– Den himmelen bare gir og gir.
To mennesker fra hver sin kant av Oslo står og ser på det enorme akvarellmaleriet med lillafargede bånd som sprer seg horisontalt over Sofienbergparken. En rastløs fugleformasjon slår seg vrang på den. Om månen er i ny eller ne vites ikke, men det ser ut som den skulle vært slengt på den amorøse himmelen som vil snakke til oss og resten av Oslo denne januarkvelden.
Bendik Giske retter litt på broddene sine som han har festet utapå sine høyhælte sko.
I fjor var han en av de store snakkisene i både norske og internasjonale musikk- og kunstmedier. 2018 var nemlig året da han fikk demonstrert sin kameleonske teft som både artist og kunstner, med liveopptredener som har spent seg fra Operaen til Red Bulls egen musikkfestival.
Utforsker grensene
Nå er Bendik Giske klar for platedebuten. Snart, i alle fall. Fredag slippes «Surrender» på kredlabelet Smalltown Supersound, som i sin helhet spilt inn i Emanuel Vigelands mausoleum på Vinderen. Kjent for sin helt unike klang og akustikk, i tillegg til å være et veldig kaldt sted, av hensyn til konservering. Også om sommeren, noe han fikk erfare da de spilte inn albumet i juli.
– Det er forøvrig et sted enhver Oslo-borger bør ta ansvar for å komme seg til, mener han.
Albumet lever også i tråd med Giske selv: Skyver på grensene for hva man kan oppnå kreativt med en sax. En søken etter å gå lengre for å forfølge sine ideer. Og det virker langt fra påtatt, kanskje heller som om han bare er sånn. En person som utstråler varme og som går inn i det med hodet og hjertet. Søker etter noe.
– Jeg opplever det som et valg jeg tar kontinuerlig. Det blir veldig knytta opp til min person. I reaksjonene jeg har, som er mellommenneskelige, for å formidle min drivkraft overfor dem. Så er det en balansegang, da. Hva er det man må verdsette høyest; er det en selv, eller andres ønsker eller forventninger til det du lager?
– Det er veldig lett å bli opptatt av hva andre folk tenker. Hva vil folk tro? Sannheten er at folk ikke bryr seg.
Latteren sitter lett. Hælene klasker i møte med grus og is, idét Giske forteller at det er fordeler med albumformatet som ikke er like gjeldende når man spiller live.
– Når jeg ikke står der og melder noe, i et eller annet antrekk, så åpner det jo for at man kan skape sine egne bilder av ren lytting.
Små mikrofoner har blitt plassert over Bendik Giskes kropp og saksofon i opptaksprosessen til «Surrender», nettopp for å fange hans pusting mellom låtene, hans nærvær i det lydlige bildet. Mikrofonene har også vært plassert på ulike plasser i rommet, fra ham selv, slik at man kan oppleve en større dybde i musikken. Nærværet.
Å fokusere på ulike perspektiver på hvordan man relaterer seg til en lydkilde, handler også om å skape begrensninger, rammer.
– Jeg finner mye frihet i jobbe med rammer. For eksempel finner jeg mye frihet i å jobbe med et linjert ark.
En musikalsk gartner
Prosessen med albumet handlet mye om å ta bort ting. Å fjerne muligheter.
– Vi har ikke spilt inn lag på lag, bare enkle tagninger. Det er ikke redigert. Vi har ikke lagt på klang i ettertid, for eksempel, alt har vært der fra innspillingen. Vi valgte spektakulære rom som sang tilbake.
Som ledd i eksperimenteringen med lyd og nærhet, har albumet også blitt spilt inn i NTNUs musikklaboratorier, nærmere bestemt i tre forskjellige akustikkrom.
– Det ene er litt diffust og fylt med masse pleksiglassplater, et annet har nærmest angstvekkende vegger som virkelig synger tilbake til deg. Et tredje rom demper alt ned til veldig få hertz og har pyramider som er flere meter lange, fra gulv til tak. Du står basically i et sort rom med pyramideformer som kommer mot deg. Veldig dramatisk, sier Giske.
– Det føles ganske kult, fordi det ikke har vært et hastverksarbeid i noe ledd. Det har tatt vanvittig mye tid. Og alt har skjedd organisk. Det har fått lov til å skje, i stedet for at jeg har tatt kontroll over prosessen. Jeg har ikke vært arkitekten for dette utfallet, jeg har liksom vært gartneren.
Og mens den 36-årige saxofonisten har formet, luket og stusset, har tidligere samarbeidspartner og produsent Amund Ulvestad vært såkalt vaktmester.
– Jeg klarte å tenne en gnist hos ham. Det er veldig mye av ham i plata. En fast borger i mulighetenes land, forteller Giske.
Friheten i begrensingene
Rammene settes også i livesituasjonen, i begrensningene og mulighetene et rom gir. Der ønsker han å bevise, framfor å fortelle:
– Jeg sier ingenting om hva jeg heter eller noe når jeg går på scenen. Jeg tenker bare at når man har så mye makt som man har i et sånt rom, så kan man gjøre hva man vil. Da tenker jeg at man kan snakke med andre virkemidler. For eksempel gjennom hvordan jeg trekker pusten. Sånne ting.
Han lar stemningene fra de forskjellige spillejobbene skrive seg inn i minnet. Som fra den gangen han spilte i Hvelvet på Sentralen under Oslo jazzfestival i fjor.
– Resultatet ble en veldig fryktprega stemning. Jeg så at folk begynte å ta opp hendene for å klappe, men så tok de seg i det, og la hendene ned igjen. Og jeg ga så lite som mulig tilbake.
Han avbryter seg selv.
– Altså, jeg gir jo alt jeg har, men ingen åpenbare rom for applaus. Men jeg tror på rommet, assa. Det Hvelvet er ganske trykkende. Man forventer kanskje en viss klang der, men det er så dødt, det rommet. Sort. Totalt lys- og lydabsorberende. Det er et kult rom, men intenst.
Han ler en nesten godtete latter. For det trenger jo ikke nødvendigvis være en sånn setting, en som gir ham all makt i rommet. Og han er klar på at han også kan være den mer ydmyke, tilpasningsdyktige:
– Jeg gjør mange klare valg hele tiden. Men det er ikke noe jeg har satt meg ned og skrevet på forhånd. Det blir en del av prosessen.
– Det er for eksempel en god del parametere jeg ikke bruker, selv om det begynner med det. Og ved å ta vekk disse, så får jeg tilgang til noe annet, rett og slett.
Ble bedt om å endre væremåte
Men også Bendik Giske kan levere under sitt potensial, mener han.
– I musikkprosjekter jeg har gjort, har jeg både hatt suksesser og flopper, slik jeg ser på det. Så kan man spørre hva et suksesskriterium består av, men det jeg opplever, for å forflate det litt, er at folk eller et publikum, eller et samfunn, bryr seg mye mer om suksessene. Mens hvis noe flopper, er det ingen som bryr seg. Det bare forsvinner. Ingen bryr seg med det, tvert imot er en flopp en anledning til å bli bedre.
Litt derfor kan han erkjenne at han har påfallende lite angst for at dette albumet skal gå dårlig. Men er noe først dømt til å være en flopp, skal det være konstruktivt begrunna. Ikke som da han fikk beskjed om å legge fra seg den teatralske måten være på, uten noen videre argumentasjon, under studietida på Norges Musikkhøgskole:
– Det var grunnen til at tilbakemeldinga var så rar fra, fordi den var så utrolig lite begrunnet. I tillegg nettopp i det maktspennet der, fra en veileder til masterstudent.
– Hva tenker du om det?
– Det er så utrolig lat, da. Kan man ikke heller si «jobb mer, gjør det du gjør bedre»?
Men nettopp derfor har det teatralske blitt en «greie». Derfor kommer det ingen intro til neste låt når han spiller live. Når han går inn i et rom, gjør han bevisst ingen gimmick. Forteller ingen anekdoter, sier ingenting om at «neste låt er slik og sånn». I tillegg benytter han seg av rommene, om ikke bare musikalsk, kanskje også nettopp teatralsk.
Starta med korps
Men selv om Bendik Giske har opparbeida seg en viss kredibilitet i musikkmiljøet, startet også han et sted. Også han skulle få sin sax-vekkelse via skolekorps. At han ble trofast ved instrumentet tror han skyldes flere ting:
– Jeg tror det kom fra tilgjengelighet, egentlig. Men også inspirasjon fra forbilder. Hele familien min driver med musikk på en eller annen måte.
To søsken driver med musikk profesjonelt.
– Da jeg var barn vekslet jeg mye mellom å bo på Bali. Der lærte jeg å spille litt fordi jeg hekta meg litt på mannlige forbilder, tror jeg. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle lære meg sirkelpust. Det gjorde jeg som barn, da.-
Så kom han tilbake til Norge og var egentlig for gammel til å begynte i korps. Men det gjorde han:
– Det var en måte å komme inn i noe sosiale greier på som barn, tror jeg.
Men der fikk han også en bestevenn som også er profesjonell saksofonist i dag, Kristoffer Berre Alberts. De to ble som erteris. Senere skulle de studere sammen, før de etter hvert valgte å gå hver sin vei i karrieren.
– Men det har vært avgjørende. At jeg hadde en venn som også spilte sax, og at jeg hadde en bra spillelærer. Det ble en god måte for meg å uttrykke meg på.
Bestod forholdstesten
– Så du har aldri vært i tvil om ekteskapet mellom deg og saksofonen?
– Hele jævla tiden tiden. Jeg har hatt et ordentlig ambivalent forhold til det å drasse rundt på det redskapet. Det er mange som spør om den har et navn, og spør om jeg har et veldig følelsesmessig forhold til instrumentet.
– Har du det?
– Jeg mista det ned en liten steintrapp i Nidarosdomen en gang. Den ble flat og skrapt, og jeg tenkte jaja, det var slutten på den.
Men det var det ikke. Saksofonen ble bøyd tilbake, og han bruker den fortsatt.
– Da fikk jeg i hvert fall testa mitt forhold til den. Jeg tror jeg innså at det er ikke så veldig følelsesladet forbindelse til saksofonen. Ikke for min del. Derfor har jeg blandede følelser til det å være saksofonist. Flere ganger har jeg sett på den, der den ligger på bordet, og tenkt «jaja, da er det vel oss to da.»
Han ler godt igjen.
– Men jeg tenker nok veldig ofte at det jeg holder på med nå ikke er noe jeg skal holde på med hele livet.
Det handler ikke om tvil, men heller at det han gjør som utøver, er å skape et uttrykk.
– Nå er musikk mitt format, og sax er mitt redskap, men jeg tenker ikke at det nødvendigvis alltid skal være sånn alltid. Det er en befriende tanke, for da kan jeg gi fullt trøkk nå, uten bekymringer om å skulle male meg inn i et hjørne, hvis du skjønner. Det er jo veldig gøy og et vanvittig privilegium å holde på med noe som skaper så mye engasjement og som er så positivt ladet.
– Handler om kjærlighet
Positiv ladet stemning er et nøkkelord. En gang han var på Henie Onstad kunstsenter og så en utstilling av Nicolai Astrup, ble han svært interessert i et maleri med et stort bål, og folk med fine klær som danser sammen.
– Og så var det en person som satt der med en fele, og bar den den kollektive pulsen. Da så jeg at det er jo DJ-en. Den ene personen som sørger for den forenende kraften som rytme er, som puls er. Jeg tenkte at den karakteren er den jeg har lyst til å være.
– Når jeg tenker på de kuleste stedene jeg har spilt, så tenker jeg at poenget ikke har vært at folk skal lytte til om jeg spiller bra eller dårlig, eller feilfritt. Poenget er at vi sammen skal lage et rom hvor man kan være enig om noe så enkelt som at det er en puls. Og at det ikke trenger å være noen konflikt der. Man kan bare være enige om å hengi seg til gleden av å være sammen, at det handler om kjærlighet, seksualitet, beruselse, det som er gøy, sier han.
– De gangene jeg har følt at jeg har vært en del av en større felles kraft, det er de gangene jeg har hatt det mest gøy. Jeg ønsker å spille for et dansende publikum, et publikum som går inn og ut mellom det å lytte og å oppleve. Det drømmer jeg om.
Lytt til singelen «Up» her:
