Disse er nominert til Årets utstilling 2018

«Fitch/Trecartin» av Lizzie Fitch og Ryan Trecartin på Astrup Fearnley Museet

Sjelden har man kunnet være vitne til en så absurd og komisk, men samtidig samfunnsrelevant utstilling som «Fitch / Trecartin» på Astrup Fearnley Museet. Kunstnerne hadde fått mer eller mindre frie tøyler, og derav transformert museets store hvite saler til en innendørs skulpturpark.

Hvert rom var forseggjort til de grader, og verkene var upåklagelige: Levende, morsomme og lette, men samtidig også med blodseriøs brodd. Et tilbakevendende tema var de to kunstnernes undersøkelse av teknologiske utopier og dystopier.

Utstillingen bestod bare ikke av kunstverk, men var også på mange måter et fullendt, multisensorisk installasjonsverk i seg selv, hvor alt fra teppegulvene til pappmasjeskulpturene og videoverkene var en del av opplevelsen.

«Soft Armor» av Constance Tenvik på UKS og Kunstnernes hus

Med sine pastellfargede riddere dro Constance Tenvik sitt publikum inn i en annen verden preget av fest og forfall. Det som ved første øyekast virket så lett og vakkert, inviterte også til refleksjon på et dypere plan rundt kjønnsspørsmål, nostalgi og forbruk. Vår lengsel etter det som var et gjennomgående element i utstillingen, og da særlig videoverket Tenvik viste på Kunstnernes Hus, var så fengslende at man lett ble sittende og se den om igjen. Musikk-, film- og tekstilkunst ble flettet sammen til en av årets beste utstillinger.

Både i visningsrommet på Kunstnernes Hus og i UKS egne lokaler, viste Tenvik at hun er en kunstner som behersker de fleste sjangre. Som tittelen indikerer, var «Soft Armor», gjennomgående preget av kontraster mellom hard og myk, mannlig og kvinnelig, skummel og morsom, mystisk og kjent, barn og voksen. Gjennom å ikke stille disse motsetningene opp mot hverandre, men snarere la dem smelte sammen til ett tvetydig uttrykk, påminnet kunstneren sitt publikum om tvetydigheten, som tross alt er mer treffende for vår tid, hvor ingenting er svart-hvitt.

«Drivved og spøkelsesjegere» av Apichaya Wanthiang på LNM

«Drivved og spøkelsesjegere» var ingen ordinær utstilling av maleri. Kunstneren hadde transformert bildene til installasjoner. På visningsrommet LNM løsrev hun maleriet fra veggene, ved å montere dem på ulike trestativ, som ga en nærmest labyrintaktig rominndeling i det man beveget seg gjennom utstillingen.

Apichaya Wanthiang satte ikke bare fokus på klimaendring fra et kunstnerisk-dokumentarisk perspektiv. Med utgangspunkt i egne erfaringer la hun til en personlig dimensjon, som ga utstillingen som helhet større slagkraft. Slik åpnet hun også for refleksjon hos betrakteren. Å tematisere klimaendringene i seg selv er ikke unikt, men når man gjennom maleriet evner å skape noe som tvinger betrakteren til å ta endringene innover seg, er det på alle måter imponerende. Med «Drivved og spøkelsesjegere» viste Wanthiang at kunsten har potensiale til å endre og å få oss til å forstå at det haster: Vi kan ikke vente med å handle, klimaendringene skjer nå.

«Baird & Hellenes» av Vanessa Baird og Mette Hellenes på Kode

Som to av den norske kunstscenens mest prominente kunstnere, er det ikke overraskende at når Vanessa Baird og Mette Hellenes stiller ut sammen, så leverer de. Bairds massive tegninger, dekket store deler av utstillingsrommet i Kode 2, men stjal ikke oppmerksomheten fra Hellenes mer beskjedne landskapsmotiver. Felles for de to kunstnerne er deres evne til å kommentere samfunnets motsetningsforhold gjennom nokså enkle virkemidler.

Mens Baird i sine tegninger lot ulike karikerte menneske- og barnetv-figurer inngå i et dystopisk bilde preget av vold, kroppsvæsker og menneskelige tragedier som Europas håndtering av flyktningstrømmen over middelhavet, legge Hellenes komiske, men også ubehagelige sitater over sine billedskjønne landskap. Samfunnets forfall er et gjennomgående tema, uten at man i det man befinner seg ansikt til ansikt med verkene opplever at alt er håpløst. Å tematisere det ubehagelige uten å svartmale det hele er som å balansere på et egg, få klarer det. Men Baird og Hellenes leverer, og viser nok en gang at de ikke er redde for å utfordre sitt publikum.

«A Small Big Thing» av Jumana Manna på Henie Onstad Kunstsenter

Som en av de yngste kunstnerne som noensinne har vist soloutstilling på Henie Onstad Kunstsenter, var forventningene skyhøye innen åpningen av Jumana Mannas «A Small Big Thing». Det er ikke en retrospektiv, men snarere en introduksjon til et kunstnerskap vi etter alt å dømme vil se mer av i årene som kommer.

Gjennomgående for utstillingen er tanken om hvordan noe lite kan bli noe stort – både rent konkret og i overført betydning. Sentralt for utstillingens hovedverk er nettopp frøet, som i denne sammenheng blir symbol på både klimaendringer, kolonisering og den pågående borgerkrigen i Syria. Manna viser her en evne til å si langt mer enn de fleste kan uttrykke med ord, og med enkle grep. «A Small Big Thing» er ikke årets mest tilgjengelige utstilling, men for den som tar seg tid til å sette seg inn i Mannas arbeider, er den utvilsomt en av årets mest interessante og lærerike kunstopplevelser.