Hver gang valgdeltagelsen blant innvandrere diskuteres, kommer den samme påstanden: at språk er problemet. At folk ikke forstår hvordan man stemmer i Norge.
Dette er en forklaring som blant annet organisasjonen Antirasistisk senter (ARS) har frontet. Men det er feil.
En ny undersøkelse bestilt av Lim (Likestilling, integrering, mangfold) avliver denne myten grundig: Hele 92,5 prosent svarer at det er lett å forstå hvordan man avgir stemme. Dette gjelder også for innvandrere fra ikke-vestlige land.
Språkbarrieren er altså ikke hovedårsaken til lav deltagelse. Å tviholde på denne forklaringen er å overse det egentlige problemet. Det handler ikke om språk. Det handler om tillit. Og det handler om kunnskap.
Les også: Jeg har opplevd rasisme. Det kan ikke sammenlignes med å bli spurt hvor jeg er fra
Tillitskrise blant innvandrere
I undersøkelsen svarte 16,5 prosent av dem med innvandrerbakgrunn at de ikke ville stemt dersom det var valg i morgen. Blant etnisk norske var tallet 5,2 prosent.
Manglende kunnskap om partier, kandidater og politikk er den viktigste årsaken til at folk med innvandrerbakgrunn ikke stemmer.
Mange vet rett og slett ikke hva de ulike partiene står for – eller om stemmen deres har noen reell betydning. Denne usikkerheten er særlig sterk blant førstegenerasjons innvandrere.
I tillegg viser undersøkelsen en alvorlig tillitskrise: innvandrere, spesielt de med ikke-vestlig bakgrunn, har vesentlig lavere tillit til politiske partier og kandidater enn majoritetsbefolkningen. Mange opplever at deres synspunkter ikke blir representert i den offentlige debatten.
Dette krever handling. Lim fortjener ros for å ta disse funnene på alvor, og for å gå i front for en kunnskapsbasert innsats for å styrke demokratisk deltagelse blant innvandrere. Vi må slutte å late som bedre brosjyrer på flere språk vil løse problemet. Det som trengs, er en politisk kultur der vi har folkevalgte som forstår folks hverdag.
Les også: FRP nest størst blant innvandrere
Handler om anerkjennelse og tilhørighet
Det er ikke religiøse ledere som former innvandreres politiske valg, slik enkelte later til å tro. Lims undersøkelse viser at familie, sosiale medier og personlige nettverk er langt viktigere kanaler for politisk informasjon.
Moskeer og kirker er ikke arenaene for politisk mobilisering – det er samtaler hjemme og på digitale plattformer som avgjør.
Og viktigst av alt: Innvandrere stemmer ikke i en samlet «blokk». Arbeiderpartiet er størst (24,5 prosent), men Fremskrittspartiet har også betydelig støtte (15,2 prosent). Mange innvandrere er opptatt av personlig økonomi, arbeidsliv og integrering – ikke nødvendigvis av ideologiske skillelinjer langs høyre/venstre-aksen. Flere arbeider i privat sektor – som selvstendig næringsdrivende, i transport, bygg, service og handel – og kjenner seg igjen i partier som vektlegger arbeid, skattepolitikk og næringslivsvekst.
Derfor må politiske partier endre tilnærming:
• De må snakke om de sakene som faktisk betyr noe for folk.
• De må bygge tillit gjennom ekte dialog, ikke overfladiske kampanjer.
• De må vise at alles stemmer betyr noe – og at politiske beslutninger har konkrete konsekvenser for folks hverdag.
Å øke valgdeltagelsen handler om mer enn informasjon. Det handler om anerkjennelse, representasjon og tilhørighet.
Demokratiet svekkes hver gang en borger velger å bli sittende hjemme på valgdagen fordi de føler seg utenfor. Derfor er det et felles ansvar – for politikere, medier og sivilsamfunn – å sørge for at flere blir med.
