En av de yngste som har blitt stilt ut på Nasjonalgalleriet noensinne

– Det er som et DJ-sett!

Maria Pasenau (24) står framoverbøyd og skrur på en CD-spiller fra det forrige tiår. Den kompakte maskinen spiller i det minste musikk, og akkurat nå er det en samle-CD med neo-dance som durer. Riktig nok med sømløse overganger fra låt til låt.

– Den inneholder Mariah Carey-remikser og sånt. Hvis jeg noen gang skal spille på en fest, så skal jeg spille av denne miksen, og late som om jeg DJ-er!

– Neida, ler hun.

Annonse

Alle har blitt DJ-er, og mange av dem kan ikke engang spille. Vitsen sier en hel del om tiden Maria Pasenau lever i, og ikke minst noe om musikken generasjonen hennes mimrer tilbake til.

90-tallet kommer også til uttrykk gjennom den overdimensjonerte bomullsgenseren hun har på seg, forøvrig med horisontale striper på; like fargerike som hennes egne persona. Buksene har hun tusjet over med grønn markeringstusj, fordi at lyse jeans alene blir litt vel kjedelig.

Vi er på besøk hos den unge fotokunstneren, i det som tidligere har vært et bordell, på Sagene i Oslo. Bydelen med kortest gjennomsnittlig levealder, og tett forekomst av kunstnere. Her bor hun med sin kjæreste, Tore, og sine to rotter i bur. Veggene er fylt til randen med kunst hun har laget selv, byttet til seg og kjøpt.

I en tid da man gjerne sier om kunstnere at de er «unge og lovende» til fylte 40, finnes ikke like gode uttrykk for å beskrive forventningene rundt den 24 år gamle fotokunstneren. Dette er historien om hvordan Mjøndalens Maria ble til populære Pasenau.

Kamp om oppmerksomheten

– Kaffe?

Pasenau bjudar på, som hun ville sagt det selv. Bred Buskerud-dialekt, med litt ekstra humoristisk trøkk, si. Låneord i hytt og pine, enten det sku værra fra det ene eller det andre sproget.

– Jeg reiser jo en del, da. Men bare for biznizz, sier hun, med ironisk distanse til ordet.

London og New York for å gjøre opptak til sine kunstneriske prosjekter. Venezia og Paris på kommersielle oppdrag. Riga for trykking av egen bok.

Men biznizz er noe hun får til her hjemme, likefullt: Pasenau er en av de yngste som er blitt stilt ut på Nasjonalgalleriet noensinne, er kjøpt inn til NRKs kunstsamling og har stor soloutstilling på Fotogalleriet i august.

– Hva er det viktigste du har gjort i karrieren din hittil?

– Jeg har ikke gjort noe viktig hittil! Og akkurat nå, i dette vintermørket, så synes jeg at ting går altfor sakte.

– Det var vel ikke det du tenkte da du fikk beskjeden om at du kunne bli utstilt på Nasjonalgalleriet med kunstnere som Cindy Sherman og Torbjørn Rødland?

– Nei, det var jo ganske stort. Og helt sykt. Jeg trodde ikke helt på det, ikke før jeg så mitt eget arbeid være utstilt.

– Fikk du noen reaksjoner på det?

– Nei, og det er jo skuffende. Når Sophie Elise viser en pupp så bryr hele verden seg, men det føles som om det er så ekstremt stor kamp om oppmerksomheten i dag.

– Men du får jo en del oppmerksomhet. Hvordan skjedde alt dette?

– Si det.

Mørke idéer i lystige klær

– Hvem var du som barn?

– Jeg var nettopp hjemme i Mjøndalen for å rydde i mine gamle skatter. Det var nesten som å bli kjent med seg selv på nytt. Jeg var en glad jente, men med mørke tanker.

– Fortell.

– Jeg har alltid vært redd. For smått og stort. Men som barn var jeg veldig opptatt av denne frykten, og jeg låste tankene og satt mye for meg selv med mørke tanker og idéer. Jeg tenkte mørkt, men ser det også i alt fra objekter til nyheter som interesserte meg. Hodeskaller og drap. Ikke minst var jeg obsessed med triste jenter. Jeg tegnet dem i alle lærebøkene, sier hun.

– Kommer barndommen din på noen måter frem i kunsten din?

– Så klart. Og til de grader, fordi jeg ikke legger skjul på noe. Jeg er preget av mye opp gjennom og er spesielt glad for å ha kunnet utforske meg selv så mye som jeg har gjort i løpet av mine år på jorden. Jeg har virkelig satt meg selv på prøve gjennom å utvide kunstnerskapet mitt i form av tekst, tegning, musikk, skulptur og fotografi.

Historien om hvordan hun omfavnet fotografiet for første gang, ligner mange andre hobbyfotografers. Med pengene hun fikk til sin egen konfirmasjon, kjøpte hun seg sitt første «ordentlige» kamera.

– Det var ikke så viktig akkurat hvilket kamera det var, men at det fungerte. For meg er fotoapparatet nemlig bare et apparat, et verktøy for de ellers store tankene og idéene jeg har om å bruke det til.

Hun meldte seg inn i en fotoklubb i Drammen, hvor hun sier hun ble ertet for kameraet sitt.

– Bare fordi jeg hadde et Sony-kamera. Men da skjøt jeg bare tilbake at det ikke handlet om hvilket kamera du hadde, men hvilke idéer du har.

Og Pasenau har mange idéer. Idéer om å være annerledes:

– Da mamma skulle levere meg til barnehagen, ble det ofte i pysjen, fordi jeg nektet å ta på meg klær. På ungdomsskolen syklet jeg to og en halv kilometer hver vei daglig på en enhjulssykkel. Jeg har alltid vært rar og sta, og hatt et ønske om å velge selv, sier hun.

– Jeg skulle i alle fall ikke gjøre det som anses som normalt.

– Vil du fortsatt beskrive deg selv slik?

– Ja. Jeg merker dessuten en dragning mot de samme temaene jeg var interessert i som barn. Men jeg synes jeg er heldig, jeg, som aldri har blitt mobbet eller banket for å oppføre meg rart. Jeg har jo selvfølgelig fått en del blikk opp gjennom, men det kan jeg jo nesten bare forstå. Jeg har alltid både kledd meg og oppført meg annerledes, og noen ganger har jeg til og med gruet meg til å gå ut døra fordi jeg tenker katastrofalt om min egen stil noen ganger.

Les også: 23-åringen som stilles ut med Norges fremste samtidskunstnere

Tror på utdanning

I disse dager jobber hun med sin første store soloutstilling på Fotogalleriet i Oslo, et galleri som bare viser fotokunst av høy kvalitet. Utstillingen i august kommer med store forventninger.

– Sånn som da tror jeg på å ha det faglige i bånn. Men uansett, sier Pasenau.

24-åringen har studert to år på Norsk fotofagskole, og halvannet år på Prosjektskolen kunstskole i Oslo.

– Da jeg studerte på Fotofagskolen var det veldig mye fokus på fotografi, selvfølgelig. Men jeg er jo opptatt av så mye mer enn det, sier Pasenau.

Tegning. Skulptur. Tekst. Lyd. Video. Og ikke minst fotografi. Maria Pasenau jobber flermedialt, noe hun mener er en styrke:

– For meg er det mange bilder i en tekst, og et foto kan også leses. Jeg synes det er viktig å tenke over disse tingene, noe jeg fikk tenke mye på mens jeg studerte. Hvordan vise et bilde i gallerirommet? Hvordan blande forskjellige medier? Og hvordan se på eget arbeid i en helhet?

Vi stiller spørsmålene tilbake til henne.

– Ingen av disse tingene er selvsagt. Men i utforskingen av dette prøver man ut mye rart. For eksempel jobbet jeg mye med fotografi og skulptur sammen. Hvordan man kan vise frem fotografi på nye og spennende måter, uten at det skal gå på kompromiss med bildet.

For det er ikke alltid finest på en steril og hvit vegg i gallerirommet, også kjent som the white cube, mener hun.

– Grunnen til at bilder blir så fine hjemme, er fordi det ses i lys av andre ting som komplimenterer bildet. Slik kan man også jobbe med forskjellige kunstverk i et galleri. Dette er ting man må prøve ut som kunstner, og det har man ikke alltid mulighet til uten ordentlige rammer for utforsking. Det hadde vi på Prosjektskolen.

– Hvorfor begynte du der?

– Jeg møtte Matias Kiil rundt juletider i 2016, som varmt kunne anbefale meg det. Nå gjør jeg det gjerne videre. Fordi jeg virkelig utviklet meg der. Ikke bare kunstnerisk, men hele tankesettet mitt.

– Jeg satte også veldig stor pris på de sinnsykt flinke gjestelærere vi hadde, som virkelig ga meg troen på meg selv. Lærere som ikke bare var teoretikere, men kunstnere, og som selv vanker i de kunstneriske miljøene.

– Vil du studere videre?

– Det er nok for nå, sier Pasenau, og fortsetter:

– Jeg kom ikke inn på Akademiet, men er glad for det, på en måte, fordi jeg ikke hadde jobbet med alt det som jeg jobber med nå, hvis jeg hadde kommet inn der.

Som fotoboken hun ga ut i fjor høst. «Whit Kind Regrets Pasenau» var 350 sider med portretter av venner, kjæresten og alt annet som den unge fotokunstneren omga seg med. Kjendisvenner og kunstnerkollegaer, foran den ærlige linsen til Pasenau.

Les også: 23-åringen som stilles ut med Norges fremste samtidskunstnere

Opplever skepsis

Ved siden av planleggingen av sin nye soloutstilling og et ellers aktivt kunstnervirke, jobber Maria Pasenau deltid på en fotobutikk utenfor sentrumskjernen. Der opplever hun ofte at kunder ikke har tillit til henne.

– Jeg tror og mener at dette handler mye om at jeg er kvinne. Det handler kanskje også om at jeg er ung. Men jeg opplever stadig diskriminerende holdning fra kundene, sier Pasenau.

– Å?

– Ja, det snakker til meg som om jeg ikke vet noen ting. De går til mennene på andre siden av butikken, selv om jeg er nærmere og ledig. Og hvis jeg tilnærmer meg dem, spør de først om pris, for så å spørre mennene igjen, for å få prisen bekreftet. Som om jeg ikke vet hva ting i butikken jeg jobber i koster engang.

Det er uvant for 24-åringen, som selv er vokst opp med guttene.

– Jeg har nesten bare guttevenner. Også er de fleste vennene mine en god del eldre enn meg, da.

– Føler du deg gammel for alderen?

– Altså, her om dagen hadde jeg jentekveld med Trude Viken og Sissel Kvello.

Etablerte kunstnere og kunstnerskikkelser, henholdsvis i alderen 50 og 65.

– Jeg føler meg ikke gammel for alderen, nei, men jeg trives i eldre selskap. Når jeg ellers møter skepsis til at jeg som kvinne jobber i fotobutikk, er det herlig å omgås med så sterke og dyktige kvinner.

– Hva gjør du når du henger med folk som er så mye eldre enn deg?

– Vi drakk så mange flasker vin atte. Vi hadde det kjempegøy og pratet om smått og stort.

Les også: 23-åringen som stilles ut med Norges fremste samtidskunstnere

Kontakter de hun liker

– Hvordan ble dere kjent?

– Jeg har for vane å sende meldinger til folk jeg har gode inntrykk av. For eksempel så sendte jeg en mail til fotografen Morten Andersen for mange år siden. Nå er vi gode venner.

– Hva skriver du i en sånn mail?

– At jeg elsker arbeidene deres. Morten og jeg ble for eksempel venner på mail. Da hadde vi masse å snakke om første gang vi tilfeldigvis møttes på Fotogalleriet. Da vet jo begge om hverandre at vi ånder for bildet.

Hun ble også kjent med Viken og Kvello på denne måten. Samlere hun gjerne bytter arbeider med, slik mange kunstnere ofte gjør. Bjarne Melgaard er en av de som ikke har svart på henvendelsen hennes.

– Men én gang!

– For man kan vel si at du har blitt tatt under vingen av flere norske kunstnere?

– Ja, allerede som hobbyfotograf i ungdomsårene skjønte jeg at det er viktig å ha vennskap med andre som er interessert i de samme tingene som deg. De blir støttespillere som gjerne har erfaring med det du sliter med, og som gjerne har vært ute på tøft farvann. Det er viktig når du jobber med vanskelige og personlige temaer. Det er lett å ta ting som blir sagt i negativ forstand innover seg, sier hun.

Les også: 23-åringen som stilles ut med Norges fremste samtidskunstnere

Fra prestasjonsangst til kontroll

På bordet står flere av Maria Pasenaus uferdige arbeider. Fra fotofilmruller med tusenvis av ufremkalte bilder, til tegninger og egne engelskspråklige dikt. En samling hun har tenkt å gi ut.

– Jeg var småtten i familien, med to eldre søsken, og har nok blitt tatt veldig godt vare på. Men jeg passet ikke inn i skolesystemet. Jeg vokste opp med dysleksi og angst for å snakke engelsk. Det var ikke noe særlig. Men nå er det ikke lenger et problem, jeg snakker engelsk med bestevenninnen min Victoria Duffee daglig, sier hun.

– Hva skal til for at en som har angst for å snakke engelsk får seg en engelskspråklig bestevenninne?

– Ikke sant? Det handler nok om at jeg bare elsker henne.

I tillegg til diktene, jobber hun dessuten med en tidkrevende bildeserie. Til slutt skal det ende i 365 selvportretter som dokumenterer hennes eget liv, dag for dag.

– Hva er det du liker med selvportrettet?

– Jeg liker å ha full kontroll. Regissere meg selv og ikke minst dokumentere. Med selvportrettet så har jeg full kontroll over alt som skjer både foran og bak kameraet, også gir det meg fleksibilitet til å jobbe fra hvor som helst og når som helst.

Hun blar i fotomappen hvor hun har fremkalt noen av arbeidene. Alle bildene er datert, og viser i alle fall frem den fargerike klesstilen og den så store garderoben som hun har.

Les også: 23-åringen som stilles ut med Norges fremste samtidskunstnere

Det ekte

– Når begynte du å interessere deg for kunst?

– Jeg har alltid vært en skaper. Skapt mine egne ting og prøvd ut det meste av uttrykk. Jeg har gått ni år i korps, som kommer meg til fordel når jeg nå skal lage et lydspor til neste utstilling, og i tillegg fant jeg flere dikt jeg skrev som liten. Frem til lærerne på skolen fortalte meg at jeg ikke kunne skrive, da.

– Serr?

– Ja. Men jeg fortsatte, kanskje mer fra da av, å uttrykke meg. Jeg husker da mamma tok meg med på malekurs. Da var jeg vel åtte år. Senere tok hun meg med på utstillinger; hun har alltid vært støttende og opptatt av å holde meg oppdatert.

– Ja, apropos. Vi må snakke om et bilde som har festet seg i minnet mitt. Jeg tror det var du og moren din, nakne, på gulvet?

– Haha! Det var et bilde jeg tok for noen år siden, og som ble med i en liten bok jeg lagde mens jeg gikk på Prosjektskolen. Jeg ligger naken, i fosterstilling, på magen til min egen mor, ja. Som om jeg var inni magen hennes. Hva er det du lurer på?

– Ja, nei, moren din er veldig støttende til kunstnerkarrieren din, da!

– Jeg bare spurte. Hun nektet å være naken, men sa det var greit at jeg var det. Vi snakker sammen om alt.

– Hva legger du i nakenhet?

– Det er deilig, befriende, tidløst og sunt!

– Er dette ofte kvaliteter du ser etter, når du tar bilder?

– Jeg liker å utforske det som jeg ser på som ekte. Ekthet. De råe følelsene, og det man som regel holder for seg selv. Det er ting som jeg beundrer. Jeg tar bilder av ting som jeg beundrer.

Les også: 23-åringen som stilles ut med Norges fremste samtidskunstnere

Så vidt begynt

– Hva tenker du om din egen fremtid i norsk kunst?

– Hva er egentlig norsk? Jeg liker å tenke større. Jeg har troen på den fremtidige kunsten! Og gleder meg til framtiden, når mine venner og kollegaer tar over scenen.

– Som i august. Hvordan arbeider du fram mot en utstilling?

– Akkurat nå har jeg ikke noe studio, men jeg er på utkikk. Det er ikke så lett å flytte; jeg trenger et sted som kan huse tusenvis av bilder og tegninger, maling, støping av tinn, rammeverksted og ikke minst meg selv. Utover det så er jeg ikke sånn som bare jobber når jeg har utstillinger. Jeg jobber konstant med flere ting på en gang.

– Så nå holder jeg på med denne soloutstillingen jeg skal ha på Fotogalleriet i august, kuratert av Antonio Cataldo på Fotogalleriet. Dette blir det største og mest sammensatte jeg noen gang har gjort, så jeg gleder meg.

– Hva med oss?

– Ja, dere kan også glede dere!