Det er noe forfriskende med Maga-kritikk fra høyresiden. Norsk offentlighet har ikke akkurat underskudd på Maga-kritikk fra før av. Men det meste kommer med utestemme, overdrivelser og ikke sjelden fordreining av fakta. Maga-kritikken fra norsk venstreside er ofte like interessant og opplysende som når Tucker Carlson kritiserer den skandinaviske modellen. Torbjørn Røe Isaksen er motstykket […]
Det er noe forfriskende med Maga-kritikk fra høyresiden.
Norsk offentlighet har ikke akkurat underskudd på Maga-kritikk fra før av. Men det meste kommer med utestemme, overdrivelser og ikke sjelden fordreining av fakta. Maga-kritikken fra norsk venstreside er ofte like interessant og opplysende som når Tucker Carlson kritiserer den skandinaviske modellen.
Torbjørn Røe Isaksen er motstykket til dette.
Den tidligere Høyre-statsråden som nå er samfunnsredaktør i avisen E24, skrev i fjor sommer en mye lest kommentarartikkel i egen avis: «Filosofene bak Trumps trone: MAGA er i ferd med å bli en intellektuell kraft».
Dette utdyper han nå i boken «Bakmennene – om at det finnes intelligent liv i MAGA, og hvorfor det burde bekymre oss». Premisset i undertittelen er todelt. Det hinter om at boken skal motbevise både dem som avfeier Maga som et uintelligent opprør fra den enkle delen av USAs befolkning og dem som anerkjenner Magas intellektuelle kraft, men støtter bevegelsen.
Isaksen klarer begge deler, men det spørs om de to gruppene er lydhøre. Uansett er dette en dypt engasjerende bok som bør leses av nordmenn med interesse for amerikansk politikk.
Les også: Røe Isaksen er en formidabel formidler, men byr på et problem
Trump er visst litt kul, ja
Det er nesten irriterende hvor moderat Isaksen er. Kanskje derfor er han så godt likt i Norge også, på tvers av det politiske spekteret. Egenskapen er dessuten nyttig når man skal forsøke seg på kjølig analyse av det man selv betegner som «vår tids viktigste politiske bevegelse».
Isaksen fordømmer ikke Maga, hverken velgerne eller eliten bak bevegelsen. Men han forstår dem svært godt. Boken er en skattkiste full av interessant informasjon om utviklingen på amerikansk høyreside, fra langt tilbake i tid til i dag (i enkelte tilfeller helt tilbake til før USAs grunnleggelse).
«Bakmennene» er et slags intellektuelt oppslagsverk kombinert med en nyttig innføring i galskapen vi kjenner som Trumps USA. Likevel har boken masse å by på for dem som også følger mye med på USA (som undertegnede). Den gir en så effektiv innføring i høyresidens politiske filosofi at Isaksen kunne ha startet et slags norsk «Maga-akademi» etter modell fra Civita-akademiet.
Det kommer han selvsagt ikke til å gjøre, fordi han er svært kritisk til Trumps bevegelse.
Kritikken begrunner han godt, med utgangspunkt i sin fjellstø plassering i konservatismens tradisjon. Maga bryter på mange viktige punkter med denne, argumenterer Isaksen for. Han er imidlertid ikke redd for å si at han er enig i mye av det bevegelsen forfekter, og har stor respekt for flere av de omtalte tenkerne i boken.
Forfatteren går til og med så langt som å si at Trump er … ja, du har kanskje gjettet det allerede: «kul».
«Trump er skamløs, men han er også, på sitt helt eget vis, kul. Han er et populærkulturelt fenomen. Et lite eksempel er «Trump-dansen» …», skriver Isaksen.
Siden vi bor i Norge, frister det nesten å si at en slik beskrivelse er modig. Men det byr meg litt imot. Selv om enkelte kjølhales for å si at Trump er kul, er det jo åpenbart en kraft av kulhet ved ham. Det kan til og med underbygges vitenskapelig.
Les også: Har vi noen gang sett en mer korrupt president i den vestlige verden?

Tikk, takk, tek-bro
«Bakmennene» er best i de første kapitlene og i det korte, men svært gode etterordet.
Her syr Isaksen sammen de mange trådene knyttet til Maga, og drøfter bevegelsens betydning, styrker og svakheter. Kapitlene imellom føles etter hvert litt som en oppramsing av ulike ideologiske retninger, uten at det trekker for mye ned.
Å bevise at det finnes intelligent liv i Maga er i seg selv ikke så imponerende. Selvfølgelig finnes det. Bredden og dybden i Isaksens analyse imponerer likevel.
Libertarianerne, «den mørke opplysningen», Arbeidernes Maga og postliberalistene er noen av de mange interessante strømningene som analyseres.
Kapittel seks er titulert «Kapitalisme og Antikrist: tek-bros». Gjennom hele boken faller han tilbake på begrepet «tek-bros», noe som er unødvendig flåsete i en sammenheng som dette. Slik omtale ligner mer på noe som kommer fra en feministisk kommentator i The Guardian enn noen som seriøst vil analysere tek-bransjens dramatiske dreining til høyre de siste årene. Dette er en viktig del av det som betegnes som «the vibe shift» i amerikansk politikk. Det er slett ikke bare menn, eller «bros», som er del av dette, vil jeg påpeke, med fare for selv å høres ut som en feminist.
Kapittelet vier naturlig nok stor plass til Peter Thiel og hans ideer, den første og kanskje mektigste i Silicon Valley til å støtte Trump. Elon Musk nevnes derimot forbausende lite, og Marc Andreessen er ikke nevnt i boken. Særlig Musk spilte en svært aktiv rolle i å få Trump valgt, noe som hadde fortjent litt større plass. Musk og Andreessen er riktignok ikke intellektuelle av samme kaliber som Thiel, men «intelligent liv» står de utvilsomt for.
Begrepet «alt-right» går også igjen i flere deler av boken, uten at det defineres eller utforskes tydelig og tilfredsstillende, til tross for begrepets sentrale plass i moderne politisk diskurs.
Les også: Den liberale eliten har i stor grad rett om Trump. Men det spiller ingen rolle
Sluker reality-showet «Maga»
Hva kommer så etter Maga? Isaksen er usikker.
«MAGA er et opprør. Mot noe. Kanskje først og fremst mot en urban, liberal og utdannet elite som er økonomisk trygg og kulturelt enda tryggere, overbevist om sin egen fornuft og godhet», skriver han. Ordene «kanskje først og fremst» kunne med fordel vært droppet her.
Opprøret vil fortsette etter Trumps avgang. Men hans unike karisma vil neppe erstattes. J.D. Vance er ifølge Isaksen «det nærmeste MAGA kommer en politiker-filosof» og den som pleier kontakt med flest av Magas mange fløyer. Han er dog mye kjedeligere enn Trump. Beskrivelsen av Maga som et slags politisk reality-show treffer på dette punktet.
Og hvem er bedre til å skrive om et reality-show enn den som sluker episode etter episode, ikke som «hate watching», men med genuin nysgjerrighet: «Noe av svaret på hva som lokker med MAGA, er altså nokså banalt, tror jeg: Ideene er forførende. Og en del av meg forstår hvorfor.»
En bok vel verdt pengene for alle som er møkk lei av moralpanikken i møte med Trump, men som savner smarte analyser av fenomenet.
Les også: Subjekt mener: Personstemmer må gjeninnføres. Men ikke på samme måte som sist