell katastrofe. Allerede i 2015 ble det første uttaket i frøbanken gjort, og følgene av dette har blitt dokumentert i Mannas nyeste film.
International Center for Agricultural Research in the Dry Areas (ICARDA), som tidligere befant seg i Aleppo, måtte forlate frøsamlingen sin da de flyttet forskningssenteret over grensa, til Libanon, på grunn av den syriske borgerkrigen. For å gjenopprette samlingen måtte reservefrøene som ICARDIA hadde sendt til Svalbard hentes ut igjen, og reise helt til senterets nye plassering i Beekadalen.
I filmen får vi direkte innsikt i livene til de som bidrar til å gjenopplive ICARDAs frøsamling. Blant noen av de portretterte deltakerne er kvinnene som arbeider på marken, og som følge av krigshandlinger er adskilt fra sin hjemby Aleppo.
I motsetning til menneskene som gror dem, reiser frøene fritt gjennom krigssoner og politiske konflikter for å trygge økonomiske interesser. Filmen har dokumentariske sjangertrekk, men den er også poetisk og viser samme menneskelighet og medfølelse som Mannas tidligere filmer har vist. Lydbildet er meditativt, og den visuelle estetikken som preger vakre naturlandskap og hverdagsscener er fredfull. Likevel aner vi alvoret i det usagte.
Utvider tematikken med skulptur
«A Small Big Thing» inneholder også skulpturer og installasjon. Hierarkiet mellom skulptur og video blir utfordret av filmens store plass i utstillingen. Manna benytter også teknologiske fremgangsmåter, som laserkutting og animasjon, i sine installasjoner.
Utstillingsrommet er delvis oppstykket i to ulike temaområder, men de to rommene kommuniserer godt nok til at utstillingen blir sammenhengende. Det kuratoriske grepet å lage en utstilling som går fra mørkt til lys, støtter oppunder et gjennomgående fokus på en mer sanselig kunstopplevelse.
I sammenhengen mellom sine skulpturer, lager Jumana Manna et narrativ som forstørrer historien vi fortelles i filmen «Wild Relatives». Store organiske former, som er inspirert av håndlagde frølagre man finner hos de lokale bøndene i Bekaadalen, skaper en kontrast til de store økonomiske kreftene i sving i det industrielle jordbruket.
Utstillingsrommet ligner en fabrikkhall, dekket av metallgitter langs veggene, og hauger av kull drar oss inn i gruvene på Svalbard, de samme typer gruvene som det globale frøhvelvet ble bygget inn i.
Tar opp gjensidig tabu
Utstillingen tar også for seg kunstnerens estetiske utforskning og dekomponering av kropp og arkitektur.
Flere av skulpturene besitter en abstrahert arkitektonisk form, med store likheter til utsnitt fra våre egne kropper. I enden av det ene utstillingsrommet reiser en stor badstulignende arkitektonisk form seg fra gulv til tak, og den fyller hele rommet med en sterk furulukt.
Installasjonen har en minimalistisk og nordisk estetikk. På platåene til strukturen er det plassert to hvite skulpturer, varsomt støttet av håndklær.
Formene er to overdimensjonerte fremstillinger av armhulen. De er en del av en større installasjon hun kaller «Adrenarchy», en sammensetning av ordene adrenalyn og anarchy. Verket tar opp det ukomfortable ved kroppens endringer under ulike stadier i livet.
Gjennom installasjonen «Adrenarchy» utforsker Manna temaer tilknyttet den menneskelige kroppen som faller innenfor et tabu i de fleste kulturer. Ved å sammenflette vestlige og østlige visuelle elementer, slår tematikken hennes på strengene til et mangfold av kulturer.
Kanskje ligger fremtiden til den moderne kunstscenen hos kunstnere som kan formidle sin tematikk ved hjelp av kunstens språk på tvers av kulturer, og med samme forskningsrettede metode som vises i denne utstillingen.
Velreflektert samfunnskritikk
«A Small Big Thing» formidler godt hvor mye makt det ligger i en liten gjenstand som et frø. Fordi kunstneren også drøfter det moderne teknologiske jordbruket gjennom andre etiske og politiske problemområder flyter man av gårde i en analytisk tankestrøm.
Dermed bygger den kunstneriske tilnærmingen til temaet en solid sak. Vi blir oppmerksom på hvor stor autoritet som ligger hos makthaverne i det globaliserte jordbruket, og effekten det har på enkeltmennesket.
På tross av det store materialet publikum blir møtt av i denne utstillingen, kan man fortsatt føle at kunstens styrke ligger i det usagte. Historiene som Jumana Manna og kurator Ana Maria Brescìani bygger rundt oss, er viktige nok til at vi vil fortsette å fascineres av dem i lang tid fremover.
