I utstillingen «Breaking Ranks» med Pilvi Takala på Kunsthall Trondheim møter du antropologisk humor og ikke-materielle konsepter. Galleriopplevelsen er dessverre nølende, men er det tilfeldig?
I det første gallerirommet står en stor, rektangulær kube med videoprojeksjoner på motstående sider midt i rommet.
Her kan du sette deg ned i en av fire loungestoler som kunne stått i venterommet hos en privat tannlege. Eller kanskje hos Høyskolen Kristiania (uten at jeg vet hvordan de møblerer noen av stedene).
En malplassert plastikkplante finesser humoren.
Videoene («The Stroker», 2011) viser kunstneren selv gående rundt i et bygg med lignende estetikk.
Når noen passerer, tar hun dem på skulderen. Enkelte aksepterer det, andre trekker seg unna. Hun trer ofte inn i institusjoner og selskaper for å observere/forstyrre dem innenfra, og nå er altså gallerirommet en tilsynelatende parodi av dette.
Les også: «Et sjeldent rom til å tenke. Dette har jeg savnet»
Snøhvit og makta
Skråblikket til institusjonell makt er gjennomgående – ofte med kunstneren som hovedperson.
I «Real Snow White» (2009) filmes Takala imens hun forsøker å få komme inn i Disneyland, utkledd som snøhvit.
Vaktene stopper henne, fordi hun ligner for mye på, vel … snøhvit. Ifølge vaktene er den ekte snøhvit inne på området. Takala responderer: «I think the real snow white is a drawing?».
Oppi komedien poengteres noe tankevekkende: Hvordan formes det vi oppfater som virkelig, og hvor usynlige blir makstrukturer når vi venner oss til dem.
Les også: «Naken og manisk utenfor Nidarosdomen. Jeg får gåsehud»
Opprør i heisen
Finske Pilvi Takala er kjent for sine sosiale intervensjoner.
Ja, altså, inngripen i etablerte normer og strukturer, gjort for å synliggjøre de. F.eks. i «The Trainee» (2008), hvor hun (ved å få tak i et nøkkelkort) skal ha tilbrakt én måned ved Helsinkikontoret til det multinasjonale konsulentselsksapet Deloitte og utgitt seg for å være «Johanna Takala», en ansatt i systemet. Her satt hun ved pulten med hendene i fanget og brukte en hel dag på å ta heisen opp og ned.
Jeg kan tenke meg at enkelte CEOs hadde latt seg friste til å ta henne med bak låven. Både fordi hun ikke gjør noe, men også fordi dette er stille opprør man ikke kan kjøpe og temme.
Les også: «Historisk: Hun blir den første til å lede Trondheims to største kunstmuseer»
Utstillingas paradoks
Nede i kjelleren er en lang vegg dekket i en kaotisk og fargerik grafikk og hyller med små gjenstander på. Objektene referer til intervensjoner fra hennes karriere. En pin, en navnelapp fra en militæruniform, parykk, bok, plakat med et hoppeslott, plakat med en savnet due, metallkopp, iskremkjeks, adgangskort.
Hm.
Jeg blir dessverre stående med følelsen av å ikke catche en smart vits som er tilsynelatende morsom.
Altså, jeg ser paradokset. Hadde objektene vært mer bærende, kunne kunsten blitt kommers og slukt opp av systemer den forsøker å kritisere. På den andre siden blir det større avstand til hva som er greia.
Først etter å ha lest gjennom den åtte sider lange utstillingspamfletten avsløres greia.
Les også: «Mer enn nok abstrahert pupp til hele Trøndelag»
Utfordrende å formidle
Kjeksene over refererer til en intervensjon gjort i en iskrembar. Det er ikke de symbolske objektene som snakker høyest, men heller viten om at denne kvinnen går rundt og gjør ikke-voldelig opprør mot kapitalistisk drevne systemer.
Og virkelig, prosjektene er interessante å lese om (jeg har tatt vare på pamfletten).
Men jeg lurer faktisk på om jeg hadde fått like så mye ut av kun lesinga. Kunstopplevelsen i gallerirommet blir dessverre litt begrenset. Til tross for symboltyngden opplever jeg at lesingen gir meg mer kontakt med prosjektene enn objektene som representerer dem.
Kunsthall Trondheim skal likevel ha for at de gidder.
Vi trenger representasjon av intervensjonell og ikke-materiell kunst, til tross for utfordringer. Det gir en mer allsidig kunsthistorie å se tilbake på – ikke bare kunstsjangere som lettere stimulerer noens økonomiske kapital.
Les også: «Vevkunst er pønk. Hannah Ryggen er beviset»
Du blir ikke rik av å kjøre heis
Det ligger respekt i Pilvi Takalas standhaftighet.
Du blir ikke akkurat rik av å kjøre heis, eller disponere penger til barn som investerer i hoppeslott. Hun skjønner hvor kunstens verdi ligger – og det er langt unna insentivene til Mark, Elon, Jeff og alle vennene i hundremilliardær-skogen.
Les også: «Trondheims nye kunstdestinasjon innfrir på skyhøye forventninger»
