Som vanlig blir formidlingsspråket mellom galleri og publikum et knotete dilemma. Denne utstillingen er middelklassens tempel og ville kledd formuleringer som tok omveien rundt det pretensiøse katalogspråket.
I Martin Sæthers soloutstilling «Toile» transformeres de minglete utstillingslokalene til UKS (Unge Kunstneres Samfund) til et modulhyllemekka med en bisarr innredningslogikk; helt uten åpenbare regler for hva som er foran eller bak. Tilsynelatende ordning och reda, men blottet for feng shui (mainstream, men kinesisk tusenårstradisjon og lære om harmoni). Et sant mareritt sett gjennom møbelvarehusenes romløsningsideologi, der «alt får plass under sengen.»
Formspråket i utstillingen er ærlig og presist med et strengt minimalistisk uttrykk, men bak de komposisjonsmessige kvalitetene ligger undertonene av sart satire. Sæther løfter frem estetiske kvaliteter ved middelklassens boende og kombinerer det med borgerskapets pidestallestetikk: Er dette white cube-sokler eller møbelmoduler?
Selv om utstillingen står godt i seg selv, formidler den ikke dybden i tematikken på egen hånd. Derfor er det synd at utstillingsteksten bærer en språklig drakt som føles mer pretensiøs enn nødvendig: «Langsomt, uopphørlig arbeid ligger til grunn for det lakoniske uttrykket […]».
Diskuterer møbelets kretsløp
De første verkene man møter; «Toile #1/#2/#3/#4» (2019) består av hyllemeter på hyllemeter med sjølsnekrede imitasjoner av «BILLY»-hyller fra Ikea. De bukter seg gjennom lokalet og tar kontroll over orienteringsevne og bevegelser; fra trange passasjer til åpne mellomrom. Ikke helt ulik forvirringen i «PAX»-avdelingen hos den svenske møbelgiganten.
I de endeløse halvtimene det tar å skreddersy et oppbevaringsmøbel oppstår kanskje følelsen av å utøve banebrytende design. Det er selvsagt en løgn. Måltilpasning og personifisering, javel, men til syvende og sist, når de 14 flatpakkene er utpakket og helgen gått med til montering, så kommer det uunngåelige for en dag: Møbelet du har skapt passet ikke inn. Kanskje lever du med den daglige skammen i flere år. Men så havner modulhelvetet på Finn.no. Det gis bort mot henting fordi det ikke tåler flytting.
Folierte sponplater og huntonit eldes ikke med stil og kan ikke repareres. Etter å ha levd sitt korte liv ferdig, kvernes det opp og partiklene dukker potensielt opp i det neste møbelet du kjøper på Ikea (vi lærer jo aldri).
Og så videre. Sæther posisjonerer sine verk inn i dette kretsløpet, men med en vesentlig forskjell: Han lager alt fra skrætsj. På den måten definerer han gapet mellom vår groteske møbelkonsumerisme og resirkuleringsidealet.
Irrasjonelle omveier
Håndverket er uproporsjonalt omfattende i forhold til resultatet og går i konflikt med all slags rasjonalitet. Og det er også mye av poenget. Omveiene. Sæthers installasjoner er en hyllest til materialnørderiet med en insisterende tro på å gjøre det mest mulig vanskelig for seg selv.
De mange meterne med hyller er dekket fra topp til bunn med store relieffer av pappmasjé. Bak overflaten skjuler det seg nådeløst tidkrevende prosesser. Papirhåndverk. Eksperimentering. Store mengder aviser som er bløtlagt og bearbeidet og ventet på. Sæther krever plassen det tar å dykke ned i et materiale ved å lære det å kjenne fullt og helt.
Begrepet toile kommer fra fransk og benyttes blant annet om blomstrete tapet og toalettestetikk. Sæthers relieffer kopierer mønster fra toalettpapir, sammen med tekstur som imiterer strietapet. Hva er egentlig greia med blomster på dasspapiret? Er det kamuflasje eller pønt? Skal blomstermotivet distrahere oss fra det faktum at produktets eneste intensjon er å betjene kroppsvæsker? Og hva med glassfiberstrien vi en gang elsket, men som nå er gjenstand for unison fortvilelse? I dag vil alle bo i den hvite kuben og «strietapetet har blitt en brysom figur», konstaterer Sæther.
Visker ut rommets hierarki
«Toile #1» (2019) minner om oppslagstavle og minnebok på samme tid. En liten beskjed fra en svunnen tid. Som når du finner barneskriblerier på undersiden av en bordplate. Når du river en vegg og finner en sammenbrettet avis fra husets byggeår. Når brystpanelet på stueveggen skjuler lag på lag med tidstypisk tapet. De små tingene ved vårt boende som kjennes lekent og nostalgisk.
Verkene «Chime in White (ding dong)» (2019), «Luftrenser» (2019) og «Sluk» (2019) er også av en slik karakter. Sarte papiravstøpninger av ubetydelige hverdagsobjekter er montert luftig på de hvite veggene. Mellom sprukkent betonggulv og takhøyde med stukkatur er kunsten og de øvrige unnselige objektene; stikkontakter, feieluke og overvåkningskamera, likeverdige parter i et flatt hierarki.
Det er ganske fint. En del av meg skulle allikevel ønske at de bisarre møbelinstallasjonene fikk lov til å fortsette hele veien opp trappen, gjennom rommet med de små avstøpningene og helt inn til sittetribunen i det nye UKS-arkivet.
Verkene «Key» (2019) og «På bordet» (2019) bekrefter nok en gang Sæthers dedikasjon til materialprosesser, men føles litt ute av kontekst og irrelevant for utstillingen forøvrig. Likeledes, den tolv minutter lange animasjonen «Montage» som skal være en visuell refleksjon over den kunstneriske prosessen, fungerer mer som en overflødig digresjon – litt som noen av formuleringene i utstillingens tilhørende katalogtekst.
