De fleste av oss har en tidligere sjef vi helst bare vil glemme.
Jeg håper derimot at de færreste av oss sender ironiske julekort flere år senere for å takke sjefen for hvor kjip han var.
I VG forteller stortingsrepresentant Morten Sandanger fra Arbeiderpartiet om konflikten med McDonald’s. Han beskriver hvordan han lovet franchisetageren «dårlig stemning i ti år». Hvert år sender han et ironisk julekort. Han sjekker også skattelistene, slik at arbeidsgiveren får beskjed om at Morten fortsatt følger med.
Han omtaler den langvarige krangelen nærmest som et hederstegn.
Dette er ikke en big boss i McDonald’s-systemet. Det er én lokal franchisetager.
Hva slags politisk kultur er det stortingsrepresentanten prøver å fremme? Skal Løvebakken bli stedet hvor gamle personalsaker får et nytt kapittel?
I’m not loving it, Morten.
Fra arbeidskamp til vendetta
Sandanger hadde selvsagt all rett til å kjempe for tariffavtaler, varsle om kritikkverdige forhold og kritisere en arbeidsgiver. Det er en viktig del av norsk arbeidsliv, og han har nok gjort de ansatte en tjeneste ved å ta den kampen.
Det kan også godt hende at Sandanger har rett i mye av det han forteller om tiden på McDonald’s.
Likevel sliter jeg med å se hva arbeidsfolk får igjen for at konflikten trekkes ut. Det bidrar ikke til bedre arbeidsvilkår. Det holder bare liv i en privat krangel.
Det finnes ingen god grunn til å være stolt av det.
Les også: Broilerne har strammet grepet om stortingsplassene. Vi trenger en ny modell for valg av politikere
Hva skal stortingspondusen brukes til?
Sandanger er stortingsrepresentant. Det betyr ikke at han skal holde kjeft om tiden på McDonald’s. Tvert imot bør han bruke erfaringene til å løfte saker som angår flere.
Men det er forskjell på å gjøre egne erfaringer til politikk og å bruke politikken til å vinne siste runde i en gammel krangel.
Sandanger beskriver arbeidsplassen som «et helvete» og sier at han aldri ville latt sine egne barn jobbe der.
Det må han gjerne mene.
Men når den gamle feiden får så stor plass, forsvinner den politiske saken bak det personlige oppgjøret. Da handler det mindre om arbeidskamp – og mer om Morten Sandanger og arbeidsgiveren han fortsatt har permisjon fra.
Sandanger manglet kanskje dekning for vernesko da han jobbet på McDonald’s. Nå mangler han rolleforståelse.
Gjør erfaringen til politikk, Morten. Ikke gjør politikken til hevn.
Les også: Reagerer på Lubna Jafferys hemmelige blokkeringsliste
