For å forstå hvorfor samfunnsdebatten preges av ordteoretikere som fornekter empiri, må vi til Vest-Tyskland på slutten av 1960-tallet. Det er der man finner grunnlaget for teorier som i dag nedtoner biologisk kjønn til fordel for radikal kjønnsteori, og for argumenter som bortforklarer fallende leseferdigheter i Pisa-undersøkelsene eller avviser testene som uttrykk for utdaterte maktstrukturer.
Sviket var at mange av disse juristene fikk beholde sine embeter etter krigen. Dette skapte et rettmessig raseri hos 1968-generasjonen. Men reaksjonen fra venstreradikale som Rudi Dutschke sporet av. Inspirert av Herbert Marcuse hevdet de at den demokratiske rettsstaten i seg selv var en «skjult fascisme», en tankegang som etter hvert endte i ren terrorisme gjennom Røde Armé Fraksjon (RAF).
Les også: «Hun er regjeringens mest radikale statsråd. Det er et problem for Arbeiderpartiet»
Kommunismen gjemmes i kulturen
Samtidig sto den europeiske venstresiden i en dyp krise. Da Nikita Khrusjtsjov i sin «hemmelige tale» i 1956 avslørte Stalins massedrap, raste fundamentet for marxismen. Det hjalp ikke at Sovjetunionen samme år invaderte Ungarn, der statsminister Imre Nagy, som kjempet for en uavhengig «ny kurs», ble avsatt og hengt.
Siden arbeiderklassen i Vesten foretrakk velferd og egen bolig fremfor væpnet revolusjon, flyttet skuffede intellektuelle analysen fra økonomi til kultur. De rettet skytset mot samfunnets bærende institusjoner. Familien, skolen, rettsstaten og språket. Tradisjonelle verdier ble tolket som borgerlige maktstrukturer som måtte dekonstrueres. Dette la den teoretiske grunnmuren for dagens postmarxistiske identitetspolitikk.
Dette la grunnlaget for en postmarxistisk tenkning, der klassekampen ble byttet ut med kulturkamp mellom «undertrykkere» og «undertrykte». Da postmodernismen senere forkastet selve ideen om objektiv sannhet, tok dette over i deler av kulturakademia, særlig innen humaniora og sosiologi. Her har den etterprøvbare vitenskapelige metoden måttet vike for teoridrevet aktivisme, der tradisjonelle verdier dekonstrueres som rene maktstrukturer. Dette la den teoretiske grunnmuren for dagens identitetspolitikk.
Les også: Kulturrådet frikjent for kartlegging av minoriteter
Det norske rettsoppgjøret vs. det tyske sviket
Det absurde skjedde da denne teorien ble importert til Norge på 1970-tallet. Unge akademikere tok det tyske traumet om det manglende oppgjøret og klistret det på den norske gjenreisningsgenerasjonen.
Men Norge var ikke Tyskland. Her gjennomførte vi et av historiens mest omfattende og systematiske rettsoppgjør under demokratisk kontroll. Over 46.000 personer ble straffet for landssvik, og Quisling ble henrettet. Det norske rettsapparatet ble systematisk avnazifisert. Det satt overhodet ikke morderiske dommere igjen i norske rettssaler etter Tysklands betingelsesløse kapitulasjon 8. mai 1945.
Les også: Hetses for ikke å se «norsk» ut
Angrepet på den norske suksessformelen
De som bygde landet hadde ingenting til felles med de tause tyske fedrene. Statsminister Trygve Bratteli overlevde konsentrasjonsleir, og Haakon Lie organiserte motstandskampen fra eksil. Sammen med Landsorganisasjonen (LO) og arbeidsgiverne i NHO utviklet de den norske modellen. De ansvarlige lønnsoppgjørene ut over 1950-tallet, med frontfagene først, sikret at vanlige folk fikk ta del i verdiskapingen, med reallønnsvekst og små forskjeller som resultat.
Likevel valgte de ny-radikaliserte på Universitetet i Oslo, med AKP(m-l) i spissen, å stemple de demokratisk valgte myndighetene som «fascistiske». Det er grundig dokumentert i aviser som Klassekampen og i en rekke andre artikler og bøker. Gjennom ekstrem språklig gymnastikk hevdet de at sosialdemokratiet var «sosialfascisme», et stalinistisk begrep som ble brukt til å sverte LO og AP som kapitalens løpegutter.
Les også: «Millionene sitter løst. Salam er bare toppen av isfjellet»
De turboladede algoritmene
Da revolusjonen uteble, startet de radikale en «lang marsj gjennom institusjonene» inn i akademia, skolen og pressen, preget av dyp mistillit til det folkelige fellesskapet. De siste ti-femten årene har denne kulturen blitt turboladet av algoritmer i sosiale medier.
De California-styrte algoritmene er designet for å maksimere skjermtid ved å løfte frem de mest polariserende og kontroversielle politiske ideologiene, med identitetspolitikk helt på topp. Dagens identitetspolitiske aktivister som krever at samfunnet skal sorteres etter gruppeidentiteter fremfor individets handlinger, har funnet sin perfekte megafon. Å sette grupper opp mot hverandre basert på rase, kjønn og religion gjør at vi ikke lenger diskuterer sak. Spørsmålet blir hvem som skal ekskluderes på bakgrunn av medfødte egenskaper, fremfor hvordan vi skaper et samfunn der alle skal med.
Dermed har postmoderne identitetsteorier fått en perfekt distribusjonskanal på bekostning av det store flertallet som ønsker et stabilt fellesskap bygd på sunn fornuft og vitenskapelige fakta. Den norske folkesjelen er milevis unna denne type splittende identitetspolitikken som ble dyrket fram av 68-generasjonen.
Det er bare å se på den folkelige realismen og den dype trangen til ro, i ordets doble mening. Når vi møter motgang, bevares sindigheten, og vi ror i samme båt når vi merker vindkastene i en urolig verden.
Da det norske landslaget opplevde et «brutalt» nederlag mot England i fotball-EM, var det ikke splittelse og gateslag som vi har sett i Marokko og andre land. Tvert imot utløste nederlaget en landsomfattende folkefest, der fotballheltene ble hyllet på gater og torg, og til slutt mottatt på Slottet og folkehavet utenfor.
Denne unike evnen til å bokstavelig talt sette seg i samme båt, ta årene fatt og ro i takt der nesten alle er med, fanget oppmerksomheten til en hel verden. Den britiske komikerlegenden John Cleese delte en video av roingen foran Slottet på X og skrev beundrende: «A nation of real grown-ups! This is wonderful to watch».
Når vi i Norge viser denne typen jordnære fellesskap og selvironi, ror resten av verden gjerne med oss.
Les også: Klager Kulturrådet inn til Datatilsynet
Dagbladets fall
Det mest grelle eksempelet på hva som skjer når denne cocktailen av polariserende klikkjakt får herje fritt, finner vi hos Dagbladet. Fra et driftsresultat på over 95 millioner kroner i 2021, har de stupt til et millionunderskudd i 2025.
Før hadde avisen intellektuell tyngde. Nå preges den av klikkjakt med seksualiserte influensere og en aggressiv kulturkrig. Dagbladets økonomiske nedtur bekrefter dermed forskningen som viser at billig sexfokus over tid ikke selger. Tvert imot undergraver det merkevaren, omdømmet og salget. Dette er den uunngåelige konsekvensen av å erstatte redaksjonell fornuft med polariserende algoritmer som fremmer identitetspolitikk basert på følelser framfor fakta.
Eierne har nå byttet ut redaktørene i toppen av Dagbladet. Det blir imidlertid en svært krevende snuoperasjon å gjenreise redaksjonell fornuft slik at man igjen tiltrekker seg voksne lesere.
Les også: «Problemet er ikke bare Vita og Wandas påvirkningskraft, men hvordan de selv har blitt påvirket»
Virkeligheten som nekter å vike
Akkurat som Stalin-dyrkerne i 1956 måtte innse at dogmene kolliderte med virkeligheten, møter dagens identitetspolitikere døra. Når forskere og foreldre slår alarm om unges psykiske helse under de polariserende algoritmene, og når mediehus blør fordi de har vendt ryggen til folks hverdag, hjelper det ikke lenger med språklig gymnastikk og undergravende identitetspolitikk med røtter fra 68-generasjonen.
Virkeligheten vinner alltid til slutt. Det er på høy tid at vi legger fra oss de importerte skyldkompleksene og de amerikanske algoritmene, og vender tilbake til den praktiske, etterprøvbare og samarbeidsorienterte modellen som faktisk bygde landet vårt.
Les også: Kritiserer 8. mars-komiteen: – Lurte transfobi inn bakveien
