Sara Marie Grimstad satt på publikumsgalleriet i Stortingssalen og hørte politiske innlegg før avstemmingen om utvidet abortgrens i desember 2024. Under stortingsdebatten la flere representanter til grunn at det var kvinnens selvbestemmelse som skulle være det avgjørende premisset. – For Venstre er det helt klart at denne beslutning så lenge som mulig tas av nettopp […]
Sara Marie Grimstad satt på publikumsgalleriet i Stortingssalen og hørte politiske innlegg før avstemmingen om utvidet abortgrens i desember 2024.
Under stortingsdebatten la flere representanter til grunn at det var kvinnens selvbestemmelse som skulle være det avgjørende premisset.
– For Venstre er det helt klart at denne beslutning så lenge som mulig tas av nettopp den det gjelder, nemlig den gravide, sa stortingsrepresentant Ingvild Thorsvik.
Fra 1. juni 2025 ble grensen for selvbestemt abort i Norge utvidet til uke 18. Abort kan også utføres etter dette, etter behandling i abortnemnd. Før utvidelsen var grensen 12 uker.
Våren 2027 skal Stortinget stemme over om retten til abort skal inn i Grunnloven. Men én stemme ble ikke hørt, mener Grimstad:
– Abort angår også fosteret, for det retter seg først og fremst mot fosterets kropp. Og det perspektivet var helt fraværende i stortingsdebatten, sier hun, og fortsetter:
– Vi tar livet av våre aller minste. I hvilke situasjoner er det rettferdiggjort, og kan det være det i det hele tatt?
– I virkeligheten er abortloven en avveiningslov som skal veie hensynet til to mennesker opp mot hverandre. Var det ikke to mennesker, hadde det ikke vært nødvendig med en abortlov.
Nå gir Grimstad ut bok.
Les også: Kvinne aborterte to gutter. Hun ønsket seg en jente
Refusert og kontroversiell
Boken har fått tittelen «De ufødte og vår samtale om dem», og lanseres i september.
Grimstad beskriver ikke seg selv som konfliktsøkende, men er klar over at hun kaster en brannfakkel inn i debatten:
– Det er ikke behagelig å være forfatter av denne boken. Men det er på tide å sette ord på virkeligheten.
– Hvor står du i abortspørsmålet i dag?
– Jeg mener det er urealistisk med et abortforbud, derfor må man inngå et kompromiss, sier Grimstad, og fortsetter:
– Det må være muligheter i de svært alvorlige situasjonene, som ved incest og voldtekt.
Likevel synes Grimstad også denne løsningen representerer et paradoks.
– Også de som er unnfanget ved incest eller voldtekt, har verdi som menneske.
Grimstad gir ut boken på egen hånd etter flere refusjoner og manglende tilbakemeldinger fra forlag. Hun gikk inn i forlagsrunden vel vitende om at boken kunne bli refusert.
– Jeg følte egentlig at forlagsprosessen bare var full av motstand i forskjellige former. Så jeg bestemte meg for å bare gjøre det selv.
Grimstad vil ikke spekulere i avslagene, men erkjenner at boken representerer et kontroversielt mindretallssyn.
Les også: «Abortgrensen bør utvides»
Tråkker på tær
Fosteret har forsvunnet fra radaren hos mange i denne debatten, mener Grimstad.
– Den norske kirke er mindre til stede i debatten enn det som kanskje ville vært naturlig, fosteret skjules i språket under ordet selvbestemmelse, det tilstrebes å ikke vise barnet på ultralyd før en abort og veiledningsorganisasjonen Amathea ønsker at vi skal mene minst mulig om aborttallene.
Hun mener den norske debatten ikke har plass til kritikk av selve abortinngrepet:
– De som opplevde at det var lett, kan kjenne abortkritikk som et forsøk på å bli påført en skam de selv ikke kjenner på. Men de som opplevde provosert abort som det vanskeligste valget de noensinne har tatt, vil kunne oppleve kritikk av abort som å få enda en sten lagt til byrden, et valg som ligger i fortiden som de tross alt ikke får gjort noe med.
Grimstad sier hun er klar over at det er dyp uenighet og personlige erfaringer, og at hun kommer til å tråkke flere på tærne.
– Hvorfor ville du skrive bok du vet kan være sårende for mange kvinner?
– Det er umulig å ikke tråkke på tær. Men selv om vi fikk selvbestemt abort til uke 12 i 1978 og til uke 18 i 2024, endres ikke faktumet: En abort avslutter et liv, og er dermed et spørsmål som handler om samfunnets menneskesyn.
Les også: Et argument for radikal ytringsfrihet
Les også: Var klar over dilemmaene. Ignorerte likevel spørsmålet om kjønnsabort
Språk og virkelighet
Parolen «Min kropp, mitt valg» har allerede utelukket fosteret fra debatten, mener Grimstad.
I kapittelet «Vi vet godt at det er et lite barn» forteller jordmødre og sykepleiere om hva de ser i forbindelse med abort.
Grimstad forteller om en jordmor som forsøker å gi omsorg til et foster som lever etter en senabort, men først dør flere timer senere.
Slike erfaringer får sjelden sjelden får plass i den offentlige abortdebatten, mener Grimstad.
– Virkeligheten av dette krasjer fullstendig med språkdrakten man har pakket handlingen inn i.
Grimstad underviser om fosterutvikling gjennom jobben i den abortkritiske foreningen Menneskeverd. Der viser hun filmer av fosterutviklingen, ikke bilder av aborterte fostre. Likevel opplever hun at mange blir overrasket over utviklingen og aborten.
At fostre utsettes for handlinger som gjør at de dør, har ikke noe med humanisme å gjøre, mener Grimstad:
– Det er de sterke som tar seg til rette over de svake.
Hun viser til Katti Anker Møller, ofte omtalt som «abortlovens mor». På begynnelsen av 1900-tallet arbeidet Møller for å fjerne deler av straffebestemmelsene mot fosterfordrivelse. Samtidig tok hun moralsk avstand fra handlingen:
– Det er en stygg og forkastelig ting […], og en tanke som enhver kvinde bør bannlyse fra sin sjæl, skrev Møller.
For Grimstad har spørsmålet også en personlig side. Hun begynte selv livet på et mødrehjem, som hun beskriver som et abortforebyggende tilbud til gravide i vanskelige situasjoner.
– Mamma hadde ingen jobb, ingen penger, ingen plan og ingen mann da jeg ble født. Hun hadde ofte dårlig samvittighet for at starten var så vanskelig. Men det eneste jeg husker fra den tiden, var en mor som elsket meg ubetinget, sier Grimstad, og fortsetter:
– Man kan leve et godt liv hvis livet starter med kjærlighet og omsorg, på tross av materielle mangler. Jeg fikk det viktigste jeg trengte for resten av livet, og hadde egentlig ikke behov for noe annet. Men jeg kunne endt som en abort selv, og alle ville forstått det.
Les også: – Ville gjort det igjen
