Noen uker før den islamske republikken skal feire sin 47. bursdag, pågår en revolusjon i den islamske republikken Iran. Dette kan være begynnelsen på slutten for nesten fem tiår med islamisme i Iran og regionen.
Folket trosser tåregass, trusler om dødsstraff og kuler for å oppnå endring.
De store massenes slagord er rettet mot det islamistiske regimet og dets støttespillere. De roper ikke bare slagord om sin forakt for regimet, men også om monarkiets retur – det monarkiet som ble styrtet for 46 år siden.
Subjekt spør: Er hijab underkastelse eller frigjøring?

Noen i Vesten har latt seg forlokke
Historien er for de fleste kjent: Islamistene tok over landet og skulle gjøre Iran til en slags islamistisk utopi.
Vestlige kommentatorer og tenkere, som Foucault, hyllet revolusjonen i 1979. De var nærmest forelsket i Irans turbankledde mullaer. Kanskje noen vestlige medier, ledere og tenkere trodde de var sufier med fredelige intensjoner.
Paradokset i dagens revolusjon, er at de fleste som i Irans gater roper om monarkiets retur, er født etter revolusjonen i 1979.
De har, i løpet av sine liv fra barnsben av, blitt fôret med det iranske regimets anti-vestlige og Anti-Pahlavi-propaganda. Det er tydelig at iranerne ikke har kjøpt propagandaen regimet har tvangsfôret dem i snart 47 år.
Les også: Sarah Gaulin flyktet fra Iran. Men føler hun seg trygg i Nye Norge?

Dårlig dekning i media
I sin dekning av hendelsene i Iran har norske medier presentert en versjon som til tider samsvarer dårlig med det som kommer ut av landet. I en NRK-reportasje 9. januar 2026 ble det for eksempel hevdet at Pahlavi fører en fascistisk og nasjonalistisk retorikk. Statskanalen viste til de iranske, kurdiske og balouchiske minoritetene som kilde.
Realiteten på bakken i Iran, er en annen. Folk i hele Iran ser ut til å la seg forene av én tanke, og det er å felle dette regimet.
Islamismen som har herjet i Iran i 46 år, har hatt som mål å fjerne alle spor av persisk, pre-islamsk kultur. I møte med dette har det iranske folket selv valgt å i større grad feire og markere ikke-religiøse høytider – nettopp for å motvirke regimets ikke så stille «kulturelle revolusjon».
Hijaben er et godt eksempel på dette.
Man kan like det eller ei, men det er første gang på 46 år at folk i demonstrasjoner roper navnet til en leder de ønsker seg. Dette er ikke begrenset til storbyer, som hovedstaden Teheran. Man ser bruken av symboler og flagg fra tiden før 1979 i så å si samtlige folkeansamlinger i Iran.
Omfanget varierer, men det er tydelig at disse symbolene, og Pahlavi, har en effekt på iranernes vilje til å ta til gatene.

Nærmere å lykkes nå enn noen gang tidligere
Det iranske folk er nærmere å lykkes nå enn noen gang tidligere. Om det skjer, blir det et tidsskille for Iran og iranere, men også for regionen og Vesten.
Russland og Kina vil miste en alliert i en strategisk region. Islamistiske terrorister i Hamas, Hizbollah og Houthiene vil miste sin gudfar, noe som vil skape større ro i regionen.
Men det er fortsatt mørke skyer i horisonten.
Millioner av mennesker har tatt til gatene i Iran for å bli kvitt dette regimet, for å få bedre fremtidsutsikter og bedre levekår.
Jeg håper de lykkes.
