Keramikken har måttet innfinne seg med å være i skyggen av maleriet. Men ikke lenger, plutselig har keramikk blitt hot på den norske og internasjonale kunstscenen.
Det har vært et sterkt år for keramikk i Norge. Under «Årsutstillingen», Norges største årlige begivenhet for kunsthåndverk, var tre av tre prisvinnere keramikere.
Både Henie Onstad Kunstsenter og Astrup Fearnley Museet viser i skrivende stund store utstillinger med kunstnere som blant annet arbeider med keramikk: Jeff Koons og Jumana Manna.
Og bare denne uka er to kermaikkutstillinger med i Vernissageguiden.
For noen virker kanskje ikke dette som en stor nyhet, men det er det. Det er først de siste årene at keramikk har fått fullt innpass på den norske og den internasjonale samtidskunstscenen.
Direktør for Galleri Format, Irija Øwre, mener keramikk har fått en renessanse:
– Det har kommet et nytt fokus på det unike og håndlagede, der de ulike tradisjonelle materialene er sentrale, sier hun.
Grensen mellom kunsthåndverk og samtidskunst viskes ut
André Gali, som har ansvar for kritisk teori og publikasjoner i Norwegian Crafts, er enig med Øwre i at keramikken nå er mer synlig i samtidskunsten enn tidligere, og utdyper:
– Det er på en måte to tradisjoner her; kunsthåndverkere som har arbeidet møysommelig med å utvikle det materielle språket sitt over en årrekke, og samtidskunstnere som kanskje har oppdaget keramikken ganske nylig, og driver med det som en del av en større praksis.
Det «nye», i følge Gali, er at galleriene og visningsstedene for samtidskunst har begynt å vise keramikk. Noe han leser inn i en generell tendens:
– Overganger mellom det som tradisjonelt var kunsthåndverk og samtidskunst blir mer og mer flytende. Nå skal ethvert galleri med respekt for seg selv ha en keramiker i stallen, selv om de av og til unngår ordet keramikk, og kaller det «brent leire» istedenfor.
Et eget rom
Gali peker på tre ikoniske hendelser som satt keramikken på dagsorden internasjonalt: Jeff Koons sin porselensskulptur «Michael Jackson and Bubbles» fra 1988, Turner-prisen til Greyson Perry i 2003 og Ai Weiweis «Sunflower Seeds» fra 2010.
– I norsk sammenheng tenker jeg at Steinar Haga Kristensen og utstillingen «Despair in Clay» på Kunsthall Oslo i 2012 var en gjennombruddsutstilling, forsetter han.
Videre påpeker Gali at keramikken tidligere i stor grad har hatt sitt eget rom, utenfor billedkunsten og samtidskunsten:
– Materialet har kanskje lidd litt under å være knyttet til brukskunst og kunsthåndverk, og det har kanskje vært tabuer knyttet til det – relasjonen til bruk og den hjemlige sfæren som motsetning til kunstens autonomi og alt det der – men nå er det inne i varmen.
Flere unge kunstnere jobber med keramikk
Stadig er det flere unge samtidskunstnere som beskjeftiger seg med keramikk. Øwre tror dette kan skyldes at kunstnerne ønsker å fokusere på det konkrete og utforske materialets iboende kvaliteter:
– Mulighetene er mange og norske keramikere er spesielt kjent for å være mer eksperimentelle enn sine nordiske kolleger. Dette skaper en åpenhet i forhold til hva resultatet kan være og dermed er mulighetene mange innen dette feltet.
Gali mener at det leiren tilbyr som materiale står sentralt for den økende interessen blant kunstnere:
– Det er noen kvaliteter i leiren, hvordan den føles, hvordan den kan formes, hele den skitne prosessen, som jeg tror gir mye mening når man jobber som kunstner.
Utover dette, trekker Gali fram Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) som en sentral pådriver for at flere unge kunstnere oppdager keramikk som materiale:
– Kunsthøyskolen i Oslo har noen av verdens største ovner og satser tydelig på keramikk. For de som har vært innom skolen og plukket opp keramikken der så har nok det vært en god kombinasjon av gode verktøy og gode lærere.
Fra foto til leire
En av de unge kunstnerne som har markert seg tydeligst med keramikk, er Marthe Elise Stramrud, hvis nyskapende og fargesterke vaser tok årets avgangsutstilling med storm.
Stramrud forteller at det var nesten litt tilfeldig at hun oppdaget leire som materiale. Hun har grunnutdannelse som fotograf.
– Planen var egentlig at jeg skulle lage små objekter som jeg kunne bruke i fotografiene mine, men jeg ble rett og slett så begeistret for materialet at jeg raskt kastet meg rett inn i en ren skulpturell utforskning.
Hun utdyper:
– Keramikk viste seg å være et utmerket materiale å fortsette utforskningen av to og tre dimensjoner, av skulptur, objekt og persepsjon, og hvordan grensene mellom disse kan åpnes og flyttes.
Generasjons-tendens
Kunstneren tenker at hennes generasjon har et behov for å trekke seg bort fra raske bilder, nyheter og kjappe vendinger, som preger vår digitale hverdag:
– Vi har lært at tid er penger – alt skal være effektivt og «kostnadssparende». Hvis du prøver å stikke fingrene ned i den materialbaserte verden, gjennom for eksempel keramikk, vil du raskt oppdage at det er svært tilfredstillende å tillate seg å ikke være effektiv.
Videre mener Stramrud at den konseptuelle tendensen på den norske kunstscenen er i ferd med å snu, til fordel for håndverket:
– Flere og flere bruker materialer og teknikker som har en flere tusen år lang historie, men kommenterer likevel dagsaktuelle temaer som for eksempel produksjon og konsum.
Hud og kjøtt
Øwre, Gali og Stramrud deler en felles begeistring for keramikk som materiale. Førstnevnte trekker frem at keramikk er et enormt versatilt materiale:
– Spennet i hva som lages er enormt, der publikum stadig blir presentert for nye refortolkninger av tradisjonelle objekter eller prosjekter som sprenger grensene for hva som oppfattes som keramikk.
Gali peker tilbake på at svekkingen av det nevnte tabuet for bruksgjenstander og kunsthåndverk kombinert med materialitetens tilbakekomst i kunsten, gir keramikken rom til å spille på og med historien:
– Det er noe kroppslig ved materialet, overflaten kan gi assosiasjoner til hud og motstanden i materialet til kjøtt – det er ikke uten grunn at Gud i første Mosebok former det første mennesket i leire.
Som kunstner, setter også Stramrud pris på keramikkens mange muligheter:
– Leire er jo egentlig bare finkornet plastisk jord. En form for vått støv – som kan formes til de mest utrolige ting! Det er også interessant at de fleste keramiske objekter tåler å bli tatt på, hvilket gir en helt annen og nærere opplevelse enn å betrakte et maleri på avstand.
