Den nye utstillingen på Standard maner frem følelsen av saktmodig mislykkethet før kunst blir til. Kim Hiorthøy insisterer på prosessens nødvendighet, skriver Subjekts anmelder.
Bygningsfasaden mot den tungt trafikkerte Sannergata er dekket av opakhvite vinduer, en stengt dør og et anonymt skilt. Men bak den tunge metalldøren i den industrielle bakgården ligger galleriet Standard Oslo, en godt bevart hemmelighet mellom containere, bilverksted og personalinnganger.
Navnet på Kim Hiorthøys utstilling, «On The Way To Work», er nokså treffende for den grå entreen. Det er få indikasjoner på at det skjuler seg kunst her inne, et sted hvor det alltid er høst, og tiden føles evig frosset til klokken 07.58: På vei til jobb.
Forventningene til Hiorthøy er ganske høye. Hans multimodale kunstnerskap strekker seg fra eksperimentell interiørdesign og poetisk elektronika, til mangfoldige platecoverillustrasjoner og det visuelle ansvaret for karakteruniverset i Erlend Loes prisbelønte barnebøker om Kurt. Ofte lekent og særegent. KORO-finansiert og anerkjent i et helt spekter av kunstneriske uttrykk er han intet mindre enn for en vellykket frisjonglør å regne.
Betrakteren definerer
Det første skrittet inn i lokalet utløser voldsom gjøing fra en bitteliten bikkje. Lyden smeller mellom betongveggene, penetrerer øregangene og stikker sine kvasse spyd helt inn til amygdalaen (hjernestruktur som behandler inntrykk og emosjoner, blant annet frykt). Følelsen av den tause grå kontordøden i bakgården blandes med akutt lydterror og gir et kaotisk første møte med Hiorthøys rene pastellfargede uttrykk. Når lydene først opphører så blir det trykkende stille. Lokalet føles tomt og dødt. Betong og lysrørhvitt.
På veggene henger syv store akrylmatte malerier luftig montert. Alle malt i gråtoner og pastellfarger med små drypp av kontrasterende fargenyanser: Orange, grønn, dyp rød. Det første som melder seg er irritasjon; utstillingen virker ved første øyekast å være et etterslep av en uendelig tradisjon med døllt minimalistisk samtidsmaleri som hverken gir eller tar. Hvor er lekenheten? Innspillet fra galleripersonalet bærer arkitektoniske referanser. Imitasjoner av blokkarkitektur med lerret som motiv og medium? Blabla. Sett hva som helst på høykant og det er et bygg.
Utstillingsteksten på sin side kaster et annet lys over tematikken; en triviell skildring av Hiorthøys leting etter riktig type espressokanne i Berlin, en prosess som tar flere uker. Det er langt mellom logikken i den banale utstillingsteksten og de kryptiske arkitektoniske forslagene til personalet, om man søker språklige forklaringer. Til syvende og sist er det den subjektive opplevelsen av inntrykkene her inne som best definerer møtet mellom kunsten og sitt publikum.
Det tomme lerretet
Etter noen minutter dvelende i midten av rommet; stille, tomt, dødt, alene, lysrørhvitt og rå betong, melder det seg en monumentalt melankolsk kvalitet ved maleriene. Først snikende, deretter på grensen til overveldende. Maleriene vier plass til de usynlige stadiene av en kunstnerisk prosess og insisterer på deres nødvendighet. Utstillingsrommet maner frem følelsen av saktmodig mislykkethet før noe blir til. I verket «Too Much Too Soon» er motivet et stort tomt lerret. I «Too Slow to Disco»; nok et stort tomt lerret, en tom kopp og små redskaper. I «Passive Administration»; tomme krus og tomme ark. I «Too Old Too Fast»; et stort tomt lerret og mengder av tomme kopper.
Tomme flater og tomme kopper. Etterlatenskaper fra en notorisk kaffedrikker foran arbeider som ikke er påbegynt. «Coffee is an essential thing, but since Kim is a man of principles it was also important that he did not drink too much coffee. He only needed a single cup each morning.», sier utstillingsteksten. On the way to work. På vei til jobb igjen og du vet hva som venter; det tomme lerretet fra i går og en ny kopp kaffe. Så vil det gjenta seg i morgen. Og dagen etter i morgen. Helt til tiden er ute. Følelsen av tom produksjon er slående. Timene, dagene, månedene kunstneren tilbringer med sitt arbeid, som ikke blir til et konkret noe.
Kunstnerens forbannelse
Maleriene fremstår som monumenter over tiden det tar før noe blir til. Tenkningens tid, et indre kaos full av tvil og tro, en essensiell del av kunstnerisk arbeide, men allikevel så latterlig tom for mening i seg selv. Det er først i produksjonsleddet at alt måles. Snekkeren har det så greit sånn sett; «fire lettvegger og tre kilometer listverk ferdig montert i dag». Bra jobba sier folk. Og ingen bryr seg om den som drikker kaffe og tenker på det som kan bli.
Hiorthøy har lang CV og stor produksjon, og kan tillate seg tiden det tar å jobbe i skapende prosesser. Men når CVen er kort og produksjonen ikke har bygget seg opp et rykte på kunstfeltet, betyr tiden det tar før noe blir til, forskjellen på hva som faktisk blir og hva som slett ikke blir til noe som helst. Dette er kunstnerens nådeløse skjebne. Noen må være villig til å frigjøre deg fra tiden og pengene – til å sitte å tenke.
Tenkningens stadie sklir sakte over i utprøvinger. Verkene «Committing to Skill, Will You Know It When You See It» og «Show-in-show» ser ut til å være gjengivelser av skissemateriell og små modeller. Små utsnitt av små prosesser. Tanker som er på vei et sted, men ingen vet helt hvor. På gulvet i hjørnet innerst i lokalet ligger seks fingre i en grå farge som til forveksling ligner gulvet. Fingrene kunne tilhørt en av Christopher Nielsens «To trøtte typer». De minner om rufsete grove arbeidsfingre, alle med den klumpete særegenheten til tommeltotter. De myke akademikerhenders rake motsetning, både sikre og klønete på samme tid, preget av utprøvinger, redskap og usynlig arbeid. Lik den langtekkelige espressokanneletingen i Berlin: Til slutt finner du den «Den Rette Espressokannen», det usynlige arbeidet manifesteres i noe konkret og alt blir til ro. Og penselen kan endelig gjøre sine første stødige strøk mot lerretsduken.
