3. april 2024 gikk tidligere Dagbladet-journalist Eivind Pedersen til søksmål mot Viggo Kristiansen.
Pedersen krevde Kristiansen for 4,4 millioner kroner for sin innsats i Baneheia-saken, der Kristiansen halvannet år tidligere, 15. desember 2022, ble frifunnet og renvasket for drap og voldtekt av Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) i Baneheia 19. mai 2000.
Viggo Kristiansen var lenge Norges mest forhatte mann. Han sonet nesten 21 år for ugjerninger han ikke begikk.
Han er sikret minst 55 millioner kroner i erstatning fra den norske stat for det mange mener må være tidenes justismord.
For fem dager siden – 21. juli 2025 – falt dommen i saken mellom Pedersen og Kristiansen i Agder Tingrett. Pedersen har tapt saken fullstendig, det betyr at han også må betale Kristiansens saksomkostninger.
Pedersen og hans advokat har til en viss grad forhåndsprosedert i mediene om hvordan partenes angivelige avtale ble til. Det har aldri Kristiansen og hans advokat gjort.
Saken har trukket ut, og særlig i sosiale medier har det ikke manglet på ukvemsord rettet mot Viggo Kristiansen. Det har særlig handlet om at «utakk er verdens lønn», at Viggo ved ikke å betale en tidligere medhjelper «viser hva slags menneske han er» og at «uten Eivind ville han fortsatt ha sittet inne».
Nå som Pedersen har tapt, mener flere at det er «sykt urettferdig» og «helt på jordet», mens andre «nøyer» seg med at staten burde betale Pedersen det han krever.
Mange krysser fingre for at Pedersen anker, noe han også skal ha gjort. Ok. Jeg skal forsøke å beskrive hva saken handler om. Og hva de ulike partene hevder.
Les også: Ville markere pride i fengsel. Ble stoppet
Pedersens utfordring
Først: Eivind Pedersen. Som journalist dekket Pedersen Baneheia-saken for Dagbladet fra den var en forsvinningssak.
Deretter fulgte han begge de innledende rettsforhandlingene, der han skal ha ment at noe skurret. I april 2008 skrev Viggo et brev til advokat Sigurd Klomsæt, med forespørsel om han ville påta seg å arbeide med en gjenopptagelsesbegjæring (fotnote 1).
Klomsæt takket ja, før han deretter innledet et samarbeid med Dagbladet-journalisten Eivind Pedersen. Kort fortalt handlet dette om at Pedersen fikk tilgang til sakens dokumenter. Han skrev også under på en taushetserklæring.
Ifølge Pedersen skal han ha gjort Klomsæts jobb, altså vært den som i realiteten sto bak den første og viktige gjenopptagelsesbegjæringen, ferdig ført i pennen mars 2010, avslått juni tre måneder senere (fotnote 2).
Pedersens påstand er at han på samme tid inngikk en avtale med Viggo Kristiansen og/eller noen som representerte ham, eller at han i det minste hadde all grunn til å tro at partene hadde en felles forståelse om at han skulle få betalt for innsatsen han la ned for at Viggo Kristiansen skulle få gjenopptatt straffesaken.
Det er da særlig i en toårsperiode mellom 2008 til 2010 Pedersen skal ha arbeidet mye med saken, om lag 2.000 timer av de totalt 3.647 timene han krever betaling for. Pedersen hevder i dag at han aldri ville lagt ned den innsatsen han gjorde om han ikke hadde utsikter til å få betalt for å gjøre det.
Hva er da Viggo Kristiansens oppfatning om hvorvidt det fantes noen avtale mellom partene? Viggo hevder det aldri ble gjort noen avtale.
Han ga advokat Sigurd Klomsæt fullmakt til å innlede samarbeid med dem han så seg tjenlig å samarbeide med. Han var videre svært takknemlig for innsatsen Eivind Pedersen la ned, noe som ikke minst kom tydelig frem i to brev Viggo Kristiansen skrev til Disiplinærnemnda for advokater mai 2011 etter at advokaten hans, Sigurd Klomsæt, ble klaget inn for blant annet å ha gitt Dagbladets journalist Eivind Pedersen tilgang til dokumentene i saken.
Året i forveien ble Pedersen klaget inn til PFU av Ada Sofie Austegard, mor til Stine Sofie Sørstrønen og generalsekretær for Stine Sofie-stiftelsen, mistenkeliggjort for partiskhet i forbindelse med artikler skrevet for Dagbladet i 2010.
Det er ingen tvil om at dette var tøffe år for dem som kjempet Viggos sak. Pedersen sluttet etter klagen å skrive flere artikler for Dagbladet om Baneheia-saken.
Jeg skrev tidligere i posten at Viggo blir beskyldt for å være utakknemlig. Det er ikke en oppfatning jeg deler. Viggo er klar over at Pedersen gjorde en viktig innsats for hans sak, særlig i årene 2008 til 2010, på et tidspunkt der ytterst få andre trodde på hans sak.
Slik jeg forstår det, er heller ikke dette noe han har lagt skjul på i retten. Men han er også tydelig på at det ikke er inngått noen avtale om at han skulle være økonomisk forpliktet overfor Pedersen på et senere tidspunkt. Dette er også rettens klare standpunkt. Noe jeg mener de også godt underbygger i dommen, der det blant annet heter at:
«Retten kan ikke se at det er noe i de påberopte dokumentene som understøtter at Pedersens eventuelle forventning om betaling kom til uttrykk hverken skriftlig, verbalt eller ved hans adferd. De sentrale momenter det var enighet om, var at Pedersen skulle gis innsyn i saksdokumentene slik at han – som han selv uttrykte det i sin forklaring i retten – kunne «grave i saken» i håp om å finne noe som kunne lede til gjenopptagelse og frifinnelse. Ikke på noe punkt er økonomisk kompensasjon nevnt som et vilkår eller en mulighet».
For denne jobben er da altså Viggo og hans familie takknemlig. Retten skriver da:
«Både saksøkte og hans familie har gjennomgående uttrykt dyp takknemlighet for det arbeidet saksøker og andre nedla, men retten kan ikke se at dette – hverken isolert sett eller sammenholdt med nevnte dokumenter – kan lede til den konklusjon at det var inngått en avtale om betaling.»
Pedersen har noen utfordringer, blant annet alle tidligere uttalelser om at han aldri gjorde jobben ut fra annet enn edle, journalistiske hensikter. Om dette, skriver retten:
«Pedersens egen opptreden og uttalte motivasjon trekker klart i retning av at det ikke var inngått noen avtale om betaling. Han oppga aldri noen timepris, førte aldri timelister, mellomfakturerte aldri hverken Kristiansen eller hans advokat(er) og i boken han har utgitt og i intervjuer han har stilt opp i, har han gjennomgående omtalt seg selv som en journalist motivert av å avdekke urettferdighet og maktmisbruk – ikke som en innleid bidragsyter med en forventning om økonomisk kompensasjon. Han har beskrevet sitt arbeid som dugnadsinnsats, pro bono og gratis. Også i hans prosesskriv til retten er arbeidet beskrevet som pro bono, dvs. frivillig dugnadsarbeid. I en reportasje i Nettavisen fra 26. januar 2023 uttalte Pedersen: «Penger har overhodet ikke vært i tankene. Grunnen til at jeg jobbet med dette er at ingen skal lide en slik overlast som Viggo Kristiansen gjorde i den feilaktige dommen.»
Les også: – Hjemme kunne vi havne i fengsel for å oppføre oss sånn
Står svakt juridisk
Jeg skrev tidligere om at mange mener staten måtte ta ansvar for Pedersens krav. Vel, det har vært forsøkt fremmet krav om erstatning tidligere, gjennom advokat Arvid Sjødin, som representerte Viggo fra 2012 til 2022.
Sjødin sendte på vegne av flere som har arbeidet med Viggos sak (Terje Helland, Halvard Sivertsen og Eivind Pedersen) krav til Borgarting lagmannsrett. Om Pedersens krav skriver Agder tingrett:
«Også Pedersens opptreden i forbindelse med Borgarting lagmannsretts behandling av hans krav, trekker i retning av at det ikke var inngått noen betalingsavtale mellom ham og Kristiansen. Han fremmet kravet sitt med hjemmel i straffeprosessloven § 438 tredje ledd og anførte ikke – til tross for grundig veiledning fra lagmannsretten – at det forelå noen avtale om at Kristiansen var rettslig forpliktet til å betale for hans arbeid. Pedersen har selv uttalt følgende til Nettavisen 26. januar 2023: «Det var ikke noen selvfølge at vi skulle komme i mål i den lange prosessen med å få gjenåpnet saken. Da vi først gjorde det og ordningen er slik som den er, synes jeg det ikke er urimelig at en slik innsats honoreres etter gjeldende bestemmelser».
Og det er da også slik Agder tingrett ser på det hele, at Pedersens idé om betaling er noe som først er kommet opp i nyere tid, og at en angivelig avtale inngått med Viggo Kristiansen 10–15 år tidligere kun er en illusjon. For som de skriver:
«Samlet sett fremstår det som overveiende sannsynlig at Pedersens forventninger om en mulig økonomisk kompensasjon først oppsto etter at han ble kjent med muligheten for å få dette fra staten. Det har derfor klart formodningen mot seg at han overfor Kristiansen på et tidligere tidspunkt har uttrykt en slik forventning, slik at Kristiansen kan anses bundet av noen form for passivitet i møte med en slik forventning.»
Så jeg tar neppe munnen for full om jeg sier at Pedersen står svakt juridisk. Men hva så med det moralske? Burde han ikke fått betalt for innsatsen han la ned? Personlig mener jeg nei. Det er jo sånn at Pedersen arbeidet som journalist i Dagbladet den tiden han primært ber seg betalt for. Han hadde da en 50 prosent stilling der. I tillegg var han 50 prosent uføretrygdet, det vil si at han skal ha hatt lav ervervsevne.
Samtidig skal han altså ha jobbet 1.000 timer i året for Viggo. Som han nå i etterkant skal ha betalt advokatsatser for. Uten å gni det inn, men jeg tror Pedersen ville fått noen utfordringer med Nav om han hadde vunnet frem og fått utbetalt kompensasjon nå i nyere tid.
Retten følger heller ikke Pedersen og hans advokat når de peker på at andre «medhjelpere» av Viggo skulle ha betalt for jobben de gjorde. Dette handler da om advokater og sakkyndige, som til slutt ble kompensert av staten (og som jeg tviler på ville fremsatt krav overfor Viggo om de ikke hadde blitt det).
Retten viser da til at disse hadde et inntektsbortfall, og følgelig en mer berettiget forventning om betaling, og skriver blant annet at:
«Pedersen var imidlertid ansatt journalist og uføretrygdet på det aktuelle tidspunktet. Han hadde ikke noe inntektsbortfall. Han bidro heller ikke med særskilt sakkyndighet. Han var rett og slett interessert i saken og hjalp en han mente var uskyldig dømt. Innsatsen var hederlig, men gir ikke grunnlag for en berettiget forventning om økonomisk kompensasjon for arbeidet han nedla. I denne sammenheng finner retten også grunn til å nevne at Pedersen – dersom han lyktes med å avdekke forhold som førte til frifinnelse – ville bli belønnet for arbeidet ved å få store oppslag i Dagbladet».
Retten viser også til at «Kristiansen og Pedersen hadde dessuten en avtale om at Pedersen skulle utgi bok om Kristiansen når saken var avsluttet, og Pedersen hadde klare forventninger om at bokprosjektet ville gi ham en økonomisk gevinst».
Det siste poenget er jo ikke videre utdypet i dommen, men har muligens blitt det i retten. Men her mener jeg meg berettiget til å mene noe ut fra eget arbeid, både generelt som journalist og forfatter, men også spesifikt som forfatter av både «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet» (Pitch, 2017) og «Prosessen mot Viggo Kristiansen» (Pitch, 2021).
Les også: Det er ikke bare russere som har lav tillit til politikerne våre
Solgte bilder av Kristiansen
Grunnen til at jeg kunne skrive disse bøkene, var at Viggo Kristiansen ga meg tilgang til sakens dokumenter.
Dette er jo en slags betaling man får som journalist/forfatter, og som igjen gjør det mulig å skrive fullgode historier. Og på tilsvarende vis tenker jeg Pedersen gjorde mye rett i sin tid.
Han hadde stor kunnskap om saken og hadde utøvd godt skjønn gjennom skepsis til både dom og prosess. Dette førte igjen til at han vitterlig fikk tilgang til en «gullgruve» allerede i 2008 gjennom innsyn i sakens dokumenter.
Som journalist møtte Pedersen Viggo på Ila til intervju, han ble med Klomsæt til England for å møte DNA-eksperter og han skrev en sak om at det fantes 199 bortgjemte DNA-ekstrakter på Rettsmedisinsk institutt, der flere av prøvene – da de omsider ble analysert – bekreftet Jan Helge Andersens DNA-profil, ene og alene.
Det Pedersen her gjorde, var utvilsomt viktig journalistikk, særlig i en tid der ingen andre i norske medier åpnet opp for at Viggo kunne være uskyldig. Spørsmålet er om det er noe Viggo skal måtte betale for i ettertid?
Og om slikt hadde blitt presedens, hva ville det gjort med tilliten til norsk presse?
Fra høsten 2010 skulle Pedersen holde en langt lavere profil, etter eget sigende skulle han fra da fungere som en slags mentor for støttegruppen til Viggo. Han var stadig på besøk hos Viggos far, Svein Kristiansen, som omtalte Pedersen som «en sann venn».
I retten hevdet Pedersen at Svein Kristiansen hadde lovet ham betaling. Kristiansen nektet for dette. Retten påpekte at uansett hva som hadde blitt sagt dem to imellom, så kunne ikke faren til Viggo ha inngått avtaler på sønnens vegne uten fullmakt.
Men at Svein Kristiansen var svært takknemlig overfor Eivind Pedersen, hersker det ingen tvil om. Da jeg kontaktet Svein høsten 2016 om at jeg ville skrive bok om Baneheia-saken, så takket Svein på vegne av familien nei til å la seg intervjue, da de hadde lovet Pedersen historien når han skulle skrive bok.
Dette vitner for meg om at Pedersen hadde posisjonert seg godt – og det er selvsagt lov. Viktigst for meg var det uansett å få tilgang til alle sakens dokumenter.
Psykolog Atle Austad, som var den aller første til å støtte Viggo i hans kamp for frifinnelse, har fortalt meg at det var han som fikk overtalt Viggo til å si ja til dette, ved blant annet ved å vise til at jeg hadde utgitt «Hvem drepte Birgitte Tengs?» (Gyldendal 2015) året før.
Selv var jeg første gang i kontakt med Pedersen etter samtalen med Svein Kristiansen. Pedersen stilte da til intervju, senere leste han manuset mitt og kom med konstruktive innspill. Jeg tenker at det var raust mot en slags konkurrent, som jo nå hadde kommet ham i forkjøpet med bok om Baneheia-saken.
Men etter hvert skulle Pedersen få belønning for tålmodigheten. For da Viggo ble sluppet ut etter tiår bak murene, var Pedersen klar for å skrive bok, sammen med Viggo. Og her kan jeg forstå begge parters skuffelse over at det gikk som det til slutt gikk.
For Viggo var det en stor omveltning å komme ut i samfunnet igjen. Blant dem som ventet på ham hjemme i barndomshjemmet da han entret dørstokken natt til til onsdag 2. juni 2021, hans første natt i frihet, var Eivind Pedersen, med bløtkake og kamera på magen.
Like etter solgte Pedersen bilder av Viggo til en rekke medier, både norske og utenlandske. En kan vel si at en kime til misnøye var sådd.
Viggo var lite interessert i ytterligere eksponering gjennom nok en bok, men jeg oppfatter at han likevel stilte opp av lojalitet til Pedersen, men kanskje i enda større lojalitet til sin egen far, Svein, som jo betraktet Pedersen som en «sann venn».
Etter hvert ønsket ikke Viggo å inngå i noe boksamarbeid. Som han sa til Pedersen: BOJ har allerede skrevet to bøker, det holder. Det går an å forstå Pedersens skuffelse, men det er også lett å forstå Viggos valg.
Pedersen skrev aldri noen bok da det virkelig gjaldt, og da han først skulle skrive den, var han svært opptatt av å fremheve egen innsats, gjennomgående på bekostning av andres.
Les også: Kritikerne mener kriminelle koker kloden med bitcoin. Stemmer det?
Gjorde mye bra, men forvaltet det ikke
Etter bruddet gikk Pedersen videre på egen hånd, og til slutt skulle han utgi boken «I skyggen av Viggo. Halve livet bak gitteret» (Hepo, 2023) med hjelp fra mediekonsulenten Terje Helland, en annen tidligere medhjelper som har saksøkt Viggo Kristiansen.
Boken ble ingen suksess, og i etterkant gikk forlaget som Helland og Pedersen hadde stiftet, konkurs. Før lansering av boken hadde de særlig brukt en av de aktive Facebook-sidene kalt «Baneheia-saken», der Helland hadde sikret seg kontroll som administrator, til vekselvis nådeløs sverting og harselering av Viggos tidligere advokat Sigurd Klomsæt og hard promotering av egen kommende bok, ofte med henvisninger til oppslag i mediene som igjen spilte på avsløringer som ville komme i den forestående boken.
Viggo mislikte sterkt hvordan det åpenbart ble lekket fra de nye straffesaksdokumentene – etterforskningen mot Jan Helge Andersen – uten at det ble spesielt hensyntatt.
At Pedersen omtaler Viggo i temmelig respektløse vendinger i boken, før han gjentar dette i stadig større grad gjennom sosiale medier, har neppe økt Viggos velvilje over Pedersen.
Etter søksmålet har Pedersen og hans advokat stadig foreslått forlik, det ble det også gjort i retten. Viggo har sagt nei til ethvert slikt forsøk.
Jeg kunne brukt enda mer plass på å forsvare og forklare hvorfor Viggo ikke har ønsket å fire en tomme overfor Pedersen, men tenker det holder.
For Pedersens del har saken fått et stadig tristere utfall. Han gjorde mye bra, selv om jeg i likhet med Viggo er enig i at han overdriver sin egen rolle … mitt arbeid har han ganske gjennomgående omtalt som om jeg har kommet til «dekket bord».
Men igjen: Pedersen gjorde mye bra. Han fikk innsyn, tilgang og tillit. Men han forvaltet ikke sitt pund spesielt godt. At han da – etter både å ha fått tommelen ned for kompensasjon fra staten og etter å ha gått konkurs med forlaget som ga ut egen bok, velger å gå etter Viggo, fremstår som lite annet enn urimelig. Det vitner også resultatet av dommen i Agder tingrett om.
Les også: Jeg er lei av at kriminelle får herje fritt på bekostning av alle oss andre
Jeg tipper anken avvises
Ellers undrer jeg meg noe over hva slags juridisk bistand Pedersen har fått.
Jeg ser advokaten hans, Patrick Lundevall-Unger, går knallhardt ut etter nederlaget, og blant annet uttaler til Fædrelandsvennen at det er «en skam at Viggo ikke ble dømt». Retten er åpenbart uenig. Det er også jeg.
Noe interessant helt til slutt er at tingrettsdommer Bergny Cammermeyer Ofstad gir Pedersen en delvis hjelpende hånd. Hun har kuttet Viggos advokats salær med to tredjedeler, fra 1.5 millioner kroner til ca. 500.000 kroner.
Deretter har hun gitt Pedersen mulighet til å få redusert beløpet han må betale egen advokat. For som hun skriver: «Advokat Lundevall-Unger har krevd dekning av sakskostnader med i overkant av 835.000 kroner. Retten gjør oppmerksom på at Pedersen kan be om at prosessfullmektigenes godtgjørelse fastsettes av retten, jf. tvisteloven § 3–8 … og at en «slik begjæring må fremmes til tingretten innen én måned etter forkynnelse av dommen.»
Det er vel tvilsomt om Pedersen vil ta imot den håndsrekningen. Snarere ser det ut til at den gamle Dagbladet-journalisten velger å fortsette selvskadingen fremfor å prioritere skademinimering.
Hans advokat Lundevall-Unger har da også ifølge Nettavisen uttalt at de vil anke både på lovanvendelse, bevisvurdering og saksbehandlingsfeil.
Pedersen og hans prosessfullmektig mener blant annet at dommeren var forutinntatt, og at det var sterkt kritikkverdig av Agder tingrett å ikke bytte ut henne, slik de krevde like før retten ble satt.
Alt dette skal nå lagmannsretten ta stilling til. Men de kan selvsagt også nekte å behandle anken hvis de kommer til at det er klar overvekt av sannsynlighet for at dommen fra tingretten ikke vil bli endret.
Jeg tipper det er det de vil gjøre, altså avvise anken. Og at det vil være det beste for alle parter – ikke minst for Pedersen selv.
Fotnote 1: Mye av underlaget for den aller første begjæringen til Viggo Kristiansen ble skrevet på Ila høsten 2007 av Viggo selv og hans psykolog, Atle Austad.
Fotnote 2: I boka «Prosessen mot Viggo Kristiansen» (Pitch, 2021) dokumenterer jeg den enorme jobben Klomsæt gjorde for Viggo. Uten at jeg vil forringe Pedersens tidlige viktige bidrag, så overdriver han kraftig når han påstår at han gjorde «Klomsæts jobb».
Les også: En ideologi som vil fornekte virkeligheten for å motvirke fordommer, er ikke liv laga
