I dag er det Altingets tur: Etter tre års drift legger det danske mediekonsernet ned i Norge. Det var i 2022 at det danske mediekonsernet Alrow lanserte sin norske Altinget-filial. I fjor ble det kjøpt opp av Jyllandsposten og Politikens hus, et annet, stort mediekonsern i Danmark. Knapt et år senere mister de sine 22 […]
I dag er det Altingets tur: Etter tre års drift legger det danske mediekonsernet ned i Norge.
Det var i 2022 at det danske mediekonsernet Alrow lanserte sin norske Altinget-filial. I fjor ble det kjøpt opp av Jyllandsposten og Politikens hus, et annet, stort mediekonsern i Danmark. Knapt et år senere mister de sine 22 ansatte i Norge.
For dette er ingen lek. Det norske mediemarkedet er tettet. Men det går ganske bra med enkelte av oss.
Det er derfor de prøver seg. Nå er det en dansk lydavis, Zetland, som er eid av det gigantiske, svenske mediekonsernet Bonnier News, som skal etablere seg i Norge. Her kaller de seg for Demo.
Demo har på imponerende vis forhåndssolgt 6.000 abonnenter til det norske markedet. Fordi idéen er god: nyheter uten clickbait.
Idéen er enkel å selge. Argumentet er besnærende. Men det gjenstår å se om de greier seg med den innstillingen i dagens oppmerksomhetsøkonomi.
Den svensk-danske satsingen i Norge starter opp med et millionunderskudd og 29 (!) ansatte. Underskuddet vil fortsette å vokse de nærmeste årene. 6.000 abonnenter forsvarer på langt nær de mange ansatte. Heldigvis har de pengesterke giganter i ryggen, men vi så med Altinget at det ikke holder. Ingen vil blø penger for alltid.
Les også: Sjokkert, trist og stolt: Altinget legges ned
En romantisk idé
«Alle» skulle ønske at de slapp å vinkle, spisse og tabloidisere nyhetene sine.
Det er heller ei et mediefenomen. «Alle» skulle jo helst også slippe å selge disse idealistiske hobbyprosjektene sine.
Jeg er ikke i tvil om at det finnes marked for den romantiserte idéen om en nyhetsoffentlighet uten klikkjag, støy og bråk. Spørsmålet er om man samtidig greier å unngå å bli selvopptatte, navlebeskuende, og lite publikumsorienterte.
Klikkjag, betalingsmur og støy er nemlig bare den slemme måten å si det på. Man kunne likefullt kalt det allmenngjørende, grasrotsfinansiert og demokratisk.
Journalistikken har alltid vært publikumsorientert. De gamle avisguttene solgte sensasjonalistiske historier om barn født med flere armer enn to, The Sun diktet opp historier om levninger på månen, og så videre.
Rene oppdiktninger har vi heldigvis sluttet med i Norge, selv om aviser fremdeles gjør feil, slik alle mennesker gjør – hele tiden. Men oppdraget – å treffe massene, og å strekke seg etter dette – må vi slutte å skammeliggjøre. Det er tvert imot noe av det viktigste vi gjør. Både for Norge som samfunn, journalistikken som disiplin og demokratienes overlevelse.
Det er ikke vanskelig å forstå irritasjonen over «clickbait», likevel. Begrepet må dog ikke omfavne mer enn nødvendig. Bait, eller agn, må innebære at noen blir lurt. Jeg tenker det må være når tittel og innsalgstekst ikke finner dekning i stoffet. Som når en fisk biter på agnet. Da snakker man ikke om fisken som fant mer mat ved å la seg lokke til den første matbiten.
Når man i motsetning har blitt fristet til å lese noe man senere lærte noe mer av, er dette kategorisk annerledes: et positivt utfall for alle, noe agnet – som begrep – ikke dekker.
Jeg ønsker Demo lykke til, men med en stab på 29 ansatte og en innstilling som for meg fremstår mer ideell enn markedsorientert, tror jeg de må legge om en hel del på veien for å få det til. Inntil videre har de karet til seg en imponerende stab med en lovnad som fremstår lite bærekraftig.
I oppmerksomhetsøkonomien blir det nok utfordrende på sikt å konkurrere mot Netflix og VGTV med en romantisert idé om journalistikk som ikke skal jage sine lesere og lyttere.
Les også: Et robust demokrati trenger et sterkt felles faktagrunnlag, ifølge Schibsted-sjefen
Ønsker fred
Det er forøvrig flere enn meg som ønsker Demo velkommen. Men Aftenpostens sjefredaktør, Trine Eilertsen, kommer samtidig med en bønn om å la de tradisjonelle, redaktørstyrte mediene få være i fred.
I februar skrev nemlig NRK at Ingrid Tinmarksvik var i ferd med å starte noe nytt i Norge, med hjelp fra de steinrike danskene og svenskene.
La gå at NRK omtalte en mangeårig, tidligere kollega i et stort oppslag som ga Demo gratis reklame.
La også gå at det ikke fantes en eneste kritisk stemme der.
En slags kritisk rolle var likevel inntatt av en Aftenposten-sjefredaktør, som kom med en kraftsalve uten spesifik adressat.
«Snakk om dere selv, ikke om oss andre», sa Trine Eilertsen, og fortsatte:
«Jeg har lagt merke til at en del nye medier prøver å bygge seg opp ved å snakke ned konkurrentene og fokusere på alt som er galt med de etablerte mediene».
Det var litt av en uttalelse fra en redaktør. Og jeg lurer på hvem hun snakker om?
Ikke bare fordi det i pressens gullstandard, «Vær varsom»-plakaten (VVP), heter at mediene skal kritisere hverandre. Det er ett av de aller viktigste punktene i VVP, fordi hele pressen – som institusjon – avhenger av en tillit til at vi også går oss selv og hverandre i sømmene.
Driver vi med demokratisk maktkritikk, skulle det bare mangle at vi også satte et kritisk søkelys på den fjerde statsmakt: den som feller folkevalgte statsråder og partiledere over en stadig lavere sko.
Dette kan du ikke forvente at Aftenposten gjør på seg selv. Alle medier later som de driver med litt av det. Men en selvransakende presse avhenger av sterk konkurranse – og gode konkurransevilkår.
Les også: TV 2-journalist innrømmer at det finnes en «skjult agenda» i redaksjonen
Får ingen fred fra Subjekt
Men det er flere grunner til at Trine Eilertsens uttalelse blir så merkelig.
Den andre dreier seg om selve innstillingen bak hennes uttalelse. Den vitner jo om en fallitterklæring for journalistikkens samfunnsoppdrag.
Jeg trodde kritikk gjorde bedre?
At vi skrev kritiske oppslag, og gikk maktmennesker etter i sømmene, fordi kritikk gjorde institusjoner vi legger vår lit til, mer profesjonelle?
Det er i hvert fall det pressefolk – både Eilertsen og jeg – proklamerer når vi publiserer sak etter sak som kritiserer makten.
Nå publiserer vi eksempelvis en artikkel som kritiserer Aftenposten. Det måtte samtidig innebære «å snakke ned en konkurrent og fokusere på alt som er galt med de etablerte mediene».
Akkurat slik Aftenposten og andre medier hver eneste dag fokuserer på alt som er galt i samfunnet forøvrig.
Var vi ikke enige om at dét, sånn egentlig, var en bra ting?
Jeg er temmelig overbevist om at både Subjekt, og jeg personlig, har blitt mye, mye mer robuste av all kritikk vi har blitt møtt med, opp gjennom.
Jeg er også temmelig overbevist om at pressens troverdighet svekkes, og ikke styrkes, av en medieoffentlighet der pressens representanter og aktører grer hverandre medhårs, og etterspør mindre kritikk av oss selv.
Pressen – i stort – er mye viktigere enn enkeltmedier. Derfor er det pressens troverdighet som helhet, som er viktig. Og den øker av at medier konkurrerer, og kritiserer hverandre ned i gjørmen, selv om det ved første øyekast kanskje fremstår kontraproduktivt.
Det kontraintuitive er nemlig den høye tilliten vi får til en medieoffentlighet der vi ser at feil observeres og kritiseres av konkurrerende mediehus. Der meningsmangfoldet er stort, og der idéer konsekvent settes opp mot hverandre.
Derfor kommer ikke Subjekt til å innfri på Trine Eilertsens ønske om en mindre mediekritisk offentlighet. For dersom vi gjør det, vil enda flere alternativer dukket opp. Og jeg skal love deg at de gir blaffen i å følge noen «Vær varsom»-plakat.
Les også: Ikke felt i PFU på syv år. Slik gikk det da Danby Choi klaget inn Aftenposten
