«Mangfold» er blitt vår tids trosbekjennelse, gjentatt i det uendelige som et mantra for godhet og fremskritt.
Men bak den velmenende fasaden skjuler det seg en ideologisk dogmatikk som fordrer blind lojalitet og som straffer dem som våger å spørre: Hva slags mangfold er det egentlig vi snakker om?
For dette er ikke bare et spørsmål om mangfold. Det er et større skifte, hvor både likestilling og pluralisme reduseres til fordelingspolitikk. Enten det gjelder kvotering i styrer eller representasjon i samfunnsdebatten, ser vi en ny ideologi vokse frem – der gruppeidentitet trumfer individuell frihet, og symbolsk balanse erstatter reell rettferdighet.
Fra ideal til identitetspolitikk
Mangfoldets opprinnelige løfte var berikelse – en utvidelse av perspektiver, en invitasjon til dialog mellom ulike erfaringer, livssyn og ideer.
Selv i velmente definisjoner, som Oslo kommunes offisielle beskrivelse, ser vi hvordan mangfold i praksis reduseres til en overfladisk opptelling av synlige forskjeller: hudfarge, kjønn, identitet, etnisitet og funksjonshemning.
Resultatet er ikke et rikere offentlig rom, men en slags ideologisk regnbuepavane – der mangfoldet måles i pigment, ikke i prinsipp. I stedet for intellektuell uenighet dyrkes en estetisk ulikhet som gir inntrykk av pluralisme, men som i praksis utelukker virkelig forskjellighet i tenkning og verdier.
Å stille kritiske spørsmål ved dette mangfoldsbegrepet er blitt nærmest blasfemisk. Det finnes knapt rom for rasjonell granskning. For den som ytrer skepsis, møtes ikke med argumenter, men med moralske stempler. «Intolerant». «Reaksjonær». «Fiendtlig».
Kritikk av mangfold oppfattes ikke som en del av den demokratiske samtalen, men som en trussel mot fellesskapet. På denne måten har mangfoldet blitt en ideologisk rustning – ugjennomtrengelig for motforestillinger og selvsikker i sin egen moralske rettferdighet.
Les også: Vi trenger ikke tvinge gjennom mangfold i norsk film
Mangfold som maktspråk
Når mangfold fremstår som et ukrenkelig mål i seg selv, blir det samtidig et subtilt verktøy for sosial kontroll. Det brukes ikke bare til å åpne dører, men til å trekke grenser for hvem som får tale, hvem som får definere virkeligheten, og hvem som må tie.
Språkdrakten er inkluderende, men den sosiale virkeligheten er ofte det motsatte: Den som ikke mestrer den ideologiske dialekten, blir raskt marginalisert. I en slik kultur blir ikke ulikhet feiret – den blir kuratert, redigert og sanksjonert.
Vi sier vi ønsker mangfold, men tåler ikke de som utfordrer våre premisser. Vi hedrer friheten, men bare så lenge den utøves innenfor aksepterte rammer. Slik har mangfold blitt et speil som bare reflekterer én type godhet – en konsensusdrevet, følelsesladet og moralsk selvsikker godhet. Men ekte mangfold fordrer ubehag. Det krever at vi møter ideer vi ikke liker, mennesker vi ikke forstår og tanker som ikke passer inn i det rådende verdensbildet.
Les også: Universitetet satset aller mest på mangfold og inkludering i hele USA. Det endte katastrofalt
Veien tilbake til ideenes mangfold
Det vi trenger, er å rehumanisere mangfoldet – å gjenreise det som et filosofisk og demokratisk ideal, ikke en politisk sjekkliste.
Vi må gjenoppdage at virkelig mangfold handler om idékonflikt, ikke identitetsfeiring. Om evnen til å romme dem vi er grunnleggende uenige med, ikke bare dem som pynter statistikken vår. Det liberale prosjektet står og faller med dette: at retten til å mene noe annet, og til å mene det høyt, ikke bare tolereres, men beskyttes.
Et samfunn som reduserer mangfold til ytre attributter, bygger sin fremtid på symbolske kulisser. Det ligner en forestilling om frihet, men rommer i realiteten en subtil form for ensretting.
Skal vi berge mangfoldet fra å bli en tom klisjé, må vi våge å tenke dypere, tale friere og tåle mer. Ikke for å avvise ulikhet, men for å realisere den.
