I Oslos gater kan man se plakater om meditasjonskurs overalt.
Enhver helseinfluenser på Youtube virker å ha noen minutter med mindfulness-meditasjon som en del av sin morgenrutine.
På helsenettsteder presenteres stadig mindfulness som anbefalt tiltak for livsstilssykdommer som påvirkes av stress (les: alle livsstilssykdommer).
Jeg mener det er noe med vår inngang til dette: Det blir bare en av mange ting vi gjør, slik at hjulene i vår stressede hverdag kan gå rundt.
Det store problemet med mindfulness
Mindfulness hører tradisjonelt hjemme i en kontekst. Mer spesifikt buddhismen, en religion som til syvende og sist har som mål å oppløse selvet. Hvor mange på mindfulness-kurs er innforstått med det? Hvor mange har lyst på det?
Nei, vi praktiserer for å bli kvitt en stiv nakke. Vi har sett en dobbeltblindet placebokontrollert studie som viser at mindfulness reduserer stress, og er klare til å kjøre på.
Det er dette som er problematisk. Vi tar noe som hører hjemme i en kontekst, og behandler det som om det var noe isolert, uten å bry oss nevneverdig om denne konteksten.
Dette er det ene problemet. Det kan sies å være det «lille» problemet. Det «store» problemet er imidlertid hva vi møter dersom vi tar meditasjonen seriøst.
Det kan i mine øyne oppsummeres med ett ord: inkompatibilitet.
Du er født inn i en gitt kultur. Du har vokst opp med et gitt syn på verden. Et visst syn på individet. Et vestlig perspektiv, som du selv har vært marinert igjennom hele din levetid. Gjennom meditasjon holder man på med en slags avinstallering av dette. Du skal ha «en begynners sinn». Være vitne til dine reaksjoner, både positive og negative. Se det hele uten bedømmelse.
I tillegg til denne avinstalleringen av ditt opprinnelige adferdsmønster fylles du med ideer fra en østlig visdomstradisjon. Dette er nødt til å bli kræsj, all den tid du er født i Moelven og ikke i New Delhi. All den tid kollegaene, familiemedlemmer og venner ikke henter sine metafysiske antagelser fra østlige visdomstradisjoner.
Les også: Dette handler om følelsen av å bli overkjørt av en progressiv elite
Min egen reise
Jeg var selv en dedikert mindfulness-entusiast i fire år. Jeg gjorde mine 45 minutter med meditasjon hver morgen. Jeg dro på stille-retrett i Norge. Vipassana-retrett i India.
Mens jeg opplevde å ta milepæl etter milepæl, opplevde de rundt meg en større avstand. Og det ligger jo i sakens natur; jo lenger inn i den østlige materien du går, jo mer blir det innlærte fra din oppvekst borte – det som på sett og vis er oljen i samhandlingen din med resten av Norge.
Psykiateren Carl Gustav Jung (1875-1961) omtalte denne inkompatibiliteten mellom øst og vest. Til tross for at han var svært interessert i østlige visdomstradisjoner, tilnærmet han seg alltid stoffet som en tilskuer snarere enn en deltager.
I boken «Arketypene og det kollektivt ubevisste» (1959) skriver han: «Skal vi være i stand til å ta på, som et sett med nye klær, ferdiglagde symboler som har vokst ut av fremmed jord, som er fylt med fremmed blod, kommunisert med en fremmed tunge, næret av en fremmed kultur, sammenvevd med en fremmed historie, og slik ligne tiggeren som kler seg i kongelige klær …?»
Les også: Om det er dette som er «høyere utdanning», melder jeg pass
Sy våre egne klær
Skal vi tro Jung, er vi nødt til å sy våre egne klær. Vi må forsone oss med at vi er født med et visst avtrykk. Støpt i en viss form. Selv om ingen har lyst til å si det, er denne formen vår jødisk-kristne kulturarv. Ikke i den forstand at vi alle sammen er troende, men i den forstand at 1.000 år med kristendom som statsreligion unngåelig har satt spor.
Dette kan oppfattes som et fengsel, men kan også oppfattes som spillereglene. Alan Watts, en av de mest populære formidlere av østens visdomstradisjoner i Vesten, beskriver det slik i en av sine taler:
«Og det var Jung som hjalp meg huske at jeg, i oppvekst og tradisjon, alltid var en «vestlig», og at jeg ikke kunne rømme fra min egen kulturelle betinging. Og at dette ikke var et slags fengsel, men heller kortene jeg fikk utdelt, som ens armer, bein, munn, tenner og hjerne, som alltid kan brukes til noe konstruktivt».
Utfordringen ligger i å se om man kan finne en åndelighet som tar utgangspunkt i ens kulturelle betingelse, snarere enn å rømme fra dem. Det å suge pupp på en fremmed kultur er ingen bærekraftig løsning.
Vi er nødt til å sy våre egne klær.
